Kaja Kvernbakkens debutroman foregår i svømmehallen. En ren tilfeldighet, skal vi tro forfatteren, selv om hun er glad i å svømme selv.
– Det bare ble sånn. Fortellerstemmen som dukket opp i hodet mitt, viste seg å være en svømmer. Så da måtte jeg bare følge henne inn i det universet.
En disiplinert 17-åring
Lukta av klor er en oppveksthistorie om 17 år gamle Mina, lillebroren Jo, og faren hennes, nordsjødykkeren som en gang i tiden tok henne med på babysvømming. Kvernbakken begynte på en novelle med samme navn for fire år siden, og har «tråkket rundt i dette tekstuniverset siden», som hun sier.
– Samtidig gikk det veldig fort når jeg først sendte manuset inn til forlaget.
Den lille familien i romanen har nylig flyttet nordover, til midnattssola. Da den nye, satseorienterte svømmetreneren Therese oppdager at Mina er et naturtalent, begynner Mina å trene enda mer målrettet. Hun blir stadig bedre, og i sin første konkurranse oppnår hun resultater som vekker oppsikt. «Etter fire hundre meter er musklene blitt varme, pulsen jevn. Etter fire hundre meter kan jeg fortsette for alltid». Svømming er regler, teknikk, kostholdsregime.
– Jeg vet at det er veldig mange klubber som har stort fokus på at det skal være et godt tilbud, både til dem som ønsker å konkurrere og til dem som «bare» vil svømme. Hvorvidt det er sunt å konkurrere så målrettet som ung, tror jeg avhenger helt og fullt av barnet og menneskene det har rundt seg. Jeg tror det er synd å holde tilbake et talentfullt barn som har lyst til å konkurrere, men det må være lystbasert.
Svømmer for å takle tilværelsen
For Mina blir treningen en måte å takle tilværelsen på, noe å holde fast i. Det blir etter hvert tydelig at ikke alt er som det skal med Minas bror Jo, og at faren sliter med å holde ting i gang. Mina dras mellom svømmekarrieren og en familie i oppløsning. Kvernbakken kan identifisere seg med både Mina og faren hennes, på forskjellig vis.
– I Mina kan jeg kjenne både på drivkraften i å ville være best, men også på følelsen av ikke å høre ordentlig til noe sted. I faren kan jeg kjenne på håpløsheten i å forsvinne fordi du setter andres behov foran dine egne.
Et tydelig stilistisk trekk ved romanen er måten Kvernbakken hele tiden sirkler rundt svømmehallen på. Hun skriver teknisk, nesten mekanisk om måten musklene spenner seg på, hvordan klorlukta aldri slipper helt taket i huden til Mina. Hun har ett tydelig råd til andre skrivende:
Våg å skrive dårlig. Og skriv ting ferdig. Det er ikke sikkert det er bra nok første gang, eller andre, men det er den eneste måten å bli bedre på.
