Anmeldelse i Shakespeare-tidsskriftet

SHAKESPEARE- OG TEATERTIDSSKRIFT 1 / 2014

ELLISIV LINDKVISTS SCENETEKSTER PLAY.MOBIL, JEG ER IKKE SLIK OG HELTINNESINNE ER SAMLET OG GITT UT I BOKFORM. I FORFATTERENS FORORD FINNES EN STILLE GLEDE OVER AT TEKSTENE GIS UT. DE FINNES.

UREDD SPRÅKLEK

JEG ER IKKE SLIK. TRE SCENETEKSTER
Av Ellisiv Lindkvist. Cappelen Damm 2013

Ellisiv Lindkvist er forfatter og dramatiker. Hun debuterte med kortprosasamlingen Alt jeg skriver er Sant i 2007 (CappelenDamm). Romanen Tørst kom på samme forlag i 2011 og i 2013 ga hun ut Ditt røde hår, Unn på Solum forlag. Samme år kom også tre av hennes scenetekster i bokform.

Veien
I et innholdsrikt forord skriver Lindkvist om veien tekstene hennes har hatt til scenen. Lindkvist gikk forfatterstudiene i Bø og Tromsø parallelt, og opplevde at veilederne, forlagene og teatrene ville ha hver sine biter av det hun skrev. Noe ble kortprosa, noe en roman, noe dialoger, noe monologer – alt etter hvem som leste det og hva de så etter. Særlig gjaldt dette det som blant annet skulle bli til sceneteksten Jeg er ikke slik, som i språkformen er den mest varierte å lese av de tre. Felles for scenetekstene er en uredd lek med språket, noe som gjør dem til fine dramatiske lesetekster, og som utfordrer den som gir seg i kast med å iscenesette dem. Alle tekstene er fremført på norske scener: Play.mobil ble spilt på Det Norske Teatret under Norsk Dramatikkfestival i 2004,

Jeg er ikke slik ble spilt på Norsk Dramatikkfestival i 2007 og deretter på Det Norske Teatret, Heltinnesinne ble spilt på Propellenfestivalen i 2011 og deretter på Trøndelag teater. Lindkvist er ikke blant Norges mest spilte dramatikere, og når hun i forordet gleder seg over at tekstene er kommet i bokform, er det fordi det gir en opplevelse av at tekstene faktisk finnes ut over øyeblikkene de ble iscenesatt.

Lek
Play.mobil spiller på ordene og gjør voksenverdenen om til en lekesetting. Parallellen til et kjent tysk leketøyunivers er nærliggende. I starten av lesningen minner stykket om en dekonstruksjons- eller kanskje snarere rekonstruksjonsoppgave mange dramastudenter er innom i løpet av studietiden: Å snu opp-ned på noe, som å gjøre barnehagen til en voksenhage. Hadde det ikke vært for tekstens avslutning, som gjør leken til noe mer og annet, kunne stykket lett dumpet i denne fella.

I Play.mobil legger Lindkvist tydelige føringer når det gjelder scenografi og regi. Hun deler scenerommet i tre, som et slags lekehus, og lar karakterene Mona, Brede, Hans og Grethe leve sine liv. De går inn og ut av kjøkken, soverom og kontor, de jobber, sover, lager mat, elsker, er utro, går i terapi og surrer seg inn i tidsklemma. Det finnes ikke rom for reaksjon hos karakterene i denne leken. De bare agerer, fra det ene til det andre. Når det hele til slutt viser seg å faktisk være en lek, der to barn trekker i trådene, siger alvoret i teksten inn. Replikkene er presise, korthogde, fri for utenomsnakk. Stykket er humoristisk karikerende. Tematisk er det kanskje ikke så avansert, men likevel snedig nok til å bringe inn et nødvendig alvor.

Feighet og forakt
Jeg er ikke slik er en veksling mellom monologer og dialoger. I motsetning til Play.mobil er dette en tekst nesten uten sceneanvisninger eller andre føringer, og det er lite konkret handling bakt inn i teksten. Stykket handler om Lene, Line og Lone, der Lene er karakteren, Line og Lone hennes indre stemmer. Lene er en ung dramatiker som strever med å få livet til å gå opp. Hun vil ta livet av seg, men får det ikke til. Jeg er ikke slik er skrevet som et slags motstykke til Sarah Kanes 4.48 psychosis. Stykket tematiserer dagens kvinner og er fullt av selvforakt, drømmer og forventninger – de fleste av dem brutte. Å ta livet av seg er en floskel. De indre stemmene bryter Lene ned, terger henne, men drar henne samtidig fremover på underlig vis. Vekslingen mellom monologer og dialoger gjør stykket dynamisk. Monologene er billedrike og godt skrevet. Jeg er ikke slik tar dagens kvinne og hennes mange roller på kornet. Avslutningsreplikken henger igjen som et slags spark til selvopptatte individer:

Depresjon er en udramatisk tilstand.

Om Play.mobil var en lekeverden, er Lene i Jeg er ikke slik en karakter som har en djevel og en engel på hver sin skulder, hviskende og brølende ulike replikker inn i øret hennes, som i barndommens tegnefilmer. Bare det at her er det langt fra definert hva som er engel og hva som er djevel.

Åpen
Heltinnesinne er en uvanlig kort teatertekst, men kanskje den mest spennende av de tre. I løpet av de første replikkene er en billedrik verden skapt. Teksten åpner i Tora og Odas hage, og i løpet av de fem første replikkene inneholder landskapet urter, grønnkål, ruccola, squash, butikker og fly. Konflikten er også etablert: Oda skal reise. Tora vil hun skal bli. Kontrastene mellom det konkrete og det abstrakte går gjennom hele stykket: Den konkrete kjøkkenhagen, det abstrakte og flertydige språket. Å plante krokus kontra å fly til miljøkonferanse.

Ord kontra handling. Og under der igjen: Retten for de to til å få barn sammen kontra det å faktisk få det, for stykket er også en diskusjon rundt kvinners rettigheter. Heltinnesinne oppleves som en åpen scenetekst. Lindkvist skriver om tidsklemme, depresjon og den moderne kvinnens mange utfordringer, og hun setter det inn i lekne situasjoner. Kanskje kan det kalles leken dramatikk, scenetekster med et mørkt og absurd komediepregsom trykker på ømme punkter hos en travel generasjon. I så fall er dette komedier som sparker sidelengs, fra en kvinne til en annen. Tekster som søker å treffe sine samtidige.

AV KAREN FRØSLAND NYSTØYL

(Hele anmeldelsen av Jeg er ikke slik fra Shakespearetidsskriftet 1-2014, skrevet av Karen Frøsland Nystøyl)