Oslo 30. august 2017
Mange snakker lett nedsettende om våre vaner i hverdagen. Begrep som «vanedyr» eller «vanens makt» er jo nettopp krydret med en form for vennlig kritikk. Dem om det. Personlig har jeg alltid satt pris på en viss rytme i tilværelsen. Daglige gjøremål til gitte tider. Innenfor visse grenser, naturligvis. Alt kan overdrives.
En fremmed kvinne med makt over meg. Det var nå det ene. Men det som plaget meg en god del mer, var at veien til postkassen førte forbi den samme kvinnens kjøkkenvindu.
En av de hverdagslige gjerningene som gir meg mest spenning og glede, er den vesle turen til postkassen ved halv ett-tiden. Normalt sett skal da posten være ankommet. Hvilket i ni av ti tilfeller vil si avisen. Da jeg for noen år tilbake flyttet inn i denne sokkelleiligheten i fru Frimann-Clausens gamle villa, var jeg negativt innstilt til det faktum at postkassen var plassert oppe ved porten. Jeg mente at når jeg først hadde fått det godt og varmt i rommene nede, ja så var det trasig å måtte ta på seg sko og jakke, og begi seg ut i vær og vind for å hente inn avisen og eventuelt andre forsendelser. Først trappen opp på baksiden av huset, og så singelgangen på langs frem til porten og den grønne kassen som jeg nå skulle få lov å dele med den gamle enken. Som jeg på det tidspunktet jo ikke kjente. En fremmed kvinne med makt over meg. Det var nå det ene. Men det som plaget meg en god del mer, var at veien til postkassen førte forbi den samme kvinnens kjøkkenvindu. Jeg liker dårlig å blande meg i andre menneskers privatliv, og heller ikke at andre blander seg inn i mine forehavender. Skulle jeg se inn på kjøkkenet hennes i det jeg passerte, eller skulle jeg la det være? Jeg visste ikke. Det ble ofte til at jeg forsøkte å gjøre begge deler samtidig, med den ufrivillige komikken som da lett kunne oppstå.
Enkelte ganger, særlig høst og vinter da det var mørkt, bøyde jeg meg ned under vinduet i det jeg passerte, men det ble det brått slutt på da hun en dag sto borte ved postkassen og ventet på meg, uten at jeg hadde lagt merke til henne. Først skyldte jeg på ryggen, men så tok jeg meg sammen og la frem problemet akkurat som jeg opplevde det. Jeg visste ikke hva som ble forventet av meg på dette feltet. Om hun kanskje kunne veilede meg en smule? Noe som resulterte i en riktig god samtale inne på nettopp det kjøkkenet som utgjorde en del av problemets kjerne. (Hun så gjerne at jeg kastet et blikk inn når jeg gikk forbi, og syntes det bare var hyggelig dersom jeg vinket.) Hvilket hun vel neppe hadde sagt dersom hun var av det slaget som pleide å gå rundt naken. En mulighet som jo hadde plaget meg, jeg vil ikke si annet.
«Reise bort? Unnskyld meg, men jeg ser ikke helt poenget. Jeg er en hjemmets mann. Har alltid vært det.» – Les Ellings første kommentar «vi som ikke reiser».
Vel. Årene går. Man passerer utenfor sin husvertinnes kjøkkenvindu, og vinker og smiler. Alt har liksom blitt så naturlig mellom oss. Nå sommerstid står vinduet ofte åpent på det aktuelle tidspunktet av døgnet. Gamle folk spiser tidlig middag, det er nå en gang slik Vårherre vil ha det. Det hender ikke så sjelden at vi slår av en prat mens potetene bobler i bakgrunnen. Hun med de magre underarmene i vinduskarmen, jeg lent inn mot husveggen med avisen så kjekt under armen. Slik er det blitt mellom oss, og den som er tilfreds med tingenes tilstand, er jeg.
Av hennes glødende tale skjønner jeg at hun dessverre tilhører den delen av befolkningen som jeg hater og forakter. De som ønsker at Deichman skal forlate sine gamle stilfulle lokaler til fordel for en skyskraper
En dag jeg er litt sent ute, sitter hun ved kjøkkenbordet med avisen. Det er Aftenposten. Hun hilser så blidt, og jeg skjønner at hun har noe på det eldgamle hjertet sitt. Har jeg fått det med meg? At Deichman skal flytte? Ja, hovedbiblioteket, altså. Hun blar og peker, og av hennes glødende tale skjønner jeg at hun dessverre tilhører den delen av befolkningen som jeg hater og forakter. De som ønsker at Deichman skal forlate sine gamle stilfulle lokaler på Hammersborg til fordel for en skyskraper nede i Den Nye Redselen. Og ganske riktig: -Tenk så herlig det må være for de som arbeider på biblioteket å flytte inn i nye og tidsriktige lokaler! I 2020 Skal alt være klappet og klart nede i Bjørvika.
Ja, tenk noe så herlig, hermer jeg inni meg, mens jeg merker hvordan et falskt smil tar form i ansiktet mitt. Jeg har lyst til å brøle til henne, men hvordan er det ikke da? (Og hva skal man egentlig brøle?) Nei. Man har med mye møye blitt en voksen mann, med alt det fører med seg av behersket opptreden og ansvarlighet. Der jeg før øyeblikkelig gikk til angrep, trer nå oftere og oftere Diplomaten inn, og hysjer og glatter over. Så der står jeg altså med avisen under armen og lyver så det renner av meg. Skryter av arkitekturen i en del av byen der jeg vet at jeg aldri vil sette min fot, og rakker ned på et bygg som har gitt meg skjul og dekning når det har stormet som verst både i meg og rundt meg. Denne dagen er mitt etternavn Quisling, like sikkert som mitt fornavn er Peter. En syk hane galer et sted i dypet av meg selv hele tiden.
Det Deichmanske Hovedbibliotek! Bare ordene når de legges slik etter hverandre på tungen! Nils Reiersens nyklassisistiske mesterverk, årgang 1933. Søylene! De brede steintrappene.
Det Deichmanske Hovedbibliotek! Bare ordene når de legges slik etter hverandre på tungen! Og bygningen slik den straks vokser frem i mine minner og forestillinger. Nils Reiersens nyklassisistiske mesterverk, årgang 1933. Søylene! De brede steintrappene. Fra jeg var liten gutt tok min mor meg med hit, og når jeg hørte om Jesus som ryddet tempelet for terninger og gullmynt, var det i mitt indre syn alltid på Deichmanske dette foregikk. Det var også der den vesle frelseren tok de lærde i skole, på samme vis som den unge Elling satte bibliotekarene fast ved å be om bøker som ikke fantes, eller sitere forfattere som ennå bare holdt til i egne fantasier og forestillinger.
Men meget snart skulle det bli annerledes. Når de vonde årene seilte opp som sjørøverskuter i skodden, ble det Deichmanske hovedbiblioteket den fredede pletten på jorden som reddet meg, en velsignet øy i et farlig hav, og de kvinnelige bibliotekarene som arbeidet der, engel-liknende innfødte som løftet meg opp og inn i noe annet. Som veiledet meg inn i litteraturens mangslungne verden, der trøst var å finne. Og som også fysisk trøstet meg, som la meg mot sin barm etter at lindringen ikke var der den tidligere hadde hatt sitt naturlige oppkomme, nemlig hos den morsfiguren som opp gjennom ungdommen kom til å fremstå som mer og mer umulig, masete og urimelig.
Høytidsfølelsen når man satt der og fordypet seg i billedrike verk om historie, geografi eller zoologi. Sammen med andre som også hadde søkt ly mot verden der ute.
Når jeg nå sto og hyklet med den gamle kvinnen som helt tilfeldig eide dette huset der jeg nå selv var betalende gjest, innså jeg mer og mer hva denne blekgrønne byggverket faktisk hadde betydd for meg opp gjennom livet. Etter at de verste ungdomsstormene var over, kom lange vår- og sommerettermiddager, der spaserturene på kryss og tvers av byen naturlig endte her. På det Deichmanske bibliotek. Duften av støv og papir, kanskje med et snev av diskret parfyme når man nærmet seg skranken. De hviskende stemmene. Tempelfølelsen som oppsto i en. Det opphøyde i den ellers travle hverdagen. Og først og fremst den bestandigheten som alltid hersket her inne. Vissheten om at på Deichman var alt ved det samme. Også når man reddet seg inn her, søkte ly mot høststormer og vinterens sludd og snø. Alt ved det samme. Det litt gammeldagse, gule lyset inne på lesesalen. Høytidsfølelsen når man satt der og fordypet seg i billedrike verk om historie, geografi eller zoologi. Sammen med andre som også hadde søkt ly mot verden der ute. Som også dykket ned i ny viten og økt innsikt. Kvinnene. De hvite, bøyde nakkene som man med stor selvfølgeighet strøk med en forsiktig finger, eller kanskje til og med kysset med enda større forsiktighet. I tanken. I drømmer og fantasier. Mennene som man med like stor selvfølgelighet ignorerte eller tenkte ondt om. Bare på lek. På Deichman sto alt i den gode, den trygge lekens tegn. Det var mine drømmers palass.
Og så står jeg her og snakker nedsettende om «de sikkert tungdrevne lokalene» og varmt om «utsikt til luft og rom». Det er ikke til å holde ut. Jeg står og baksnakker en helligdom i livet mitt fordi alderen har gjort meg feig og unnvikende, fordi jeg ikke våger å være såpass til mann at jeg rett og slett motsier husverten min. Sier det som det er, at det som nå skal skje ikke er noe annet enn en brutal voldtekt av en kulturinstitusjon, et endetidstegn – i det minste for han som nå står foran henne. Hva skal det bli til med det gamle ærverdige bygget? Fresken av Axel Revold, med den oppad skuende Henrik Wergeland nede i høyre hjørne? Man vet det ikke. Aner det ikke. Slik er tiden blitt.
Jeg blir isteden liggende og snu meg fra side til side, mens jeg tenker på hun som ligger der oppe over meg og tror at vi to deler det samme grunnsyn på flyttingen av det Deichmanske Hovedbibliotek fra Hammersborg til Sørenga.
Ja vel, tenker jeg nedslått, når jeg omsider kommer ned til meg selv og tumler ulykkelig om kull i den altfor store sengen. Ja vel. Du skal se at det blir et konsertlokale for punkrock-band der. En gourmet-restaurant i flere etasjer. Eller kanskje en moské. Ja. Ganske sikkert. En moské. Jeg gir meg selv en retteferdig ørefik.
Den natten får jeg selvsagt ikke sove, jeg blir isteden liggende og snu meg fra side til side, mens jeg tenker på hun som ligger der oppe over meg og tror at vi to deler det samme grunnsyn på flyttingen av det Deichmanske Hovedbibliotek fra Hammersborg til Sørenga. Jeg føler meg så inderlig falsk som ikke hadde våget å motsi henne, som ikke har stått ved det som er min oppriktige mening, nemlig at Oslos Hovedbibliotek selvsagt ikke har noe som helst å gjøre der nede blant de moderne, glattpolerte gravsteinene. Og det bare fordi jeg frykter for at en slik innrømmelse kan svekke den leieavtalen jeg har inngått med henne, eller i det minste skal forsure forholdet oss to i mellom. Som om det har noe å si når de store og vesentlige spørsmålene skal luftes og vurderes, vår tanke og talefrihet, vår rett til å stå for de moralske idealene som vi har valgt oss ut og har gjort til våre.
Jeg sto opp og varmet meg et glass melk, jeg gikk frem og tilbake i min kombinerte stue og kjøkken, og da en blek morgensol steg opp over granhekken kom jeg til å tenke på hvor vellykket det hadde vært å innrømme egen svakhet i forbindelse med min bøyde rygg under kjøkkenvinduet, hvor fint det hadde vært å rett og slett si det som det var, og så bestemte jeg meg for å avlegge min husvert et besøk så snart jeg hadde hørt henne ta til med dagen der oppe, med det samme suset fra vann og kloakk hadde gitt meg et signal om at en ny dag var etablert. Jeg ville rett og slett gå opp og si det som det var, at jeg hadde vært så feig at jeg hadde løyet for henne. At jeg var en konservativ som sto på den andre siden, som ikke ville miste min gamle intellektuelle base midt i byen, en som hang ved de gamle vakre lokalene, og som hatet tanken på et slags glattpolert opera-aktig bygg i fremtiden skulle huse de samlede verkene til de fortfatterne som hadde gitt meg så mye opp gjennom alle år, jeg ville bekjenne mine synder, jeg ville kvitte meg med dette åket som jeg nå hadde hatt over meg en lang natt.
Da jeg litt senere spiste mitt kokte egg, tenkte jeg som så at nå var det jo slik at det for en gangs skyld var jeg som visste noe om henne, og at det kanskje kunne være en begynnelse på veien ut av den litt skjeve maktbalansen som så langt hadde hersket her i huset.
Men da jeg ved åttetiden hadde kledd meg, og sto der i døren og så oppover den sementerte trappen, ja så tenkte jeg at denne innrømmelsen, denne bekjennelsen, er den gamle øglen rett og slett ikke verdt, det angår henne ikke, hun har ikke noe med det, nei det hadde hun så sannelig ikke, og da jeg litt senere spiste mitt kokte egg og min skive med kneip, tenkte jeg som så at nå var det jo slik at det for en gangs skyld var jeg som visste noe om henne, og ikke hun som visste noe om meg, og at det kanskje kunne være en begynnelse på veien ut av den litt skjeve maktbalansen som så langt hadde hersket her i huset.
Dessuten var det jeg som hentet bøker til oss begge på den Deichmanske filialen nede på Sandaker-senteret, så hva var egentlig saken? En litt vantro latter unnslapp meg. Så gikk jeg og hentet avisen som vanlig, som om intet hadde skjedd. Hvilket jo i grunnen var i overensstemmelse med virkeligheten.
