Utover høsten gikk det meg stadig bedre. Jeg hadde vært nede i en av tilværelsens daler, men nå var jeg på vei oppover igjen. Verre var det ikke. Slik jeg oppfattet det, var det mest av praktiske grunner at avdelingssykepleier Gerda Hegge ville holde på meg til over jul.
Greit for meg. Julen har aldri vært blant mine favoritter, og dette året var det heller ingen som ventet på meg hjemme i Oslo. God mat hadde de her oppe på Gylnarheim også. Jeg hadde lagt på meg nesten fire kilo. For å bli kvitt disse hadde jeg de siste ukene begynt å gå lange turer langs veiene. En aktivitet som Gerda Hegge og resten av betjeningen nikket anerkjennende og bejaende til.
Jeg har alltid vært vant til å seile min egen sjø.
Det var dessuten befriende å slippe unna timene i gruppeterapi og felles aktiviteter. Jeg har alltid vært vant til å seile min egen sjø. Og nå når jeg igjen følte meg på trygg grunn, var det bare irriterende å tilbringe tid sammen med de som fremdeles slet på dypet. Ja, jeg kunne bli sint også. Og si klart fra når jeg mente det ble for mye sutring.
Nei, da var det var bedre å gå langs de stille veiene i desembermørket, og være sin egen herre og mester. Skyggespillet mellom lysstolpene når man kom gående, var ofte bemerkelsesverdig. Det var lett å føle seg som en ånd som fløt langs brøytekanten. Ikke akkurat noe å prakke på andre, men en artig opplevelse så lenge jeg beholdt den for meg selv.
En morgen jeg satt på rommet mitt og leste, banket det på døren.
Det var Gerda Hegge. Det var en liten sak som hun gjerne ville snakke med meg om. Dersom hun forstyrret kunne hun komme tilbake litt senere på dagen. Eventuelt i morgen en gang.
Jeg sa som sant var, at intet kunne glede meg mer enn å ha henne på besøk, og at en utsettelse var fullstendig uaktuelt. I morgen kunne vi begge være døde. Om en time også for den saks skyld.
Til denne meldingen blunket hun skøyeraktig, og tok plass.
Selv om dette var et sted med åpne dører og en trivelig grunntone, forelsket jeg meg heftig i Gerda med det samme jeg kom. Hvilket hun naturligvis fikk med seg. (Vis meg en kvinne som ikke merker slikt.)
La meg forklare en ting før jeg går videre. Når man legges inn et sted, særlig dersom det er tvang med i bildet (hvilket det ikke var denne gangen), oppstår det svært ofte sterke bånd og seksuelle spenninger mellom den innlagte og den eller de kvinnelige omsorgspersonene som har makten på avdelingen. Det er i det minste min erfaring. Det handler om en slags variant av Stockholmsyndromet. Selv om man er både redd og sint, kan man ikke ignorere den nytelsen som ligger i å være i en annens vold. I praksis vil det si at den mannlige klienten forelsker seg i den hvitkledde kvinnen. Hun med nøklene og tvangsmiddelrapporten. (Det er ikke tilfeldig at håndjern er et av de mest populære sex-leketøyene.)
På Gylnarheim var denne personen Gerda Hegge.
Selv om dette var et sted med åpne dører og en trivelig grunntone, forelsket jeg meg heftig i Gerda med det samme jeg kom. Hvilket hun naturligvis fikk med seg. (Vis meg en kvinne som ikke merker slikt.) Det oppsto raskt en flørtende tone oss i mellom, noe jeg tror fikk stor betydning for min forholdsvis kjappe restitusjon. Da jeg var yngre, misforsto jeg ofte disse brå, institusjonelle forelskelsene. Jeg trodde «at det kunne bli noe på meg», som man sier. Og det kunne det selvsagt ikke, hvilket ofte bidro til gråt og bitre utfall. Nå, som en mann på over femti, kunne jeg bare nyte forelskelsen i fulle drag. Ikke bare hadde hun makt over meg, hun var i tillegg totalt uoppnåelig. Herlig. Gift med overlegen. To barn. Over tyve år yngre enn meg.
Det beste av alt? At hun som fullstendig uoppnåelig kunne tillate seg å ha et godt øye til meg. Hun risikerte ingen verdens ting. Det var bare å svinse av sted på den litt rampete måten som jeg likte så godt.
Spørsmålet hadde kommet fullstendig overraskende på meg. Jeg selv iført julenissekostyme. Hjemme i stuen hos Gerda Hegge med familie. Mann og barn.
Men denne ettermiddagen la hun straks frem sitt ærend. Det gjaldt barna. Sofie på fire, og Stian på fem og et halvt. Om jeg kunne tenke meg å komme hjem til dem på julaften som selveste julenissen? Året før hadde det nemlig vært på håret at ikke overlegeektemannen hennes, Rolf, var blitt avslørt. Det var klokken. Armbåndsuret som han hadde glemt å ta av seg. De hadde hatt en svare styr med å forklare at julenissen hadde maken klokke som pappa.
Først visste jeg nesten ikke hva jeg skulle si eller svare. Spørsmålet hadde kommet fullstendig overraskende på meg. Jeg selv iført julenissekostyme. Hjemme i stuen hos Gerda Hegge med familie. Mann og barn.
Ville ikke det være en smule smertefullt?
Men så var det jo det da, at det hele var en lek. Et bitte lite skuespill, der alle de tre voksne var innviet. Visste hva som egentlig foregikk.
Siden hun så at jeg tok betenkningstid, gikk hun videre. Jeg skulle selvsagt være deres gjest resten av kvelden også, jeg måtte endelig ikke tro annet. Jeg kunne dessuten velge om jeg ville sove over nede hos dem, hun ville da re opp til meg ute i stabburet, som nå var fullstendig restaurert, og med dusj og bad. Eller ta en taxi opp til Gylnarheim på deres regning samme kveld.
Hun understreket at det var mest for Sofies skyld. Hun hadde vært for liten til å skjønne noe særlig av nissen i fjor, og snart var Stian for stor for slikt. Dessuten, la hun til med en liten latter, kunne det jo være artig å ta Stian ved nesen. Vise ham at det ikke var pappa som var julenissen likevel.
Det var mange år siden jeg hadde lært å mestre sjalusien.
Til slutt sa jeg ja, og det av flere grunner. For det første var det svært vanskelig å si nei til en invitasjon når den kom fra Gerda Hegge. Særlig når det gjaldt å glede hennes to små barn. Dessuten begynte jeg nokså raskt å like tanken på å tilbringe julaften sammen med den vesle familien. Jeg hadde truffet mannen hennes flere ganger, uten at det hadde oppstått friksjoner av noe slag. Jeg var som sagt over femti, og kjente min rolle ut og inn. Det var mange år siden jeg hadde lært å mestre sjalusien. Tanken på å feire julaften på avdelingen, fristet heller ikke. Mange av klientene ville dra hjem til jul, og av dem som ble tilbake, var det minst et par stykker som jeg meget godt kunne tenke meg å ha en viss distanse til på Jesu fødselsdag. Men det som først og fremst gjorde utslaget, var utsiktene til å skulle tilbringe en natt på et ekte norsk stabbur.
Akkurat det var once in a lifetime.
Jeg forsto jo såpass.
Man blir aldri for gammel til å leke seg litt. Det er i det minste min erfaring. Siden barna ikke måtte få med seg min ankomst, ble jeg hentet så snart de hadde begitt seg til bygdas kirke julaften formiddag, sammen med overlegen. Bare Gerda og jeg i bilen. Gnistrende vinterføre. Sol. Dompap og sisik i de frosne bjerkekronene. Sølvguttene på bilradioen. Jeg skulle ønske at vi skulle langt, og lenger enn langt. Over grensen, og oppover i den svenske ødemarken, der et torp ventet oss ved verdens ende. Det sa jeg naturligvis ikke et ord om.
Desto mer om julen og dens innhold. Det var blitt for mye mas. For mye dilldall rundt gjenstander og statussymboler. Det var ikke nødvendig å gi hverandre splitter nye biler og snøscootere til jul. Eller pc-er og nye smarttelefoner til barna. Særlig ikke når de var så små som barna hennes. Jeg merket at jeg gikk litt på autopilot. Og at jeg av og til så for meg ansiktet til Hansen-nissen inne i tompratet. Rettere sagt øynene bak masken. Det våte blikket bak hullene i pappen.
Jeg er virkelig glad jeg har sagt ja til dette.
Har jeg vært hjemme hos Gerd og overlegen før? Nei, jeg har ikke det. Nå ser jeg at de bor på en gammel ærverdig gård, med våningshus og diverse uthus. Stabburet er praktfullt. Stue og kjøkkenkrok nede, bad og soverom oppe. Jeg er virkelig glad jeg har sagt ja til dette. Gerda Hegge peker stumt mot bordet der det står et smørbrødfat overtrukket av plast, samt en termokanne og en kopp.
Stillheten så snart hun har lukket døren bak seg. Jeg ser den kjære kroppen hennes ta seg over tunet. Det snør. Det er som om jeg er frosset inn i et julekort. Med tårer i øynene stapper jeg inn et halvt stykke kneip med laks og eggerøre.
Hva var det? Et knepp, et knekk? Det er kulda som biter i det gamle trevirket. Jeg heller opp dampende te, og tenker på all den maten som har hengt her opp gjennom århundrene, alle skinkene, alle pølsene, alle buttene med flatbrød og graut, og med ett fornemmer jeg en fremmed kraft her inne. Nei. At det er jeg som er den fremmede, og observeres av noe fra fortiden. Noe som her har sitt hjem.
Jeg skrur på den vesle reisetv´en i hjørnet. Da blir det straks bedre.
Jeg skulle – naturligvis – tilbake til barndommen. Det er jo som regel dit man må begi seg når man ikke riktig vet hvor stanken kommer fra. Jeg skulle tilbake til min barndoms jul.
Men så er det liksom noe i meg som slett ikke vil ha det bedre. Et eller annet som får meg til å skru av tv-apparatet igjen. Jeg blir sittende i halvmørket. Hva er det egentlig som skurrer? Langt i det fjerne er det akkurat som om det klinger i klokker, og samtidig i et slags ekko av samtalen med Gerda Hegge: «Og så hadde det jo vært litt morsomt å ta Stian ved nesen. Vist ham at det ikke var pappa som var nissen likevel».
Men så var det bare det, da. At det faktisk var pappa som var nissen. I fjor hadde pappa spilt rollen som den lokale julenissen så dårlig at den vesle gutten, på det tidspunktet bare fire og et halvt år gammel, nesten hadde avslørt ham. Tatt sin egen far med buksene nede, mens lillesøster sto ved siden av, og ikke skjønte noen verdens ting. Og nå var det altså jeg som skulle rette opp miseren. Alle de tre voksne visste. De to små barna visste ikke. De hadde gledet seg til jul helt uten baktanker av noe slag, mens de voksne hadde planlagt løgnen med omhu. Og likevel: Det å gå i løgnens tjeneste var verken nytt eller særlig oppsiktsvekkende for meg. Jeg var en dreven løgner og jeg skammet meg sjelden. Det måtte være en annen grunn til det ubehaget jeg følte, der jeg satt og kjente på den litt fete ettersmaken av røkelaksen.
Jeg skulle – naturligvis – tilbake til barndommen. Det er jo som regel dit man må begi seg når man ikke riktig vet hvor stanken kommer fra. Jeg skulle tilbake til min barndoms jul.
Hun må ha tenkt som så, at om gutten mangler far, så skal han i det minste ikke mangle julenissen på selveste julaften. Godt ment, slik det jo ofte er når noe går aldeles galt.
Jeg vokste opp uten far. I en tid da det i motsetning til nå var aldeles normalt at barnets biologiske foreldre levde sammen og sov i samme seng. I blokka hjemme i drabantbyen, senere i skoleklassen, var jeg den eneste som ikke hadde noen far. Dette hadde jeg på sett og vis slått meg til ro med. I alle fall skal jeg ikke utdype problematikken i denne teksten. Jeg aksepterte at jeg ikke hadde noen far. Hver eneste kveld var det mor og jeg, og slik gikk årene. Unntaket var julaften. Hvorfor mor valgte å dra en for meg ukjent mannsperson inn i stuen akkurat denne høytidskvelden, har jeg aldri forstått. Jo. Selvsagt forstår jeg det. De andre hadde jo denne faren som en gang i året kunne tre inn i rollen som gavmild kar med kunstskjegg. Hun må ha tenkt som så, at om gutten mangler far, så skal han i det minste ikke mangle julenissen på selveste julaften. Godt ment, slik det jo ofte er når noe går aldeles galt.
Jeg fryktet ham fra første sekund. Gikk rundt og tenkte på ham hele året. Planla å drepe ham. Stikke ut øynene hans.
Ja. Øynene hans var verst. De våte, blanke øynene som gled siklende over moren min, mens han med tilgjort stemme lurte på om det var «noen» snille barn her. Mens jeg sto der alene, halvt skjult av juletreet, stiv som en stokk. Hånden hans, som trodde den kunne lure blikket mitt, når den liksom tilfeldig strøk mor over kneet. Ånden som sivet ut under den klamme pappen, når han tvang meg på fanget. Fintygget fiskepudding blandet med snus og rulletobakk. Han var avskyelig.
Og mens andre barn uten å vite det, kunne glede seg til at en litt uhyggelig nisse, en dag skulle vise seg å være den snille pappaen deres, kunne jeg, også uten å vite det, grue meg til at den gufne nissen skulle vise seg å være den like gufne Rolf Hansen nede i første etasje. Ungkaren som drakk og gråt, og truet med å ta livet av seg hele året, men som uvisst av hvilken grunn, holdt seg edru hele desember måned. Slik at både mor, og et par andre av mødrene i blokka, hvis menn befant seg om bord på oljetankere i Mexicogulfen, fant det forsvarlig å bruke samme Hansen, etter hvert bare Hansen-nissen, som julenisse, mot en godtgjørelse som jeg egentlig aldri fikk helt oversikt over, selv om jeg truet med både det ene og det andre når jeg ble gammel nok, og nissen for lengst var blitt invalid og sendt bort.
Tre nisser. Tre vise menn. Gaver.
For en motbydelig tanke.
Ja, det er i slike baner jeg tenker mens jeg sitter der i det moderniserte stabburet, mens jeg føler på en stadig stigende selvforakt fordi jeg frivillig har gått inn i dette temmelig onde skuespillet. Jeg tenker dessuten på det faktum at julenissen, slik vi lærer ham å kjenne, faktisk består av tre komponenter som på sett og vis er smeltet sammen til en og samme skikkelse. Et schizofrent beist, bestående av den amerikanske nissen som vi betrakter via fjernsynsskjermen, han som holder til på Nordpolen og kjører reinsdyrspann gjennom luften, for så å ta seg ned gjennom pipa i amerikanske forstadsvillaer. Det er den ene. Så er det Hansen-nissen-varianten, far, nabo, onkel eller tilfeldig person, som gratis eller til en på forhånd avtalt godtgjørelse, ifører seg billig maske fra COOP eller Steen & Strøm, samt lånt morgenkåpe eller slåbrok, helst rød, pluss sekk lånt på posten eller vedsekk fra skjulet. Og så til slutt den ordentlige nissen fra vår egen folketro, den grå, litt onde underjordiske som holder oppsyn med dyrene på låven, og som på julekvelden må bestikkes med grøt servert på den samme låven, så han ikke skal gjøre et eller annet unevnelig med de nevnte dyrene.
Finnes det en skjult sammenheng mellom denne uhyrlige blandingen av sleip kapitalisme, ubehjelpelig familieamatørisme, og syk overtro – og barnet i krybben? Den sprellende vesle krabaten som ligger der omgitt av nettopp stallens ulike dyr, samt de tre vise menn med sine gaver, enkelte ganger også kalt hellige tre konger?
Tre nisser. Tre vise menn. Gaver.
For en motbydelig tanke.
Jeg har aldri prøvd narkotika, men nå mener jeg å ane hvordan det føles når kanylen glir inn, og blodet slår ut som en rød rose inne under stempelet.
Tenker jeg, men så må man jo le litt også. Spiser smørbrød, og later som fatet er grøtbollen, mens stabbur blir til låve. Bestukket og mett. Jeg tar en liten lur, og når jeg våkner, er det som en blanding av Hansen-nissen og fjøsnissen. Den amerikanske bestanddelen jaget pokkerivold nedover mot en fremmed pol. Alle reinsdyr slaktet og partert.
Men så er det noe annet. Det er Den fjerde nissen som stiger i meg. Som bruser med usynlige fjær. Som risler med lenker, og ler og lokker. Og som fyller meg med glede og selvtillit. Jeg har aldri prøvd narkotika, men nå mener jeg å ane hvordan det føles når kanylen glir inn, og blodet slår ut som en rød rose inne under stempelet. Jeg strutter. Jeg går inn på badet der Gerda Hegge har lagt utstyret på plass, det bedragerske kostymet. Heldigvis ingen maske, men sminke og løsskjegg, solbriller, og nese i myk gummi. Jeg blir stående og klemme på den før jeg trer den over min egen, og i det samme forsvinner all tvil. Dette vesle skuespillet handler egentlig om noe helt annet enn barn og pakker, jul og glitter. Men det er det heldigvis bare Gerda Hegge og jeg som vet.
Døren som forsiktig åpnes. Det er overlegen. Dramaets store taper.
Klokken er fem. Det er mørkt. Det snør. I stuevinduene og på kjøkkenet brenner levende lys. Lukt av brent bjerkeved. Langt i det fjerne: Klokkeklang og sirener. Den fjerde nissen fester ytterligere grepet, og jeg fylles av en stor ro før jeg banker på med knokkelhånden. Så det er slik du vil ha meg? Den røde, vide kappen som skjuler alt. Den syrlige duften av den myke gummien. Den klebrige, myke gumminesen, som du har stått der i butikken og fingret med. Det er denne han skal ha på seg når han kommer
Stemmer. Kunstig, fylt av løgn: Hvem kan det være som kommer NÅ? På julaften.
Døren som forsiktig åpnes. Det er overlegen. Dramaets store taper.
Hun lenger inn i gangen, dvelende, avventende. Med heldekkende forkle, liksom naken under. Et kort sekund, en rosa tungespiss som flykter over den kjøttfylte underleppen.
Barna: Lamslåtte i døråpningen til stuen. De små, åpne munnene. De oppsperrede øynene. De enser ikke morens tunge pust, de hører ikke overlegens tåpelige tulleprat; de senker seg begge i den undringen og mystikken som jeg skaper, i det jeg med vaggende julenissegange glir dem i møte inn gjennom den ribbestinkende gangen; de løper i dekning inne på stuen, de hyler, de ler og bråker, det grenser til gråt for den minste av dem, men isen bærer, isen bærer, tenker jeg, og slår etter Hansen-nissen som truer med å ta over styringen, som sikler etter å rive av mor underbuksen og gi henne ris mens overlegen ser på.
Isen bærer. Hansen-nissen jaget til skogs.
Lillefingeren henne som liksom tilfeldig streifer håndbaken min, blikket hennes når hun trykker brusglasset i hånden min, disse ørsmå tegn og symboler oss i mellom
Ja takk! Den fjerde nissen, den egentlige, den indre og naturlige nissen, vil gjerne ha pærebrus og pepperkake. Lillefingeren henne som liksom tilfeldig streifer håndbaken min, blikket hennes når hun trykker brusglasset i hånden min, disse ørsmå tegn og symboler oss i mellom, den store struttende gumminesen, bare på spøk, naturligvis. Men vil han ikke sette seg, jo det vil han, for turen over fjellet var vel både hard og lang, og ja det er ikke fritt, og jeg passer meg for ikke å snakke med tullestemme, for det synes jeg pappa overlege skal få lov til å være helt alene om, barn liker ikke tullestemmer, i det minste gjorde ikke jeg det, og i det samme er Hansen-nissen tilbake, og det er ikke lenger Gerda Hegge som står naken og bøyd over bordet, men moren min, og der står jeg så sannelig og gaper ved juletreet, forkledd som både liten gutt og enda mindre pike, og den lille piken som gir seg til å klatre på meg, som vil sitte på fanget, noe jeg ikke kan ta sjansen på akkurat nå.
I et øyeblikk har jeg fått kastet et blikk ned i den avgrunnen Hansen-nissen befant seg i da han var på besøk hjemme hos oss, og jeg fylles av medlidenhet og anger, for jeg mener nå å forstå hvorfor han drakk resten av året, men også kanskje hvorfor han holdt seg edru i desember, og så trofast møtte opp hos både mor og sjømannsbrudene hver eneste julaften. Den brusende morfinen i blodet hans. Skammen og driftene. Friheten bak masken. Det gåtefulle smilet på Gerda Hegges lepper.
Utdeling av pakker.
Farvel.
Til syvende og sist er det hun som bestemmer. Det er jo det som jeg liker så fryktelig godt.
Tilbake på stabburet pakker jeg utstyret ned i kartongen, kler av meg og tar en lang, kjølig dusj, før jeg drar på meg dressen og den hvite skjorten, slipset dropper jeg. Så går jeg tilbake.
Forklaringen er nå at jeg har kjørt av veien rett her nede i krysset.
De små følger meg med de samme oppsperrede øynene som for litt siden.
Ribbe. Medisterpølse. Sky. Poteter og surkål. Brus. Mer brus.
Kommer jeg ikke hjem til mammaen min? Barna undrer seg.
Nei. Mer medister. Blikket hennes fra den andre siden av bordet. Fra den andre siden av fjorden. Det var så vidt. Overlegen begynner å bli overlegen igjen. Maten voksen i munnen. Den fjerde nissen, den indre og egentlige, står og stanger.
Til kaffen og kakene: En stor blå kapsel. En indre nissekapsel. Ta den. Nå. Med det samme.
Til syvende og sist er det hun som bestemmer. Det er jo det som jeg liker så fryktelig godt.