Konrad treffer jeg på Privat Dinner. Første gang vi møttes var også i juli, slår det meg plutselig. Tidlig på totusentallet en gang. Minnet om bombene og de splintrede trærne og kroppsdelene som fyker gjennom luften, husene som kneler i seg selv, tak og piper som synker sammen over de forvirrede og vettskremte hodene, innfallene og ideene som brått blir klippet over. Når sensommeren kommer med mørkegrønne parker og hager er det umulig å forhindre at disse tankene kommer, slik er det å leve i denne byen, og altså særlig i juli, den måneden da det skjedde, her smalt det så inn i helvete. Jeg går gjennom Innocentia park på vei til den gamle villaen i Kantstrasse der Peter holder sine gastronomiske seanser, jeg tror det er en ide han har snappet fra en av sine matreiser verden rundt, den går slik: Peter låner en leilighet i Kantstrasse en kveld, det er en enorm kåk på en tre, fire hundre kvadrat, den ligger i første etasje i den stille delen av byen nord for Innocentia, den opptar halve kvartalet og bebos og eies av et eldre ektepar som ikke vil ha sine navn med i denne teksten; de er steinrike og vennlige, de stiller sitt hjem til rådighet for Peters matfantasier fire ganger i året, vinter, vår, sommer og høst, da kommer Peter med sine to assistenter, årstidens råvarer, samt nøye utpønskede oppskrifter. Gjester: Peters venner og venners venners venner. Tjuefem stykker. Pris: Femti spenn. Billig. Og absolutt ikke noe for meg.
Fjern klunking på et klaver. Døren ut til hagen, alltid åpen uansett årstid.
Men en gang går jeg likevel. Disse kveldene har alltid et tema, en innleid musiker, foredragsholder av et eller annet slag, krigsreportere for eksempel, forfattere av ulike slag, jeg har takket nei til dette flere ganger både som forfatter og privatperson, men en gang går jeg, og så vender jeg altså av og til tilbake. Det er en god atmosfære. Man kjenner kanskje et par stykker, og her møter man så deres venners venners venner. Og en og annen som ingen vet hvem er. Tjuefem stykker. Aldri mer. Aldri mindre. Jeg tror jeg går her for ikke å møte likesinnede. For å tilbringe timer rundt et bord sammen med folk som jobber i posten, eller som importerer porselen. Som dyrker roser ute i Alte Land, eller som tegner og bygger svømmehaller og konserthus. Lærer barn å lese. Den snobbetheten som jeg hadde forestilt meg på forhånd, var og ble min egen høyst personlige fordom. Mitt eget snobberi. Herr og fru Steinrik i tøfler og strikkejakke, luntende rundt i sitt enorme hjem. De lavmalte samtalene innover i de uendelige stuene etter maten og foredraget. Fjern klunking på et klaver. Døren ut til hagen, alltid åpen uansett årstid.
I kveld er foredragsholderen en nordmann, har jeg fått vite. En viss Konrad Ramn skal snakke om Hamsun og nazismen. Som en slags intellektuell del av en syvretters meny. Intet mindre.
Jeg går i de stille gatene og humrer litt over dette. Disse foredragene eller opplesningene er gjerne delt opp i to. Første del etter andre forrett. Andre del før desserten, kaffen og konjakken. For eksempel stekte kamskjell på en sky av artisjokk-dingsboms. Kremet suppe av jordskokk og morkelslim. Så en dash dannet nazi før reinsdyrplommen og de gratinerte potetene. Mer mat. Mer nazi. Mer litteratur. Og masse deilig vin. I bøtter og spann. Peter er et geni når det gjelder sponsorer. Vi lar oss overvelde.
Han har blåsort tilbakestrøkent hår, det skinner som på en striglet argentiner. Mørk dress og hvit skjorte. Burgunderrød vest.
Jeg ser Konrad med det samme jeg kommer inn, og jeg ser at han ser meg, og at han ikke liker det han ser. Jeg ser slikt. Det litt hånlige smilet som han har lagt fra seg på underleppen. Hodet vippet litt bakover. Han står og lytter til noe en bitte liten kvinne gir fra seg, men i sideblikket ser han meg, og satser på et smil, forsiktig lastet med forakt. Bare litt. Han hater meg ikke. Det har han ikke tid til.
Sektglasset holder han i stetten. Med to fingre.
Han har blåsort tilbakestrøkent hår, det skinner som på en striglet argentiner. Mørk dress og hvit skjorte. Burgunderrød vest.
Dette er Konrad Ramn. Det er det ingen tvil om.
Og Konrad Ramn er veldig god. Det er det heller ingen tvil om. Tysken hans er mye bedre enn min, han snakker lett og uanstrengt aldeles uten manus, han står der med den ene hånden i bukselommen, og med et vinglass i den andre, han får folk til å le av små pussigheter i Knut Hamsuns liv og forfatterskap, og så får han dem til å skamme seg for at de lo, siden Hamsun jo var en nazist, og slikt skal ingen le av, særlig ikke tyskere. Det siste sier han ikke, han overlater det til dem, slik at de kan si det til seg selv inni seg. Og mine damer og herrer: Han var ikke ”en slags” nazist, han var ikke en medløper, og slett ikke løpegutten til Marie. Knut Hamsun var en glødende, gnistrende, troende nazist av verste skuffe. Og så kommer dokumentasjonen. Dette skjer et år eller to før Ingar Sletten Kolloens monumentale Hamsun-biografi kommer på markedet, og her er det veldig mye jeg ikke vet. Hele seansen ender med at en pensjonert gymnaslærer fra Lüneburgerheide marsjerer rasende ut allerede før desserten, med en hard hårknute i nakken. Det smeller i døren.
Dette er så visst ikke hennes Hamsun!
Naturligvis presenteres vi i løpet av kvelden. Vi gjør gode miner til slett spill. Vi kommer begge fra møblerte hjem. Slike som oss blir høfligere og høfligere jo mer vi drikker, så det er ikke snakk om dramatikk av noe slag. Han er fra Kongsvinger. Har vært her nede i over tjue år. Hvor han har ervervet seg denne enorme innsikten om Knut Hamsuns liv og forfatterskap? Vel. Noe må man ha å pusle med.
Når man ellers sitter på et kontor og flytter på dokumenter.
Noe nærmere beskrivelse av jobben hans får jeg aldri. Ingen andre heller, skal det vise seg.
Når vi etter hvert begynner å vanke på Finken, får han nokså raskt tilnavnet ”Kontoristen”.
Hvilket han aksepterer uten å mukke.
*
Og her kommer han seilende med den slitte vesken under armen, han har allerede funnet frem høstfrakken selv om det temperaturmessig fremdeles er sommer, han kommer gående med lange steg med frakken knappet opp, og vinden løfter den som en kappe bak ham. Skoene hans er skinnende blanke som alltid, den mørke dressen slitt men hel og uten flekker og lyter, det siste kan jeg ikke se fra her jeg står på verandaen, men jeg kan vite det likevel, for Konrad Ramn er en forutsigbar person, han følger faste vaner og holder et usedvanlig stabilt nivå, både når det gjelder humør og bekledning; han er alltid litt gretten, men det er liksom bare en stil, hans personlige måte å være til stede i verden på.
Jeg plystrer. Han bråstanser. Snur seg.
Jeg vinker. Han skrår over gaten.
Noen minutter senere: Skramlingen i heisen.
Da har han vært innom Harald og handlet vin først.
Vi snakker om kastanjetrærne som i år ser mindre syke ut enn hva tilfellet var i fjor og i forfjor.
Vi drikker. Det er oktober-måned, men her oppe i trekronene sitter vi faktisk i skjorteermene og nipper til hvert vårt glass. Vi snakker om kastanjetrærne som i år ser mindre syke ut enn hva tilfellet var i fjor og i forfjor. Er det fellene som virker? Eller er det rett og slett naturen som går sin gang? Som hvisker i løvverket at kastanjemøllens dager er forbi i Hamburg?
Men tankene våre er andre steder.
Av og til fanger jeg opp raske sideblikk fra ham.
Og så: -Og nå har du tenkt å bo her? Er det så?
Jeg nikker og sier at slik er det med den saken. At jeg kommer til å bo her inntil videre.
Så snakker vi litt om fiksjon og virkelighet.
-Det er ikke mer enn noen minutter siden jeg skrev om vårt aller første møte, sier jeg. –På Privat Dinner den gangen for så mange år siden.
Han litt jaget: -Ja vel. Kan det brukes til noe?
-Jeg vet ikke. Det er ikke godt å si. Jeg har bommet noe så grassat det siste året. Men jeg tenker meg noe slik som en slags litterær dagbok. Jeg samlet noen klipp og notater i sommer. De kan ikke brukes som de står nå, men jeg får se om det går an å få skikk på dem. Om jeg kan få føyd dem sammen med dette. Det hele ble for springende. For løst i kantene.
-Det må være en evighet siden, sier han. –At jeg hørte noen bruke det uttrykket. Grassat.
Det blåser opp. Vi går inn og setter oss.
Plutselig står katten i rommet. Tykke.
*
Vi sitter i det dirrende varme mørkegrønne, og snakker om romantikk og realisme, om svermere og svikere. Det smaker frukt av luften.
Den sommernatten for alle disse årene siden. Vi sitter ute i hagen og drikker. Vi forstår hva som er i ferd med å skje. At vi kommer til å utvikle et utenlandsvennskap. Et vennskap av et slag som ikke ville ha vist seg levedyktig dersom vi begge hadde møtt hverandre i Norge. Bodd i Norge. Sannsynligvis ikke. Men her nede, omgitt av utlendighet på alle kanter, kan slikt skje. Særlig dersom man har mye å snakke om, og det har vi. Da er det en viss sjanse. Vi snakker naturligvis om Hamsun. Vi snakker mye om Hamsun. Vi sitter i det dirrende varme mørkegrønne, og snakker om romantikk og realisme, om svermere og svikere. Det smaker frukt av luften. Flaggermusene skjener mellom grenene på trærne. Langt borte hører vi trafikken som en slags mekanisk elv. Og latter innefra leiligheten. Av og til slår noen et slag ut i hagen, men de tyske lar oss i ro, det er slik de er. Høflige og forekommende. I løpet av middagen har vi begge blitt fortalt den samme historien, og det til tross for at vi har sittet ved hvert vårt bord. I tredje etasje befinner det seg et dødssykt barn. En liten gutt. Og senere, når vinen gir meg litt vind i seilene, blir jeg sittende og tenke på ham, og det gjør jeg i grunnen uansett hvilken vei samtalen tar, og uansett hvem jeg snakker med. Det er en egenskap jeg har, muligens til og med en uvane, men slik må en forfatter ha det i hodet. Det er nødvendig. Så når Konrad og jeg kommer inn på dette temaet der ute i den mørke hagen, det er tross alt uunngåelig, har jeg allerede et riss av en novelle klar. De to som sitter der ute i den varme sensommernatten, og kanskje skal dele noe de har gått og gruet for. Han og henne. En bagatell satt opp mot det faktum at de hele tiden blir iakttatt av et sykt barn som står i et vindu oppe i tredje etasje. Det vesle hodet i det gule kvadratet. Og bare den ene av de to som ser det. Som vet det.
Vel. Bare et riss. Men faktum er at det står en liten gutt der oppe i tredje etasje og ser ned på oss. På Konrad Ramn og jeg. Ser sigarettglørne våre som danser i mørket som ildfluer. Og det er det bare jeg som ser. Fordi Konrad sitter med ryggen til.
Vi skal samme vei. Vi slår følge hjemover. Det viser seg at vi bor bare et par hundre meter fra hverandre. Det ler vi av. Det er første gang vi ler sammen. Konrad Ramns latter er snøftende, liksom snublende. Gøff, Ghøff!
Når vi når broen som fører over kanalen til Lehmweg, gir vi hverandre hånden.
Så tyske har vi blitt.
Jeg går en time eller to på dagtid for å holde angsten på avstand.
Det går noen uker. Det blir høst. Lappen med telefonnummeret hans forsvinner, og jeg tenker ikke på ham. Jeg blir borte i skrivingen. På den tiden har jeg det sånn. Jeg går en time eller to på dagtid for å holde angsten på avstand. Klokken fem lager jeg middag. Så skriver jeg frem til elleve eller tolv. Om natten drikker jeg og dagdrømmer.
Men en dag går jeg på ham på markedet. Jeg ser han på avstand, han står og peker og forklarer ved fiskedisken. Ekspeditrisen smiler tålmodig, det virker som om hun er vant til ham, (det skal vise seg å stemme.)
Torsk. Salt. Slik og slik. En natt i kjøleskapet. Innpakket. En natt. Ikke to. Trekke. Ikke koke. Smeltet smør. Ikke eggesmør, men smeltet smør. Gulrøtter. Melne poteter. Ikke noe annet tilbehør. Bare melne poteter og gulrøtter som skal kokes i maks femten minutter.
Ikke dårlig, tenker jeg. Dette har du lært deg halvveis inn på Finnskogen. Hvordan var det med torsketilbudet der oppe da du var barn? På føkking Finnskogen?
Jeg står helt stille til han snur seg, etter først å ha betalt for både fisken og flybilletten fra Lofoten.
Vi blir litt brydd, men bare litt. Det er omtrent som å treffe igjen en one night stand som du i utgangspunktet tok med hjem under en viss tvil.
Selvfølgelig vil jeg komme og spise torsk dagen etter.
Jeg lover å ta med to røde bomber fra Portugal.
Den natten spiller vi Miles til klokken fire. Vi er enige om at ”Big fun” er det beste han har gjort. Til og med bedre enn ”Sketches of Spain”. Som han har på andre plass, og jeg på femte.
Med andre ord en ganske god match.
Bøkene mine har vi ennå ikke nevnt med et ord. Også det en god grunn til å treffes igjen.
