Fremdeles er det mulig å sitte ute på terrassen. Oktober måned har vært usedvanlig mild, men nå drar det seg til på nettene. Snart går frosten i jorden. Det skal bli en hard vinter, sies det. Hver natt sover mellom tre og fire tusen ute i telt i denne byen, og de har ingen oppvarming. Hver dag kommer nye til. Til fots langs motorveiene. Over jordene. Med tog og på sykkel. Europa er i endring. Fra Dresden lyder dommedagstrommene til Pediga. Over alt ellers i Tyskland går idealistene i kne under arbeidsbyrden. Men når jeg spør min legevenn Petra P hva som nå skal skje, svarter hun: Nå kommer vi. De profesjonelle. Og vi er klare for en lang økt.
Vi får se.
En grønn piggfrukt faller fra treet og klasker i marmorflisene; den åpner seg. En glinsende brun kastanje kommer til syne. Som et stort kuøye; det stirrer på meg.
Jeg stirrer tilbake. Så sover jeg litt.
Klokken fire kommer Konrad fra kontoret. Skyggene har blitt lenger, men det er ennå varmt i luften. Han legger en bok fra seg på bordet; det er Olav Angells ”Oslo i skumring”. For et fantastisk språk, sier han med ærefrykt i stemmen, det er ikke så ofte han tar den tonen. Du kan brekke den om til et langt dikt.
Jeg stikker en fruktkniv inn mellom siden. Åpne boken. Leser.
Våren er kommet. Trærne i bakgården har fuglesang i grenene. De har begynt å få knopper i nyanser av grønt, og samtidig merker dere an gryende oppvåkning i kroppen som er fremmed og underlig. En følelse presser på. Det er en lengsel, et sug fra øynene og munnen og ned i lårene…
Ja, sier jeg, slik går det hele veien. Er det forresten noen som har skrevet bedre om Oslo?
Jeg vet ikke, sier Konrad. Kanskje Borgen. Nei. Ikke bedre… Et Oslo som har sunket inn i skyggene av seg selv, tenker jeg, en by som ikke finnes lenger. Og likevel ligger gatene der som lange strimler av erindringer.
Men hvorfor står han selv så langt inne i skyggene. Han har da ikke noe å gjemme seg for, eller har han?
Konrad henter seg et glass rødvin på kjøkkenet. -Jeg har jo lest om Oslo-triologien hans, sier han og drikker. Hørt om den. Masse. Men jeg hadde aldri kunnet forestille meg noe som dette. Jeg snapper de to siste bindene når jeg går.
Oslo ved midnatt. Oslo i demring.
-Gjør det, sier jeg. –Og hvorfor tar du ikke med et glass til meg?
Jeg får et halvt glass. Den siste slanten. Og så sier han det jeg nettopp tenkte om et Oslo som ikke lenger finnes. Og nå tenker jeg plutselig at de som en gang levde der, de Angell skildrer, de gikk også med minner om en by som ikke lenger eksisterte, slik er menneskene og tiden. Det er ikke mimring heller, sier han og setter seg. Tenner en sigarett. Ikke en gang sentimentalt. Det er bare en flom av klare erindringsbilder, malt frem på et strømlinjeformet riksmål, det er selvsagt medfødt. Men hvorfor står han selv så langt inne i skyggene. Han har da ikke noe å gjemme seg for, eller har han? Er han i det hele tatt i live? Åja, sier jeg, det er ikke lenge siden jeg leste et intervju med ham, jeg tror det må ha vært i Vinduet. Var det ikke noe med et par unge redaksjonsmedlemmer som hadde sneket seg opp på Majorstua med en flaske whisky, tro? Jo. Det var det. Den gamle mannen og jyplingene. Jeg har dessuten sjekket på nettet. Han er treogåtti. Og kanskje vel så kjent som oversetter, som poet og skjønnlitterær forfatter.
Oversetter? Angell? Jeg ser at Konrad plages av sin egen uvitenhet nå. Det er ille nok at han ikke har lest Olav Angell før jeg tvinger ham. Nå dette. Oversetter. Kjent. Kanskje til og med respektert.
Jeg setter inn et støt. Club 7. 82? 83? Jeg husker ikke. Olav Angell som leser sine norske versjoner av Allen Ginsbergs dikt. Ginsberg selv sittende på scenen sammen med Peter Orlovsky og en medbrakt unggutt, alle tre utstyrt med noen merkelige trekspill-liknende instrumenter, det durer og det går, det er skeivt og jævlig, og til høyre, halvt i mørket, Olav Angells lange skikkelse som svaier i rytmen. Var det Howl han leste? Jeg husker ikke. Vi var fulle alle sammen, og det samme kan det være. Da synes jeg det er viktigere å nevne at Olav Angell ikke bare har oversatt Allen Ginsberg til norsk, men også Richard Brautigan, Ken Kesay, Raymond Chandler, Boroughs Naken lunsj, samt James Joyce. Både Dubliners og Ulysses.
For bare å nevne noen. Ja, enkelte. Sånn i forbifarten.
Jeg tenker at det er nå de kommer. Før skumringen gjør seg sort.
Det blir så stille her oppe mellom de høstgule trekronene. Bare trafikken langt der nede i avgrunnen. Han har det vondt nå, Konrad Ramn. Detter er ikke godt for hans besserwisser-ego. Han drikker store slurker av vinen, og filtrerer den mellom hestetennene sine. Når han har svelget, sier han: -jeg kom til å tenke på noe. Med det samme jeg tok til å lese Oslo i skumring.
Jeg tar sjansen. –Du kom til å tenke på Jumbo, sier jeg. –På at jeg leste høyt for deg fra Jumbo i sommer. Axel Jensens etterlatte skrifter. Ja, noen av dem.
-Stemmer, sier han. –det var det jeg kom til å tenke på. På at det var nettopp Jensens gamle venn Angell som hadde satt sammen den boken. Skrevet overganger. Bygget huset av de plankene Axel Jensen etterlot. Var det ikke også Olav Angell som hadde oversatt Junior og Senior til norsk etter Jensens engelske orginalmanuskript?
-Jo. Det var akkurat slik det var. Den samme tonen, ikke sant?
-I hvert fall veldig, veldig tett på.
-Vi kommer aldri til å finne ut av det, sier jeg. –Er ikke det fint?
Det skumrer. Snart vil vi være helt borte for hverandre. Jeg tenker at det er nå de kommer. Før skumringen gjør seg sort. Nå kommer de.
