November. Tåke. Natt. Av og til river vinden tåken opp, slik at et blått måneskinn legger seg på den blanke vannflaten i kanalen. Vi sitter ved det innerste vindusbordet på Finken, og er de eneste gjestene i dette rommet. Willy spiller Blaine Reininger, ”Night Air”, og tapper øl til en frakkerygg ved baren.
Konrad leser, nesten hvisker:
”Tre utstoppede ugler hang etter føttene fra en av bjelkene i hytta og dinglet over hodene våre, ved siden av flaggermus med utspilte vinger. Fra tre av de fire pussede murveggene stakk det frem hoder av forskjellige antilopearter, og alle viste frem de merkelige hornene sine. På veggen til venstre var det buskbukkhorn som var snodd én gang eller strømlinjeformede og nesten rette, sivbukkhorn som var dreid 90 grader fremover, og smale, svarte oribihorn som steg opp fra pannen. Skall av kjempeskilpadder sto lent mot veggen, som skjold. Over dem hang sjakaltryner på rekke og rad, store, buklete vortesvinhoder med alle de 34 tennene, kaimankjever og kranier av ville griser med lange tryner og noen av de 42 tennene røsket ut. På veggen til høyre, ved siden av skinnremsene fra flekkete hyener som var gjennomboret av pinsvinpigger og leopardklør, hang det heste- og ekornhaler, pluss enda flere horn: nokså tykke og korte horn av damagaseller, bakoverrettede og svært strømlinjede dama-V-formede hartbesthorn… De fire søylene som sto på rekke og rad og støttet takåsen, hvorfra en rad bjelker strålte ut som beina fra ryggraden til en kjempefisk, ble borte under en haug varaner, tørkede kameleoner, hoder av egretthegrer og lysende flamingoer og langhalsede pelikaner med lange nebb. Alt sammen var dekket av villsvinpels. Det var en gribb med kroknebb og nakent hode og hals, samt en diger fugl med hvitstripet, mørk fjædrakt….
Konrad ser på Susi og meg med et gjennomborende blikk før han fortsetter:
Det gikk et drøyt kvarter før vi la merke til at i en ikke opplyst krok av rommet, på vår høre side, var det en person som lenge hadde holdt intens øye med oss. Det var en tykk kvinne med store, svarte øyne. Hun satt like urørlig som en statue i halvmørket. Far var den første som ble oppmerksom på den underlige personens nærvær, han holdt plutselig opp å snakke. Alle sammen så i den retningen han stirret stivt, og så ble det taust lenge. En tett, skremmende taushet… Kvinnen sa ikke et ord. Men alle skjønte snart at det var meg hun rettet oppmerksomheten mot. Jeg følte faktisk et fryktelig blikk hvile på meg. Det kom fra to øyne like stirrende som hos folk som lider av hallusinasjoner. Kvinnen bøyde seg for å undersøke meg nærmere, og bevegelsen fikk hodet hennes til å tre frem fra skyggene rundt henne, skygger som gjorde de langstrakte silhuettene våre enda tettere der de ble projisert mot veggen. Slik kunne jeg studere ansiktet hennes så mye jeg ville. Det var markert av ti risp i huden; to midt i pannen, to i hver tinning og to på hvert kinn – nøyaktig samme antall tegn som slangedyrkelsens tilhengere skjelner i de fem rynkene der kongepytonen de tilber, har på hver side av overleppen… Denne korpulente personens trekk ville bare ha vært grove og ordinære, hvis hun ikke hadde hatt en helt særegen glans i øynene. Hun øvet en mektig og uforklarlig tiltrekning på oss alle.
-Hvem er moren din, spurte hun til slutt, uten omsvøp. Tonen var rolig, og hun flyttet seg ikke fra plassen sin.
-Hun der, sa jeg og pekte på Nagan.
Hun snudde seg mot henne.
-Er det ditt barn?
-Ja, sa Nagan. –Han er barn av mannen min og en av medhustruenes hans.
Den tykke kvinnen med det hypnotiske blikket hadde en forbausende mild, rolig og sindig stemme.
-Er det første gang du har befunnet deg ansikt til ansikt med en slange i toppen av et tre? spurte hun og stirret på meg igjen.
-Afrika, sier Susi, som sitter slik til at hun ikke kan se omslaget. Bildet av en ung, svart manns hode, et bredt smil fra langt inne i en pelshette.
-Ja, sier Konrad. –Togo. På femtitallet. Men det forunderlige er at denne boken handler om en ung manns møte med Grønland. Tidlig på sekstitallet.
Susi ser uforstående på ham.
Jeg ser at boken er utgitt på Aschehougs utmerkede serie Spor. En rekke reiseskildringer av høy kvalitet som jeg først og fremst kjenner etter å ha lest Til Kongos indre, av den spinnville iren Redmond O´Hanlon. En bok jeg støtt og stadig minner meg selv om å lese på ny, den er helt øverst i bevisstheten flere ganger i året. Men denne utgivelsen kjenner jeg ikke.
– En afrikaner på Grønland, sier Konrad. – Av Tété-Michel Kpomassie. En ren juvel. Men altså ikke en sånn pyntedings. Rå. Upolert. Stinkende. Brukket løs av fjellet. En reiseskildring fra Grønland skrevet av en ung afrikaner som kommer mer eller mindre rett fra jungelen. Jeg sier ”mer eller mindre”, fordi han tilbringer noen år i Europa før han legger ut på seilasen til reisens mål. Som altså er Grønland. Han er i utgangspunktet blakk. Han må jobbe seg nordover. Fantastisk, hva? La meg forklare, fortsetter han videre, mens han holder tre fingre i været, og vinker til Willy. -Altså. Guttungen vokser opp i et komplekst stammesamfunn i jungelen. Med komplekst mener jeg at det finnes regler for alt mellom himmel og jord, hvem snakker når, og hvem tier alltid, hver enkelt familiemedlems plass i pyramiden, osv. Faren har x antall koner, en skokk med unger, og alt det der. Tro. Overtro. Dyr. Masker. Halvt inne i en for oss fremmed dimensjon. Mer enn interessant nok for en hel bok, men det er altså ikke den boken vår venn har villet skrive. Ok.
Gutten er 16 år når denne beretningen tar til. En helt vanlig dag på jobben ser slik ut: Ut og plukke kokosfibre og tørre greiner av palmen sammen med den delen av klanen som er satt til slikt. En livsfarlig øvelse, selvsagt. Opp og ned tredve meter høye palmestammer. De knytter matter av rusket. Viktig inntekskilde. Nok om det. En morgen guttungen har klatret til topps, stikker han bokstavelig talt hodet rett inn i et slangereir. Et digert helvete av et monster som ligger og ruger på eggene. Av noe slikt oppstår det naturlig nok en hel masse klabb og babb, og vår helt stryker nesten med. Men altså bare nesten. Og for å komme til hektene, for å bli kvitt den forbannelsen et slikt møte lett kan gi, må han sammen med faren og en del andre oppsøke denne slangeprestinnen langt inne i jungelen. Det er det møtet som jeg leste om for dere. Og tjukka hjelper ham, så den saken er i orden. Men ikke bare det. I sin uendelige opphøydhet ser hun også at unge Tété har alt som skal til for å bli en riktig god pytonprest. En slangetilbeder av edleste slag.
-Fysj, sier Susi, men knegger, og tar i mot vinen som Willy bringer til bordet.
Konrad drikker en stor slurk, og fortsetter: -Hvilket gutten faktisk godt kan tenke seg å slippe. For selv om han har blitt kvitt demonene, er han faktisk fremdeles, på magisk vis vettskremt slanger. Akkurat den greia der har satt seg for godt. I det minste for dette livet. Men dette er Afrika hvor jungelens lov er gjeldende…
-Ikke aktuelt å takke nei til et slikt tilbud, sier jeg.
-Nettopp. Men så skal vi få se at den kristne gud på snedig vis griper inn!
-Uffda, sier Susi. –Var han der også?
-Misjonærene, i det minste, sier Konrad. Lokalbefolkningen er ikke noe særlig interessert i den nye læren, men de lar de pussige hvitingene pusle med sitt. Som vi allerede har forstått er det litt mer kjøtt på den knoken de selv driver og gnager på. Poenger er at denne guttungen, som bare har et par år på skolebenken, blir en racer i å lese. Og på flere språk. Særlig begavelse. Det er den motoren i denne storyen som han selv hopper over. Greit nok. I misjonærenes bokhandel kommer han over en bok om Grønland. Se det for dere! En barbeint guttunge med slangeangst står i en kristen bokhandel i Togo og leser en bok om Grønland. Et land langt oppe i pakkisen. Evig kulde og snø. Et av de meget få landene i hele verden som er garantert slangefritt. Det er sånn denne fantastiske fortellingen begynner.
Han vipper på stolen, og gliser til meg. Som for å gi et signal om at noe sånt kunne ikke en forfatter av et såpass beskjedent kaliber som meg ha funnet på.
Boken er heldigvis i pocket.
Glir rett ned i innerlommen på frakken.
*
Jeg blir liggende våken hele natten, jeg leser En afrikaner på Grønland fra perm til perm mens tåke og måneskinn veksler på utenfor takvinduet, jeg suges inn i den unge afrikanerens observasjonsevne og språklige presisjon, der han altså i en periode på åtte år bokstavelig talt jobber seg opp gjennom Europa, med baser som Paris og København, før han endelig kan gå om bord som passasjer i et frakteskip med kurs for det sørlige Grønland, bare skipsreisen er en nytelse, for ikke å snakke om Kpomassies første møte med fjell av is som flyter i det flaskegrønne havet, sel og hval og sjøfugl. Men denne teksten er ikke bare vakker, den er også full av humor og treffsikre portretter, og i det øyeblikket fortelleren stiger i land i den vesle byen Kap Farvel, Grønlands sørligste punkt folder dette talentet seg ut for alvor. Tété er selvsagt klar over at de menneskene han nå skal møte aldri har sett en svart mann før, dessuten en tålmodig og rolig sjel, han går med rak rygg og åpent sinn inn i denne totalt fremmede verdenen som dette vesle samfunnet er. Hele befolkningen er samlet på brygga. Det går et rykk gjennom folkemengden når han kommer ned landgangen. Han har allerede lært seg såpass grønlandsk at han får med seg hva kinnene synes om ham, (det kan til og med hende han ville ha forstått det uten denne språklige ferdigheten), barna setter imidlertid i et kollektivt vræl, siden de i de første forvirrende minuttene tror han er en ånd fra fjellene. Og når de minuttene er over følger de ham. De viker ikke fra ham bortsett fra om natten når søvnen tar dem. Resten av tiden har han barnehender i sine, eller barnehender som stryker han gjennom det stive krusehåret, som for dem er et eventyr, noe aldeles ubegripelig. Over alt hvor han kommer er han ventet og velkommen, det første døgnet er et eneste langt kaffeslabberas, gjester ut og inn, og når han mett av inntrykk, kaffe og alkohol vender tilbake til lugaren for å sove, har allerede den første kvinnen lagt seg godt til rette i sengen hans, for slik er det med den saken.
Det er ellers befriende å lese en reiseskildring skrevet av en person med ikke-Europeisk bakgrunn, dessuten aldeles uten noen form for formell utdannelse, alt blir så direkte og åpent, aldeles uten fordommer, for ikke å snakke om den uunngåelige dårlige samvittigheten, men likevel med en dyp medmenneskelig bekymring for den kulturen som er ved å bli knust av nettopp Europeisk imperialisme, forfallet, formiddagsfylla. Likevel tar han del i alt, det er som å se en svart mann fra jungelen, et åpenbart emne til pyton-yppersteprest, spasere rett inn i en av Grønlandsromanene til Kim Leine, han spiser det de byr ham, (og som får det til å velte seg i magen til en vestlig leser), rå sel-lunger, spekk og blod og dårlig kokt sjøfugl, og hele tiden kaffe, kaffe, kaffe, med alkoholen er han forsiktig, hvilket betyr at han drikker med verten på fest, men ikke når festen skapes klokken elleve om formiddagen fordi et eller annet sovende spedbarn tilfeldigvis har bursdag. En vestlig akademiker ville sannsynligvis heller ikke fortalt om all knullingen, i det minste ikke den knullingen han selv har tatt del i i løpet av forskningstiden, men det gjør vår mann fra Togo. Ikke i detalj, ikke vulgært, snarere svært dannet og dempet, men han legger absolutt ikke skjul på at han også her tar for seg av det som blir budt ham. Og også her blir forfatterens kulturbakgrunn interessant sett i forhold til europeeren. I en periode på noen uker får han en slags kjæreste, med hyppige overnattinger hjemme hos henne. Så blir hun syk, og den omsorgsfulle mannen fra Afrika kommer på regelmessige sykebesøk. En dag har hun imidlertid fått besøk av en av de andre herrene i kretsen. Han har krøpet opp i sengen til pasienten, som nå føler seg mye bedre. Kpomassie, som jo er oppvokst med flerkoneri, og temmelig frie tømmer allerede som ung gutt, reagerer nøyaktig som en europeisk mann. (Eller kvinne.) Han blir sint. Lei seg. Skuffet. Mens hun rett og slett ikke forstår hva han snakker om. Noe senere, når han søker trøst (eller veiledning) hos en av sine grønlandske kamerater, viser det seg at mannen i sykesengen er den ”egentlige” kjæresten til jenta. Men han har selvsagt høflig holdt seg unna mens hun har vært øm og kjærlig med den store svarte mannen fra Togo. Som i sin tur har den evnen at han kan le hjertelig av seg selv i rollen som forsmådd kjæreste.
*
Uten å ha sovet et sekund, står jeg opp og går ned på Celona og spiser en diger frokost. Jeg tenker på reiseskildringen som litterær sjanger. Og på den interessante vinklingen man får i teksten dersom den som beskriver en fremmed kultur for en, i tillegg kommer fra en tredje kultur som også er en selv fremmed. I miksen av speil og glassruter borte ved nedgangen til toalettet kan jeg se meg selv fra tre vinkler samtidig. I to av disse bildene er jeg ham som sitter og spiser bløtkokt egg, i det tredje er jeg en ansiktsløs, med håret flommende nedover ryggen. Klokken er halv åtte. Konrad er på vei til kontoret. Susi sover.
Jeg betaler og går opp og legger meg igjen. Blir én. Med lukkede øyne.
