Jeg leser videre i Kråker. Denne gangen om Kaier. Jeg liker kaier også. De er morsomme og lekne. De lever i store flokker, og krangler og kjefter og erter hverandre. Det er ellers mitt inntrykk at de er vanligere i Tyskland enn i Norge. Men i Sverige er det over alt.
Og jeg minnes en sommerkveld i Mariestad der jeg på en uterestaurant bedrev en studie av nettopp denne skøyerfugen. En observasjon som etter hvert og nesten umerkelig gled over i en studie av Svensken, vår kjære nabo og medborger. Det var en travel kveld, og restauranten underbemannet. De to servitrisene løp inn og ut, og svært mye i beina på hverandre. Det tok en time å få maten, og overalt følt det av uavhentet oppvask. Men jentene var blide og maten var god, og ikke ventet det meg noe annet enn et tomt hotellrom heller, så jeg gjorde som svenskene. Lot være å klage.
Dessuten moret det meg å se på kaiene. Som var hjertelig til stede i et stort antall.
Dessuten moret det meg å se på kaiene. Som var hjertelig til stede i et stort antall. De satt på taket på den gamle restaurantbygningen, de lekte i trekronene og på den store plenen som omkranset plattingen der uteserveringen fant sted.
Lokale fugler. Lommekjente og smarte. Og denne restauranten kunne de utenat. Støtt og stadig landet de på bordene eller på stolryggene, hodet på skakke og ”kjæk”, kjæk”. Eller de prøvde med raske manøvre å snappe brødbiter og pommes frites, kyllingbein og skorper. Det var ærlig talt litt i meste laget, selv for en fugleentusiast som meg. De ble hele tiden viftet bort mens man forsøkte å forholde seg rolig til den like tilstedeværende vepsen. Jeg angret på at jeg hadde vraket den nesten tomme matsalen, men på den annen side: Kaienes spill med menneskene, meg selv inkludert, var underholdende.
På et av de forlatte bordene befant det seg nesten en halv pizza. Kveldens absolutte hovedgevinst, siden jo bordet var forlatt. Ingen der som kunne vifte lykkejegerne bort. Men svensker er jo underlige av og til. Jeg er vant til at tyskerne blir sett på som Europas streitinger. Men det er feil. Det er svenskene som fortjener den betegnelsen. Med et positivt fortegn får jeg vel legge til. Jeg liker svensker og jeg liker meg i Sverige. Så fort man krysser grensen fra Norge slås man av kontrasten mellom den mutte norske nullservicen og den svenske høfligheten. Man føler seg plutselig velkommen på både restauranter, bensinstasjoner og hoteller. At man ikke bare er i veien og til bry. Men denne høflige forekommenheten kan bli litt masete i blant også. Det er liksom uskrevne regler for alt mulig. Så også her på uteserveringen på restauranten i Mariestad denne sommerkvelden. Restaurantbordet som er fullt av fullt av oppvask, og som dessuten byr på en halv pizza, skal ryddes av stedets betjening, slik regelen er. Betjeningen er knapt i stand til å servere maten og ta nye bestillinger, de må ikke mases på. Det ville være uhøflig. Samtidig har den samlede kaiebefolkningen nå blitt oppmerksom på den halve pizzaen. Stadig flere føler seg modige nok til å gå løs på den, enten alene eller sammen med gode venner eller arge konkurrenter. Stemningen på stedet begynner rett og slett å bli litt Hitchcock. Og hver eneste gang en kaie lander på bordet der tallerken med pizza befinner seg, reiser en svensk seg fra et av de andre bordene og vifter den vekk. Denne jobben går etter kort tid og uten et ord på rundgang. Først er det Bosse, så Maggan og Nisse, før Bo klapper i hendene og Malin reiser seg og roper husj, mens hun vifter med et sjal. Stadig nye kaier. Stadig nye svensker. Hvorfor tar ingen av de svenske menneskene denne pizzabiten og slenger den ut på plenen sånn at vi alle kan få spise i ro? Fordi de er svenske. I Sverige skal ikke pizzabiter som har blitt til overs kastes ut på plenen. De skal bringes tilbake på kjøkkenet og kastes i en dertil egnet søppelkasse. Av lønnet personale. Når de får tid.
Hvorfor gjør jeg det ikke selv? Fordi jeg studerer kaier og svensker.
Nå minnes jeg Reichholfs utviklingshistoriske parallell mellom mennesker og kråkefuglene. ”Det langvarige og kompliserte forholdet mellom kråker og mennesker”.
Før jeg blar over til kapittelet om Tykknebbravnen.
*
Lyden av isbiter som klirrer mot innsiden av glasset. Bier. Humler. Veps.
Konrad sitter ved det gamle hagebordet og leser Axel Jensens Junior. En stor kanne isvann med sitronbiter. Kjøkkenglass. Jeg fyller et. Lyden av isbiter som klirrer mot innsiden av glasset. Bier. Humler. Veps.
Sier: -Nå? Hva synes du?
Han legger fra seg boken. Rekker frem sitt eget glass. Jeg fyller det også. –At han står som en påle. Ja, det mener jeg virkelig. Jeg leste Ikaros og Line i våres. Og ble rett og slett lykkelig over å ikke miste Axel Jensen, slik jeg jo dessverre mistet Jens Bjørneboe sist høst. Det syntes jeg rett og slett var jævlig vondt. Og du? Sjekk dette formatet, hva? Hundresiders-bøker. Det er tingen, ikke sant? Og med kapitler så korte at to stykker ofte får plass på en og samme side. Det er dette som burde være formatet nå til dags når mailer og SMS-er og Gud vet hva piper inn i folks virkelighet hele tiden. Ikke sant? Og hør på dette:
”Løvene
Det var en grotte i nærheten av der vi bodde. Ved inngangen sto en grønn maskin. Den hadde jerntenner som sa DUNG DUNK DUNK BANG BANG BANG. I grotten bodde amasonene. Men det var djevelen som eide grotten. Han hadde kjøttbutikk. Han skar folk i småbiter som far gjorde med griser og kuer i Trondheim Fellesslakteri hvor han studerte. Om natten kastet Djevelen skjeletter i maskinen. Han spiste barnepølser og blodpudding og varme hjerner og hamburgere av mennesker som han dyttet i kjøttkvernen. Til frokost spiste han gutte- og pikehjerter i stedet for egg og bacon. Og han drakk blod fra steinkjøleskapet.
Jeg måtte drepe Djevelen. Og så seilte jeg over havet og skjøt med kanoner på maskinen. Men djevelen sendte løvene etter meg. De skulle ete meg. Jeg sprang. Men mor lo og sa:
-Det er jo bare noen søte små valper, dummen.
Men jeg så at det var løver.
Konrad kremter. –Flott, ikke sant? Han prøver ikke å late som at han taler med et barns røst. Samtidig forkaster han den voksne Axel Jensen som skuer tilbake på sin egen barndom i skyggen av den store pølsefabrikken. Og resultatet blir altså dette barnlige språket. Som han faktisk klarer å beholde gjennom hele denne veldige kortromanen. En ondskapsfull naivisme full av tillit til de voksne maktmenneskenes svik. Noe slikt skulle du prøve deg på, Ingvar.
Jeg bestemmer meg for at han aldri skal få vite hvor mange ganger jeg har prøvd meg på noe slikt.
Løfter boken, som Konrad har lagt fra seg. Først nå legger jeg merke til at det er en samleutgave som rommer både Junior, Senior og Jumbo.
Jumbo?
Jeg husker at Axel opprinnelig skrev disse tekstene på engelsk. Og at Olav Angell så oversatte hele stasen til norsk noen år senere. Og helt foran i boken står det:
Etter et originalmanuskript
Porky
And The Miracle Of His Grandfather’s Factory
Men hvorfor har jeg aldri hørt om Jumbo? Jeg begynner å bla. En for meg ukjent bok av Axel Jensen? Det går jeg faen ikke med på.
”I 1978/79 utga Axel jensen romanene «Junior” og ”Senior”. ”Jumbo” kan leses som en frittstående oppfølger til disse to, og er på samme måte som de to foregående blitt til i et samarbeid med forfatteren Olav Angell. Olav Angell har fått tilgang på tekster som han har funnet i Axel Jensens gamle dagbøker og i scrap-bøkene til forfatterens avdøde tante. De inneholdt blant annet reisebrev som tidligere hadde vært trykt i Aftenposten, hentet fra forskjellige himmelstrøk i forfatterens omflakkende liv. Olav Angell har også snust seg frem til litterære tekster som finnes i mapper og kofferter i Axel Jensens hjem i Ålekjær. Særlig har en såkalt ”femte koffert” budt på interessante funn, og større deler av dette funnet vil bli gjort tilgjengelig for lesere i nærmeste fremtid.
Olav Angell har redigert, skåret vekk villkjøtt og kanskje diktet ørlite selv i denne lille romanen som opprinnelig var et omfattende tekstmateriale.”
En såkalt femte koffert?
Villkjøtt?
En avdød tante?
Grønne og blå øyenstikkere inspiserer fartøyets indre liv, står dørgende stille i luften før de skyter av gårde som sputniker inn over grunnene der sivet står som en skog av grønne sugerør.
Den stygge svenske plastjolla dreier langsomt rundt i skogens våte øye. Grønne og blå øyenstikkere inspiserer fartøyets indre liv, står dørgende stille i luften før de skyter av gårde som sputniker inn over grunnene der sivet står som en skog av grønne sugerør. Aldrende mannsperson observert liggende i bunnen av en hvit plastjolle. Jeg leser Jumbo. Av og til tar jeg pauser og ser rett opp i den blå sommerhimmelen, mens jeg forsøker å forestille meg hvordan det ville være å ha en Olav Angell i livet mitt. La oss nå si at Konrad kontorist ikke hadde vært kontorist, men en kollega av utmerket kvalitet. Som jo Angell er. Problemet er at jeg aldri har hatt en så god kollega at jeg ville ha ham snusende rundt i skap og skuffer mens jeg selv lå og skulle dø, for ikke å snakke om å åpne ”den femte kofferten” min etter at jeg har sjekket ut, for å se om man kanskje kan få skrudd sammen en aller siste roman, ja kanskje til og med to. Jeg må se å få ryddet når jeg kommer hjem, tenker jeg. Pælme alt som ikke holder, så jeg ikke får en Jumbo etter meg, jeg også.
Men som leser er jeg jo glad for Jumboen til Axel.
”Vi kjørte inn i de store skogene. Hun satt i forsetet i tigerskinnskåpen sin med håret blafrende i vinden. Han holdt hendene på rattet som skinte som elfenben i de svarte skinnhanskene. Av og til trykket han på hornet og lyden kom som ut fra et stort orgel i en katedral. Han hadde hvit lærhjelm og gul kjørefrakk i antilopeskinn, og rundt halsen et tykt skjerf som hun hadde strikket til ham. Jeg satt i baksetet i matrosdress og følte vinden i ansiktet. Ved siden av meg hadde jeg en koffert med leker – slagskip, biler, fly, vindmøller og en liten dampmaskin. I en termos var det kakao med fløte.
Foran hver sving flyttet han hånden fra rattet og trykket på signalhornene. Han foretok seg noe med føttene som fikk motoren til å brøle, samtidig som han trykket inn en pinne med en svart kule med tall på.
-Jeg dobbeltklutsjer! ropte han og så på meg i speilet.
Han hadde små briller som var klistret til ansiktet.
-Hvor mye er det nå? spurte jeg.
Han så på instrumentbordet.
-Ett hundre og tyve.
Det var april og sola skinte. En gang kom et fly over tretoppene, så nær innpå at jeg kunne se hodet på mannen som førte flyet. Det var en tysker. Han var kommet for å invadere Norge. På vingene hadde han Hitlers tegn, et svart kors. Snart var flyet borte, og vi kunne ikke høre det lenger. På bakken hadde snøen smeltet, men inne i skogen lå den tung og mørk mellom grantrærne.”
*
Vi spiser asparges med eggerøre og spekeskinke. Vi drikker av det kalde ølet.
-Han spurte kultursjefen i Stavanger om hun kunne fikse noe hasj til ham, sier jeg, og skjærer mer skinke. –I 1992. Det var det året han var tilbake med Lul. Etter fjorten års taushet. Nåja. Taushet. Han holdt jo på med alt mulig rart.
-Jaha. Og?
-Jeg tror nok hun var litt starstruck. Han hadde en naturlig autoritet, vet du. Sort dress. Hvit skjorte. Det var ingen hemmelighet hvem som var høvdingen på Cafe Sting den kvelden. Selv om han hadde klippet av seg det lange håret.
-Og så ville han ha hasj?
-Han ville ha sigaretter. Hun lurte på om det var noe han ønsket seg, og han sa ja takk, jeg vil gjerne ha noen sigaretter. Alt annet sto jo fremme. Øl. Vin. Han ba om en pakke Salem. Mentolsigaretter. Hun av gårde. Bomtur. Kom nærmest krypende tilbake. De hadde ikke Salem. Han like blid. Prince da, kanskje. Prince er ok. Hun av gårde.
Konrad ler, og skraper siste rest eggerøre av fatet. –Og så hadde de ikke Prince heller.
-Nei, sier jeg. –Og ikke Teddy. Hun var forferdelig nervøs, og tiltalte ham hele tiden med Herr Jensen. Han kunne være vanskelig, skjønner du. Det visste alle.
-Men dette tok han med godt humør?
-Jada. Det hadde han grunn til også. Stinn brakke, og alle andre i skyggen. Det er klart han var i godt humør. Og da hun kom tilbake uten sigaretter den tredje gangen, forbarmet han seg over henne. Sa at det kunne være det samme med de fordømte sigarettene. Sigaretter er noe dritt, sa Axel Jensen. Skaff oss noe god hasj isteden. Nå vil vi være sunne for en gangs skyld. Ga meg et nikk. Han hadde lest Niggerne, skjønner du.
-Og?
-Ja, da ble det jo en fin stemning rundt bordet. Og du vet… Det var jo mange som hørte hva som ble sagt. At trollmannen fra Ålekjær var i beita for noe å røyke.
-Så det ble ordnet, da?
-Det kan du stole på. Men kultursjefen fikk altså fri. Axel leste halve Lul på scenen, og resten på et hotellrom senere på natten. Den var en hissig svarting vi hadde å forholde oss til. Afghan. Den passet perfekt til teksten.
-Som selvsagt alle elsket, sier Konrad misfornøyd. –Jeg ser dere for meg. Kan du få opp et indre bilde av Hans Nilsen Hauge som har hjemmemøte? Ja, det var vel til og med borte på de kanter, til og med, ikke sant? Menigheten som sitter i halvmørket. Lyset fra over som faller skrått ned på predikanten.
-Nei. Det var ikke sånn. Synet på Lul var veldig splittet. Ole Robert satt og stønnet hele tiden borte på Sting da Axel leste. Kritikkene var også delte. Men, ja. Jeg likte den. Og det var en begivenhet å ha ham tilbake etter så mange år. Faen heller, jeg vokste opp med Axel i hylla. Jeg var på vei inn i verden da han ga ut ”Dyretemmerens kors”. Og tok mine første skritt da han debuterte med Ikaros i 1957. Så hva faen tror du? At dette var en enkel og forblåst mandagskveld i Stavanger?
-Etter å ha brent halve opplaget av Dyretemmeren, som han ga ut på eget forlag. Høres nesten litt kjent ut.
-Ja. Han var den aller første som ga ut en bok på eget forlag. Og selvsagt har du rett. Jeg brant halvparten av faenskapet, jeg også.
-Send på smøret, sier Konrad Ramn.
