En dag i april får jeg besøk av ei døende kråke, det er noe galt med det ene beinet, dessuten sannsynligvis et klikk i hodet på den også, siden den oppsøker meg så freidig, skjønt hvem vet. Kråker er smarte. De vet hvor de blir jaktet på, og hvor de blir latt i fred. Kan det hende at den er klar over at den ikke har stort å tape? At den har en form for dødsbevissthet til og med? Vitenskapen benekter det, men på den annen side er det ikke så veldig mye selv vitenskapen vet om døden. Eller kråker for den sakens skyld.
Mer mat. Et nytt stykke liv.
Selvsagt burde jeg ha gitt den skinnende sorte gjesten en smell i bakhodet med skaftet på sopelimen, men jeg gir den middagsrester isteden, kalde poteter og saus, fett og grønne erter; og neste dag er den selvsagt på pletten igjen. Mer mat. Et nytt stykke liv. For Tykke utgjør den nye gjesten et problem siden han slett ikke er noen jeger, men en feig overvektig velstandskatt, og nå sitter han bak den blå krukken i hjørnet av verandaen og overvåker skjønnheten, som vekselvis legger i seg, hopper rundt, eller flakser opp i kastanjetreet, der hun også har sin kvist for natten.
Jeg koker dhal. Det dufter indisk krydder over hele huset og ut på verandaen, der jeg for lengst har rigget meg til med pledd og fluktstoler, og alt som hører til. Ringer Konrad som er på vei hjem fra jobb på denne tiden, man kan stille klokken etter ham dersom man vil, og vil man det ikke kan man like godt la være. Jo, han vil avgjort ha dhal, særlig dersom jeg har vært en smule tilbakeholden med chillien, og så kommer du til å ta med deg et ferdig stekt kyllinglår eller to, tenker jeg, så det ikke blir så alt for vegetarisk, for da innbiller du deg at du ikke blir mett, han lover å ta med et par flasker ”Sangre de Toro”, for nå har de den på tilbud borte på Netto, der du kommer til å sneie innom likevel, på grunn av de jævla kyllingbeina, tenker jeg. Vi blir fort enige om alt slikt. Det er om livet og døden, og særlig om litteraturen, vi strides.
Vi spiser, og drikker av den røde vinen, og etterpå drikker vi kaffe ute på terrassen; jeg kaster det avgnagde kyllingbeinet til kråka som sitter der på skakke og venter, jeg forklarer Konrad om den nye gjesten, og om døden som så å si står foran døren, jeg sier at hun har kommet hit for å dø, og at jeg leker Gud for noen dager, men at Tykke furter.
-Hun? Kan du se det? Jeg trodde begge kjønn var sorte?
Jeg svarer at det er de, men at jeg har bestemt meg for at det er en hun, både siden jeg har tatt på meg rollen som Gud, og fordi jeg foretrekker kvinnelig besøk fremfor mannlig, og at han ikke behøver å ta det personlig, jeg kan til og med hente en konjakk til ham, da ringer telefonen hans, det er bydelspolitiet som på det sterkeste fraråder ham å dra hjem, nei de forbyr det, han må låne gjestesengen her hos meg.
…noen har funnet en udetonert gigantbombe på størrelse med en folkevogn under arbeidet med å grave ut en kjeller…
Vi dropper konjakken, men bestemmer oss for å ta den røde vinen ekstra på alvor ut over kvelden, vi fyrer på utepeisen og samtaler om hvordan vi lever livene våre i denne underlige byen, der man må ta med i beregningen at noen har funnet en udetonert gigantbombe på størrelse med en folkevogn under arbeidet med å grave ut en kjeller etter en lekkasje, det skjer hele tiden, det er bare så vidt de gidder å skrive om det i avisene, og nå i ettermiddag fant de altså en borte i Isestrasse nummer 12, det er skrått over gaten for det rommet der han hver natt har hentet seg søvn og hvile de siste femten årene. Hver eneste natt har denne bomben, som altså kunne ha sprengt bort halve kvartalet, ligget der bortglemt og forkommen, denne taperen fra søtti år tilbake, som altså ikke fikk til å eksplodere, men isteden falt gjennom fem etasjer der folk hadde rømt ned i kjelleren, videre gjennom den samme kjelleren, for så å bli dekket av krigens redsler, alt det de andre bombene fikk utrettet av jord og stein og gjørme, most sammen i en eneste deprimerende deig, før man så etter å ha bli påtvunget freden, igjen reiste huset, og aldeles glemte denne forvokste blindgjengeren, hilsenen fra Winston Churchill. Det er på grunn av den, gaven som viste seg å ikke virke, at hele tre kvartaler er evakuert, til de tause mennene og kvinnene aldeles uten nerver, har fått uskadeliggjort den.
…for i vår alder er det tross alt slik at vi alle sover med en bombe mellom ørene…
Ikke stort å tenke på, mener Konrad. For hva vi kan vite ligger det ti tusen av dem over alt her i denne byen, i hager og i kjellere, under asfalten på gater og veier, noe jeg naturligvis gir ham rett i, slik er det jo dessuten i nesten alle byer her i dette landet, og litt senere blir vi filosofiske av oss, for i vår alder er det tross alt slik at vi alle sover med en bombe mellom ørene, og for hvert eneste sekund som går øker sannsynligheten for at den skal utløses, enten ved et brak av en et infarkt, eller med serier av små eksplosjoner fulle av smerte og nedverdigelse, fysisk og psykisk hån fra den samme nådeløse naturen som en gang tillot oss å komme inn i denne verden, lot oss sitte som nå og sause oss fulle sammen, og det under en fløyelsmyk vårhimmel, Tykke sovende i Konrads fang, aldeles utmattet av hatet mot kråka.
Som neste morgen ligger død på den samme verandaen, Konrad for lengst fløyet til kontoret når jeg står opp. Jeg lar Tykke leke med den døde dronningen så lenge han gidder, det har han tross alt fortjent, og jeg spiser frokost og hører på Radio Hamburg, der de midt mellom to listepoplåter fra 1964, tar seg tid til å nevne at bomben i Isestrasse nå er uskadeliggjort og fjernet, og at trafikken i gaten går sin sedvanlige gang, slik alle har forventet.
Kråka kremerer jeg i peisen så snart Tykke har gått trett av leken. En enkel seremoni uten noen form for dill eller dall.
