Rett oppunder påske kommer Lenny Lentz endelig i mål med prosjektet sitt. Likbilen henter ham ved åttetiden en lørdag kveld, og nyheten når Finken på den andre siden av kvartalet med en fugls hastighet, vi vet det allerede før båra er på plass i den sortlakkerte kjerra til begravelsesbyrået Brinkmann & Sohn. Willy formaner til ett minutt stillhet, og stillheten fortsetter også etterpå, ut over kvelden, for hva skal man egentlig si om et selvmord som drar så til de grader ut, år følger år, ett, to, tre, men nå er det altså endelig slutt, nå hviler Lenny Lentz på foret kistebunn, og enkelte av oss trekker et lettelsens sukk. Noe særlig å si er det ikke, det er de fleste enige om.
Alle liker Lenny. Lenny liker alle.
Han ankommer Eppendorf en gang mot slutten av nittitallet, og alle vet øyeblikkelig hvem han er, nemlig den som har tatt over den tomme skreddersalongen etter Ali Abdullah, som gikk til Allah sist vinter, og dessuten er Lenny Lentz en godt synlig mann med elegante dresser og fargerike slips, samt røde, blå, og gule sko, og stort, luftig hår som likner litt på velkjemmet høy. Han inntar bydelen med bravour, han blir de gamle damenes yndling, og de unge mennenes aller beste venn. Skreddersalongen omgjør han til en herreekvipering av ypperste klasse, ja så ypperlig er den at Lenny Lentz lever godt på den ene kunden som er innom i løpet av uken, og de resterende dagene kan butikksjefen observeres gjennom utstillingsvinduet, travelt opptatt med rydding og pusling i butikkens indre, eller simpelthen sittende ute på fortauet med et glass sekt og en glødende sigarett. Sammen med ham ved det samme runde hagebord: Hvem som helst. Ja, i grunnen. Alle liker Lenny. Lenny liker alle.
Eller gjør han ikke?
Den dagen Lenny Lentz dør, rettere sagt den påfølgende natten, blir jeg sittende ute på terrassen med frakken på etter besøket på Finken. I løpet av min ungdom ville Gud eller tilfeldighetene det slik at jeg skulle arbeide med skadede og ødelagte menn. Først på en lukket avdeling på Lier psykiatriske sykehus, så noen år senere på ”Den åpne dør”, Frelsesarmeens herberge for alkoholikere, på Harald Hårdrådes plass i Oslo. På lukket satt og lå tjue mann, og på ”Døra” var de seksten, og det alle sammen hadde til felles, var at livene deres hadde liknet livene til alle andre mennesker nesten til forveksling. Til Den Dagen. De hadde stått opp av sine senger og tatt fatt på sine rutiner i familier og på arbeidsplasser, dag etter dag, år etter år, men da Den Dagen dukket opp, gikk alt i grus. Kalle hadde akkurat helt opp kaffe i kruset da kjelen på sjarken eksploderte i ansiktet hans. Per gled og falt ned leideren i sin skinnende hvite kapteinsuniform, og slo seg til grønnsak. Ottos hode gikk i stykker da et kjerrehjul kjørte over det. Cato knakk da dama dro. Sigve: En fulltreffer midtskips i den engelske kanal.
Seksogtredve skjebner. Alle innhentet av galskap eller brennevin i det livet endret seg dramatisk i løpet av en dag.
Eller var det ikke slik? Ingen enkelt dag da alt snudde seg mot ham? Var det isteden en snikende gift som langsomt spredte seg i ham og rundt ham?
Jeg sitter med frakken på, og tenker på Lenny Lentz. Jeg har ikke lyst på noe å drikke. Hva skjedde Den Dagen i Lennys liv? Eller var det ikke slik? Ingen enkelt dag da alt snudde seg mot ham? Var det isteden en snikende gift som langsomt spredte seg i ham og rundt ham? Depresjon? Fysisk sykdom? Det vil vi aldri få vite. Bare at han i utgangspunket drakk som oss, som alle de andre stamgjestene på Finken og de andre vannhullene i vår del av byen, daglig og i betydelige mengder, men med en viss stil, i det minste til man kommer hjem til seg selv og begynner på nedtellingen til søvnen, dødens lille søster. Men brått, om ikke fra en dag til en annen, så likevel raskt og brutalt, forvandles Lystige Lenny ved disken, til hulemannen innerst i kroken, han du instinktivt vet må få være i fred med den grønne flasken i kjøleren. Dessuten går han etter den første flasken, men da vet du at du kan finne ham over den neste flasken på Poletto, eller på Schröder, det er tydelig at han i begynnelsen ikke vil gjøre så mye av seg, men ganske snart er han hjertelig til stede over hele bydelen, den første runden går fra tidlig formiddag til fire, fem på ettermiddagen, den andre fra ni, ti-tiden på kvelden, til tre, fire om morgenen. Rundt og rundt, og rundt og rundt, og hva han drikker hjemme hos seg selv er det selvsagt ingen som vet, men det er lov å gjette, særlig når vi får vite at han har gitt opp trappen til tredje der han bor, og isteden flyttet inn på butikkens bakrom, skilt på døren, ”STENGT”.
Den grønne flasken i kjøleren? Ja. Jeg har sett menn drikke seg i hjel før, men Lenny Lentz er den første (og så langt den eneste) som jeg ser drikke seg inn i døden på sekt og ekte sjampanje. Slikt tar tid. Med slips eller tversover, og stort sett med skarp press i buksene går han i sikksakk, og med knekk i knærne fra skjenkested til skjenkested, før han til sist skjener hjem til den nå for evig og alltid stengte herreekviperingen, der han så kneler på madrassen på gulvet ved det gamle antikke arkivskapet i rosentre. Høflig. Dannet. Ikke et vondt ord til noen, etter hvert bare en slags grøt som han har kokt på det tyske språk, en gåtefull mumling fra fortvilelsens dyp.
Jeg har sett menn drikke seg i hjel før, men Lenny Lentz er den første (og så langt den eneste) som jeg ser drikke seg inn i døden på sekt og ekte sjampanje. Slikt tar tid.
Ingen aner hva eller hvem som setter i gang denne dommedagsgalloppen. Ingen vet hvordan man skal få stoppet den. Slutte å skjenke ham? Vi er i Europa. Ikke i Norge. Lenny Lentz er en gentlemann med en rose i knappehullet og nybarberte kinn, selv langt inn i døden, og hadde han ikke hatt det, ville det ha holdt lenge med høfligheten og det etter hvert såre smilet. Hanseatens blikk vokter deg, og vakler du vil han øyeblikkelig gi deg en hånd, men takker du nei, kommer like øyeblikkelig en ny flaske på bordet. Med is.
En natt jeg er ute og går, stopper jeg opp utenfor butikken hans. Utstillingsvinduet er blankt og nylig pusset, og der inne henger dressene og buksene og jakkene på rekke og rad. Utstillingsdukkene stirrende tomt ut i ingen ting.
Av en eller annen grunn gleder det meg at ikke en eneste vare, ikke en gang et par sokker eller et slips, er merket med ”salg”, eller ”nedsatt”.
Det virker riktig og rettferdig.
En utstoppet vandrefalk blinker med elektriske øyne, grønne som druer.
