Hva skjuler seg under kanalens mørke overflate? Stjålne sykler, (smykker) som noen har droppet fra broene i fylla. Bortkastede gifteringer etter opprevne krangler og brå brudd. Kanoer uten bunn. Biler, der ål og gjedde har dannet mystiske samfunn i bakseter og bagasjerom. Likviderte medlemmer av hemmelige MC-klubber og forbryterforeninger, pent partert og spredd herfra til Alster. Milliarder med brukte kondomer. Nøkkelknipper. (Aldri mer hjem…) Kammer med grå hårstrå, og eldgamle spor av flass, eller døde lus. En og annen intetanende mort som svever over all denne menneskeskapte massen uten å forstå hva den egentlig ser, der den søker seg make, eller kanskje en larve som har falt ned fra svartora borte ved pumpehuset.
Kanalen har sine egne systemer, og sine egne folk. Sothøna har sitt faste revir. Det har også russerne; det blir sagt at de faktisk spiser fisken de drar opp, at de trekker den ned i tarmene sine, men jeg er ikke sikker.
Hvem vet? Sannsynligvis alt dette, og helt sikkert mye, mye mer.
Hvem er han som hver dag kommer med fiskestangen, og som står urørlig og studerer den hvit- og rødmalte duppen i time etter time, mens trafikken gir lyd om kapp med fuglesangen? Er det den samme personen som sover under broen litt lenger oppe? Som eier madrassen og soveposen som alle ser, men ingen rører?
Kanalen har sine egne systemer, og sine egne folk. Sothøna har sitt faste revir. Det har også russerne; det blir sagt at de faktisk spiser fisken de drar opp, at de trekker den ned i tarmene sine, men jeg er ikke sikker. Det eneste vi vet, er at de tar fangsten med seg, og at de vender tilbake dagen etter. I all slags vær, til alle årstider. Den hender jeg fantaserer om umettelige kjempekatter som holder til der russerne bor. (Selv om det er nesten umulig å forestille seg at nettopp disse russerne bor noe sted.) De har uansett gjort den bitte lille brygga oppe ved hengepilen til sin. De slipper fangsten rett i bæreposer fra Aldi, uten å ta livet av den først. Dødskamp pakket i plast.
De unyttige mennene eier krakken ved den ramponerte skulpturen av den lille gutten som spiller fotball. Noen har i nattens mulm, (av grunner det bare kan spekuleres i), saget både høyre fot, og den dertil hørende bronsefotballen av, og tatt den med seg. Eller kanskje mest sannsynlig: Kastet hele sulamitten i kanalen, der fot-og-ball nå frister en annen og langt skumlere tilværelse som kunstobjekt enn hva som tidligere var tilfelle. Det som før var søtt og uproblematisk, er nå blitt til noe skjendet og mystisk. De unyttige mennene er utenfor mistanke; det er i bunn og grunn utenfor alt annet enn sitt eget medlemskap i en forening uten regler og retningslinjer. Deres prosjekt er: Bort herfra. Bort fra parken, vekk fra kanalen, til syvende og sist ut av livet. Men før det skal man slukke tørsten og berette en og annen halvsannhet for andre som har lagt ut på samme tur, og eier samme tørst og trøst.
Også Konrad og jeg er tørste i vårsolen. Uttørket av pollen og svevestøv. Vi drikker iskalde Becks fra U-banekioskens kjøleskap, og ser skyene speile seg i kanalens blanke overflate. Henger over det grønnmalte gjerdet, og spytter i vannet som guttunger. To toppdykkere innleder sitt urgamle paringsrituale, hode opp, hode ned, ut til siden, om igjen, og så tilbaaake. Ungdommene på benken bak oss sender ut dunster av genmanipulert marihuana, og vietnamesisk takeaway.
Han med duppen som fisker alene, drar opp en halv meter gjedde, som han selger til russerne for fire sigaretter og en klunk fra lommelerken.
Konrad er opptatt av at de unyttige mennene kanskje ikke er så unyttige når det kommer til stykket. Hvem skulle ellers løse verdensproblemene og knekke de religiøse kodene? Forfatterne? De statsansatte? Og legg merke til at samtalen dem i mellom går på minst fire språk samtidig. Vi er allerede tilbake i tiden før Babels tårn, og ennå er ikke klokken blitt fem på ettermiddagen. Det er riktig nok et par ting som skurrer i det han sier, men hvem orker å bry seg på en dag som denne? Han med duppen som fisker alene, drar opp en halv meter gjedde, som han selger til russerne for fire sigaretter og en klunk fra lommelerken.
Ut av solen: To bevæpnede politikonstabler, spisende på hver sin pølse, fotfulgt av fire skrytende grågjess. De unyttige mennene belager seg på å ikke forstå et ord tysk, men nok en gang til ingen nytte. Lov og gjess tramper forbi. Den tause kaster åte og dupp midt ut i kanalen, og belager seg på en ny dose total fraværenhet.
Da jeg flyttet til denne bydelen for alle disse årene siden, ble kanalen voktet av navnløs i kano, han hadde David Crocket-lue, og tatoveringer på kinnene. Stående på knærne i bunnen av seilduksfarkosten, utstrålte han en vis smidig autoritet, der han med seige åretak dro seg opp og ned langs de litt lurvete breddene. Av og til dukket han opp på Nautilus, som på den tiden var mitt foretrukne vannhull. Han drakk ikke, kan jeg huske, men skaffet seg innpass hos stedets kvinner ved å føre lange samtaler med en hvit mus, som han gikk rundt med i høyre brystlomme.
Det er så lenge siden. Jeg vet ikke hvor det ble av ham, og det tror jeg ingen andre vet heller. Kanalen er den samme, selv om ansiktene som ferdes på den og langs den er i stadig forandring. En gang i mellom mudrer myndighetene den opp, og avdekker da disse bergene med rester etter menneskelige aktiviteter; de kjøres bort på lektere innsmurt med tjære og møkk. En stund ligger vannet og hviler på den rensede bunnen, før den første dopa sykkeltyven kommer skjenende en tidlig, tidlig morgen, og gjør det som øyeblikket befaler ham. Så følger hun med den hankløse koppen, og siden går det slag i slag, og sol og måne, natt og dag, og tanke og tro.
