Jeg er en mann med vaner. Og med et stort behov for å spasere ute om natten. Jeg går i de samme gatene. Jeg går Eppendorferweg, Lehmweg og Eppendorfer Landstrasse; jeg går gjennom parken ved Universitetsklinikken, og videre ned Falkenried og Grindelberg, rundt og rundt Innocentia park. Og av og til, en sjelden gang, lar jeg meg lokke på avveier, inn trange smug og tråkk, fordi jeg vet at det der finnes hemmelige, halvt skjulte cafeer og kneiper, hvor man kan stå ved disken og drikke den fremmedes skål. Det er en rolle jeg liker.
Disse drikkestedene er nesten alltid møkkete, respateksbelagte huler, ofte med en slags fettet servering, og for lengst døde grønnplanter i vinduene.
Disse drikkestedene er nesten alltid møkkete, respateksbelagte huler, ofte med en slags fettet servering, og for lengst døde grønnplanter i vinduene. Mugg. Huløyde stamkunder, eller aller helst tømt for folk, men med fulle askebegre, og en fiendtlig vert, med en skjorte som en gang var hvit, før de massive nikotin-, smult og svette-angrepene satte inn. Tiden som stakk av med stilen.
En natt i en kjellerkneipe i Fahernort. Rødvinen smaker som rødvinen smakte rundt om på kneipene da jeg kom til denne byen for over tredve år siden. Sur. Farlig. Forurenset druesaft som selv ikke de som lå under de franske broene ville ha. Det var øl og brennevin man skulle drikke på den tyske kneipene på den tiden. Ikke rødvin. De åpnede flaskene sto i dagevis uten kork, til skrekk og advarsel. Som åpne sår.
Vertinnen er jeg heldig med i natt. Hun sitter og leser Hamburger Morgenpost fra forrige lørdag, mens hun suger i seg filtersigaretter i et eneste jag. Jeg er forelsket i henne, men hun vet det ikke. Jeg har gitt opp å si noe som helst. Hennes svar er uansett taushet. På platespilleren, (en lekker sekstitallsak i gul plast), snurrer ei skive av Frank Sinatra, den har vært med på festene til denne slitne budeia fra hun var godt under den seksuelle lavalder. Nå er det snart kveld i fjøs og på seter. Jeg står og drikker av den sure vinen, med et slags uklar ide om at det også er Frank som durer og går i bakgrunnen, når hun lures på rygg den aller første gangen. Av en langtransportsjåfør fra Polen med vonde knær, og kols i kråsen. (I`ve Got You Under My skin.)
Hun (brått): Liker De Sinatra?
Jeg (lyver): Sinatra er super.
Da reiser hun seg og slår av platespilleren. Putter plata tilbake i coveret. Coveret på plass i hylla med et smell. Nå er det ingen tvil. Jeg elsker henne. Dette er stil. Og fra et sted rett i nærheten: En underlig, velkjent lyd som gamle Frank har holdt unna øregangene mine.
Er det mulig?
Ja. Lyden av en Heidlberger ”vinge”. Klokken er halv tre på natten, og et eller annet sted i nærheten står noen og kjører ei vinge. Helt uten å vite det har jeg båret på erindringen av denne lyden. Jeg har ikke hørt den på over førti år. Likevel vet jeg nøyaktig hva dette er. Rytmen. De korte puffene når satsen presses mot papiret. Det er som om jeg kan kjenne duften av trykksverte gjennom veggen.
For det er der vinga må befinne seg. På den andre siden av veggen. Oppglødd forteller jeg kjellerrommets dronning om lyden fra fortiden som nå på ny romler og ruller i øregangene mine. Er ikke hjernen en forunderlig sak? Eller alle disse årene, ligger minnet om akkurat den lyden lagret…
Og ganske riktig. Jeg må forlate lokalet øyeblikkelig. Ellers. Hun vil ikke ha noe mer av dette nå. Da ringer hun en som heter Walter. Jeg tipser med en tier. Nei to. Bare så hun aldri skal glemme meg. Hun har en hjerne som er minst like forunderlig som min egen. Et hjerte, dessuten. Som er stemt etter mitt eget.
Jeg var en av de aller siste menneskene i verden som lærte å sette boksider med bly. Stable bokstav etter bokstav på hverandre, med komma og punktum, og riktige mellomrom. Alt kommer opp i meg.
Ute er det stjerneklart. Gjennom en mishandlet hekk kan jeg se at det lyser i nabokjelleren. Bare noen få skritt over en gårdsplass. Der nede står en bitte liten mann og kjører vinga. Han har på seg et grått forkle som rekker helt ned til skoene hans, og er utstyrt med en grønn solskjerm av gjennomsiktig plast. Han likner et eller annet fra en gammel tegneserie. Rundt ham: Et komplett blysetteri, som får det til å krible i fingrene mine. De ulike typene, som grå godterier av metall i fagene. (Jeg kan kjenne følelsen av det litt klebrige blyet mot fingertuppene mine; også de har sin egen hukommelse.)
Jeg var en av de aller siste menneskene i verden som lærte å sette boksider med bly. Stable bokstav etter bokstav på hverandre, med komma og punktum, og riktige mellomrom. Alt kommer opp i meg. Den lynraske hoderegningen som måtte til. Cicero. Punkter. Sekst, tolv, atten. Tjuefire. Jeg kan se at det er nettopp en slik håndstablet bokside som den vesle mannen nå står og trykker, rettere sagt to, slik skikken jo er for de innvidde.
Ser han meg? Ja, men han ser ikke på meg. Jeg får en intuitiv forståelse av at det er vanlig at mennesker sklir ut av natten, og inn i denne smale lyssirkelen utenfor trykkeriet hans. Blir stående som meg, og se inn i vår nære fortid. Sier det til meg selv: Vi stablet boksider av bly, tegn for tegn, vi regnet det hele ut i hodet, og teksten sto også på hodet, vi satte boksidene sammen opp ned, og jeg var søtten år og skeiv av hasjen som vi røykte i frikvarterene på Larvik Yrkesskole.
Nå her. Fire tiår senere. På en annen planet, men med en kosmisk fornemmelse av bly på fingertuppene.
Bak meg kan jeg høre en bil som bremser ned og stanser. Så lyden av de høye hælene hennes over den glatte broleggingen. Hun har ringt Walter likevel.
