En regntung kveld i juni dukker igjen ansiktet til Peter T. opp på tv-skjermen. Susi og jeg ligger halvt i hver vår ende av sofaen hjemme hos henne. Vinduene til bakgården står på vidt gap. Vi kan høre regnet tromme på blikkbeslaget utenfor. Og den fjerne kranglingen til noen naboer et annet sted i huset. Susi har slått av lyden på fjernsynet. Hun pleier å ville ha det sånn når hun har røykt en rev.
Igjen de samme bildene som vi har sett så mange ganger før. Peter P. med det forsiktige smilet. Det er som om han spør om det passer at han er til i verden. Så det urolige videoopptaket til politiet. Skinnene. De unge bjerketrærne. Teltene. Klær og matvarer slengt utover i gresset.
Susi: – Stakkars, stakkars Peter T! Og tenk på familien.
– Han hadde ingen familie, sier jeg.
– Uff, nei det stemmer visst, det. Er jo temmelig trasig, det også, da.
Vi behøver ikke å skru opp lyden. Det er ikke noe nytt om drapet på Peter T. Bare nye politietterforskere som rister på hodene sine. Det eneste som skiller dem fra de pensjonerte kollegene deres er slipsene og innfatningen på brillene.
Tre uker senere finner noen barn ham i et tett skogholt utenfor Altona. Mishandlet og myrdet. Da har han vært meldt savnet i to og en halv.
Når jeg går hjemover senere på natten, slår jeg en sleng bortom sykkelbutikken til Müllheimer i Kappstrasse. Det var her Peter T. sist ble sett i live. En solfylt dag i slutten av september, 2004. Klokken er halv seks. Peter T. tar farvel med to andre ansatte, og svinger seg på sykkelen. Som vanlig. Arbeidsdagen er over. Nå drar han hjem til det de andre tror er en pertentlig ryddet ungkarsleilighet ute ved Stadtpark.
Tre uker senere finner noen barn ham i et tett skogholt utenfor Altona. Mishandlet og myrdet. Da har han vært meldt savnet i to og en halv.
Jeg ser mitt eget speilbilde i butikkvinduet. Og rekkene med sykler som henger i taket inne i lokalet. Det store veggbildet av Lance Armstrong er for lengst fjernet, det ble tatt ned allerede før hemmelighetene hans ble avslørt for en hel verden.
Men hva var hemmeligheten til Peter T? Den egentlige?
Det var det første jeg tenkte på da saken gikk i avisene i 2004. At et oppsett som dette hadde jeg aldri tatt sjansen på i en kriminalroman.
Når noen blir drept av en ukjent gjerningsperson, snur politiet hver eneste stein. Men i tilfellet Peter T, var det ikke mange steiner å snu. Ingen familie. Ingen venner som man kjente til. Postadressen ved Stadtpark var en fake. En toroms som Peter T. hadde leid en kort periode over femten år tidligere. Ikke spor av ham, verken i loftsbod eller kjellerrom. Huseieren ante ikke hvem han var. Den nye leietakeren var helt blank.
Ingenting. Ikke så mye som en gjenglemt tøffel eller et dårlig rykte.
Hvordan var det mulig? Hvordan går slikt an i et land der staten griper inn i innbyggernes liv enten vi vil det eller ikke? Slikt interesserer meg som forfatter. Det var det første jeg tenkte på da saken gikk i avisene i 2004. At et oppsett som dette hadde jeg aldri tatt sjansen på i en kriminalroman. Samtidig dro tilfellet Peter T. meg til seg, slik lyset trekker til seg en nattsvermer. Det var neppe en eneste forfatter i Tyskland som ikke merket seg dette drapet i Hamburg den gang. Ikke på grunn av selve drapet: Det var som vanlig helt banalt. Men på grunn av Peter Ts hemmelighet.
En eller annen gang i løpet av nittitallet dropper han ut. Det er det mange som gjør. Jeg har gjort det selv. Det skjer et eller annet i ens liv som man ikke kan eller vil akseptere. Man setter seg på et tog eller en buss, og reiser bort. Legger seg under en gran eller inn på et hotell, og er uansvarlig noen uker eller noen måneder. Så vender man tilbake og tar opp tråden der man slapp den, eller et litt annet sted. Den andre muligheten, er at man dropper ut for godt. Blir uteligger og boms.
Men Peter T. gjorde ingen av delene. Eller begge deler.
Han sluttet å bo i hus, og fant seg sin helt private skog midt i en av Europas største byer. Der slår han seg ned i telt. Samtidig kjører han streit. Hver eneste dag sykler han den forholdsvis lange veien fra Altona til Eppendorf. Han har ikke en eneste fraværsdag i løpet av de over åtte årene han arbeider i sykkelforretningen til Müllheimer. Han er aldri syk. De andre ansatte anser ham for å være en beskjeden mann, som gjerne holder seg for seg selv. Men ikke noe særere enn det. Han blir gjerne med ut og tar en øl av og til, og stiller i pent tøy på juleavslutningen, som alltid finner sted på den samme restauranten ute i Barmbek.
Det er ingen av de andre som i sine villeste fantasier kan forestille seg at han drar tilbake til det militærgrønne teltet i det tette skogholtet, og kryper ned i soveposen sin.
De tror hele tiden at han er en av dem, mens han i virkeligheten er en spion fra en annen virkelighet.
Hvordan er det mulig å leve slik i år etter år, uten at noen av de du omgås får en mistanke om at noe er annerledes med deg? Det eneste arbeidskollegene hans kan sette fingeren på, er at Peter alltid kom før noen annen på jobben, og at han hver dag brukte den trange dusjen i garderoben. Hva så? Han var den eneste av dem som alltid ankom med sykkel uansett vær og årstid. Selvsagt ville han ha en dusj før han begynte å ekspedere folk.
Selv om vandalene har herjet rundt, sannsynligvis på jakt etter penger eller dop, vitner hele campen om en mann med stor ordenssans.
Når politiets etterforskere begynner å kartlegge campen hans i skogen, finner de et grundig utarbeidet latrineanlegg cirka femti meter fra teltene, men naturligvis ikke noen dusj. Leiren består av to telt, pluss et mellomtelt, en grønn plastduk som er spent over og mellom begge. Selv om vandalene har herjet rundt, sannsynligvis på jakt etter penger eller dop, vitner hele campen om en mann med stor ordenssans. I matteltet har hermetikk vært stablet på hyller av plast, og tørrmat, pålegg og grønnsaker, har vært oppbevart i kjølebager og andre vanntette kasser og esker. I boenheten finner de bare et liggeunderlag og en sovepose som tåler en trøkk. Dessuten en kraftig lykt, og et eksemplar av Forbrytelse og straff av Dostojevskij.
Lykten er et av flere drapsvåpen. Stikkvåpenet og stranguleringstråden har gjerningsmennene tatt med seg.
Tre dager senere sitter jeg på toget fra Hamburg til Husum. Det er en regnfull sommerdag med lysende grønt over alt. Jeg har tatt med meg et pappbeger med kaffe fra Altona stasjon før jeg gikk på. Skinnegangen er gammel og slitt i dette området, vognene skramler og gnikker fra side til side: Her går det i sneglefart til vi kommer helt ut til Elmshorn. Vi passerer Friedhof Diebstein, der et knippe gamle venner ligger gravd ned i jorden. Vegetasjonen er irrgrønn, og vitner om at alt går sin naturlige gang. Her ligger også Peter T., kommer jeg på, jeg husker at jeg syntes det var et sympatisk trekk av de lokale myndighetene å legge ham her, knapt en kilometer fra den forbudte campingplassen som ble hans hjem de siste årene av hans liv.
På og utenfor jernbanestasjoner over hele Europa, kan du se det samme. Tett skog som vokser opp mellom svillene i spor som ikke lenger er i bruk. Rundt den enorme Altona stasjon finnes det hundrevis av slike nedlagte skinneganger. I bedre tider luket mann for hånd i disse områdene: Det gikk manngarder av dagarbeidere og tok seg av slikt. Nå står bjerkeskogen høy som et toetasjers hus, og tett som en vegg. Det er fint for fugle- og insektlivet, og ikke er det stygt for øyet heller, som så mye annet som står og forfaller og ruster til støv her ute. Når vi kommer til den nedlagte skiftestasjonen skyter toget endelig fart. Det var her politiets blå og hvite teip markerte den ytterste sonen i søket etter spor fra Peter T. og drapsmennene hans. Nå er alt grønt og rust, og grønt og rust, og jeg blir sittende en stund og memorere disse to ordene som et mantra til rytmen av toghjulenes slag mot skinneskjøtene, og jeg faller inn i en transeliknende tilstand der jeg i et slags drømmesyn ser meg selv sittende på en lysning i skogen, lyttende til togene som glir forbi meg i mørket på begge sider, og til hjertet mitt som slår og slår som en sliten hånd mot en runebom, og når konduktøren vekker meg har jeg allerede rukket å bli en annen.
En fremmed, på vei til et hemmelig sted som står og venter på meg et sted der ute.
