Vi sitter på Finken og drikker det nye året inn. Det er en torsdag i begynnelsen av januar, og glissent med folk. Det er ikke så mange av de som frekventerer Finken som holder seg med nyttårsløfter, men desto flere som er helt blakke etter julens og nyttårsaftenens herjinger. Av de faste er det utenom Den Nordiske Trio, bare Dronningen som kjører støtt løp akkurat som i desember. Og en liten grå kar som vi ikke kjenner, men som heter Hubert, og er halt. Dronningen sitter ubevegelig og leser, omgitt av sine mangefargede paraplydrinker og askedryssende mentolsigaretter, mens halte Hubert sjokker inn og ut på herretoalettet. Det er vel den aldrende mannens svøpe, tenker jeg i mitt stille sinn, og takker gud for hver dag dette ikke er mitt problem. Jeg er i grunnen gammel nok.
– Hva er det hun leser? sier Susi, med et nikk i retning Dronningen. Konrad, som har langdistansebrillene på nesen, bøyer seg frem over bordet, og myser.
– Stasiuk. Andrzej Stasiuk.
Susi: – Bør jeg kjenne ham?
– Absolutt ikke. Men det er klart. Du får jo et bedre liv… Han gir meg et megetsigende blikk. Jeg vet ikke helt hva han vil signalisere. Sannsynligvis handler det om en eller annen vag fornærmelse.
– God på fattigdom, sier jeg. – Øst-Europa. Bilvrak og høyvannsbukser. Billig plommebrennvin.
– God på fattigdom, sier jeg. – Øst-Europa. Bilvrak og høyvannsbukser. Billig plommebrennvin.
– Uffda, sier Susi. – Også Dronningen, da.
– Som er adelig, mener du? Konrad heiser på skuldrene.
– Og apropos mangel på penger, sier jeg. – Kan noen forklare meg…
– Nei, sier Konrad. Du må ha opplevd det selv.
Jeg nikker mot halte Hubert som står foran sparebøssa og bretter en femmer i fire. Før han skyver den forsiktig inn i sprekken.
– Ja, akkurat det der tilhører nok ikke helt din verden, sier Konrad syrlig. Men så legger han raskt til: – Ikke min heller, for så vidt.
Da jeg kom til Tyskland for tredve år siden var disse spareboksene å se på nesten alle kneiper. I 2018 er de fremdeles en vanlig del av inventaret på eldre skjenkesteder, men ikke lenger så ofte å se i bruk. Men i løpet av de siste par årene har jeg lagt merke til en økende aktivitet. Boksene er omtrent så store som et lite sikringskap, og delt opp i en mengde lukkede rom. Hver og en påført eierens navn. Dette er en tjeneste som er forbeholdt stamgjestene. Ikke noe for en tilfeldig øltørst tulling.
Dette er en tjeneste som er forbeholdt stamgjestene. Ikke noe for en tilfeldig øltørst tulling
Men hva er det denne sparetjenesten egentlig handler om? Jeg har fått mange temmelig svevende svar opp gjennom årene, men jeg har hele tiden levd med den forestillingen som festet seg i meg da jeg var ny her nede. Nemlig at kneipas stamgjester sparer til en eller annen felles aktivitet. Kanskje en reise eller en utflukt. Ja, jeg synes det er et flott indre syn. Willy, som sammen med den eldgamle moren leier en buss og tar med seg den harde kjernen rundt bordene på Finken på tur til for eksempel en idyll oppe i Friesland, med lunsjkurver og det hele. Kyllingsalat og solmodne tomater, kald hvitvin og blankt brennevin. Gitar og allsang. Skjønt hva er det da de har spart til? Leie av buss? Og hvorfor er ikke vi tre fra Norden invitert med på både sparing og utflukt?
– Er det ikke noe pensjons-greier, tro? Forsøker Susi seg.
Mens jeg lufter min idylliske variant.
Konrad ler. – Ærlig talt. Det står kanskje dårlig til med en og annen av stamgjestene her, men spare til lunsj i Friesland… Det der kan du jo skrive om, du slipper kanskje unna med det i Norge. Oversettelse til tysk anbefales ikke. Nei, det er slik at kneipeverten, i dette tilfellet vår Willy, oppretter en konto. Den er felles for hele sparelaget, som faktisk kan bestå av ganske mange medlemmer. Noen har god råd, og sparer kanskje et par hundrelapper i måneden. Andre klarer bare en femmer. Men når alle disse slantene slås sammen kan det bli en såpass stor sum etter hvert at man kan begynne å ta ut renter. Det klarer ikke en fyr som Hubert alene.
Noen har god råd, og sparer kanskje et par hundrelapper i måneden. Andre klarer bare en femmer
Susi plystrer. – Aha! Men det må da være litt av et styr å regne ut hvem som skal ha hva?
– Nei. Det er egentlig ganske lett. Forutsagt at man ikke er helt idiot med tall. Som enkelte jeg kjenner.
– Jeg skjønner, sier jeg. – Men da må jo alle stole blindt på Willy?
– Ja. Gjør du ikke det?
– Jo, sier jeg, og viser den samme Willy det tomme glasset mitt.
– Det regnes som den tyske kneipevertens dødssynd nr. en, sier Konrad. – Å trikse med fellessparingen er stammens absolutte tabu. Det er noe man ikke gjør. Ikke under noen omstendighet. Vanlig kriminalitet vil de fleste ha forståelse for. Men ikke for underslag av felleskassen. Jeg beklager at jeg på denne måten tar fra deg den vakre forestillingen om lunsj i det grønne, Ingvar. Du er jo så glad i allsang og slikt. Men svaret på gåten er altså dønn kjedelig. Det handler om hvordan småfolk skal få penger til å avle penger.
– Å trikse med fellessparingen er stammens absolutte tabu. Det er noe man ikke gjør
Men jeg har aldri hatt noe i mot gåter med dønn kjedelige svar. Dessuten melder det seg jo straks nye spørsmål, som jeg foreløpig ikke har noe svar på. Et av dem er hvor mye en fyr som Hubert drar inn på fellesrenten i løpet av et års sparing i halvfylla. Over eller under to euro? Og ville det ikke da faktisk lønne seg å heller sette seg til pokerbordet med en femmer i nye og ne?
Kanskje. Sannsynligvis. Men da glemmer jeg selvfølgelig den småborgerlige gleden som ligger i å heve kneipekameratenes felles rente. Gud skal vite at mange av dem har sittet nok ved livets pokerbord.
