Rart? At den sammenkrøllede, lett udelikate og rumlende saken som slipper ut illeluktende saker, liksom skal ha sjarm? Det synes medisiner og forsker Giulia Enders at den har. Etter at hun fant ut at hudsykdommen hun så lenge var plaget med, i virkeligheten var en tarmsykdom, begynte hun å studere medisin. Og nå har hun erobret verden med sin vittige og informative bok Sjarmen med tarmen, som har solgt over 1 million eksemplarer bare i Tyskland, der boka første gang utkom i mars 2014.
Doeksperimentet
Sitter du riktig på do? Neppe, ifølge Enders. Moderne toaletter er feil for tarmen. Nå forstår jeg at det hadde noe for seg, det hølet i gulvet jeg måtte ty til på den lille greske fjelltavernaen for noen år siden. Sittestillingen gir nemlig fri passasje for det som skal ut. En enklere og mindre slitsom variant enn høl i gulvet (med mindre man liker statisk muskeltrening) er å sette en krakk foran toalettet. Se bare her:
En liten forelesning om bæsj
Og mens vi befinner oss blant avfallsstoffer og dopapir. Du aner ikke hva du kan lese ut av avføringen din. Her får du vite det. Vær så god: En liten forelesning om bæsj.
Bestanddeler
Mange mennesker tror at avføring først og fremst består av det de har spist. Det stemmer ikke. Avføring består av tre fjerdedeler vann. Vi mister
om lag 100 milliliter væske hver dag. Under fordøyelsesprosessen tar tarmen opp rundt 8,9 liter. Det vi ser når vi kikker ned i klosettskålen, er altså den absolutt maksimale effektivitet: Det som befinner seg av væske der nede, hører faktisk til der. Med det optimale innhold av vann er avføringen myk nok til å transportere ut avfallsstoffene våre på en trygg måte.
En tredjedel av de faste bestanddelene er bakterier. De har uttjent sin rolle i tarmfloraen og blir derfor tatt ut av aktiv tjeneste. En tredjedel består av ufordøyelige plantefibre. Jo mer grønnsaker eller frukt man spiser, desto mer avføring produserer man. Slik kan man øke den daglige produksjonen fra gjennomsnittsvekten på 100–200 gram til hele 500 gram per dag.
Den siste tredjedelen er et sammensurium. Det består av stoffer som kroppen ønsker å kvitte seg med – for eksempel rester av medikamenter, fargestoffer eller kolesterol.
Farge
Den naturlige fargen på menneskelig avføring varierer fra brun til gulbrun, selv om vi overhodet ikke har spist noe i denne fargetonen. På samme måte er det med urinen – den vil alltid ha en eller annen nyanse av gult. Det skyldes et svært viktig produkt som vi lager en ny forsyning av hver dag: blod.
Hvert eneste sekund blir det fremstilt 2,4 millioner nye blodlegemer. Og samtidig blir akkurat like mange brutt ned. Det røde fargestoffet blir først til grønt og deretter til gult – det ser man også når man slår seg og får et blåmerke som skifter fra grønt til gult. Via urinen blir en liten del av det gule sendt rett i klosettskålen.
Størstedelen av det gule fargestoffet transporteres via leveren til tarmen. Der kan bakteriene forvandle det til enda et nytt fargestoff: brunt. Det kan være svært praktisk for oss å kjenne til opphavet til andre fargenyanser på avføringen:
LYSEBRUN TIL GUL: Denne fargetonen kan oppstå som følge av den harmløse sykdommen Gilberts syndrom, som skyldes at et enzym i blodlegemenes nedbrytingsprosess bare arbeider med 30 prosents
effektivitet. Det innebærer at det kommer en redusert mengde fargestoff ut i tarmen. Ca. 8 prosent av befolkningen har dette syndromet, så det er altså ganske utbredt. Men det er ikke så negativt, for denne enzymdefekten gir knapt noen plager i det hele tatt. Den eneste bivirkningen er at man ikke tåler Paracetamol så godt og derfor bør ta minst mulig av det.
En annen årsak til gulaktig avføring kan være problemer med tarmbakteriene – hvis de ikke arbeider på riktig måte, blir det heller ikke produsert noen brunfarge. Fargeproduksjonen kan for eksempel
bli utblandet som følge av en antibiotikakur eller diaré.
LYSEBRUN TIL GRÅ: Hvis forbindelsen mellom leveren og tarmen får en knekk eller blir sammenklemt (for det meste etter galleblæren), kommer det ikke noe blodfargestoff ut i tarmen. Knekk på forbindelsen er ikke bra, og derfor bør man oppsøke lege hvis avføringen blir grå.
SVART ELLER RØD: Størknet blod er svart, friskt blod er rødt. Men denne gangen handler det ikke om det fargestoffet som kan gjøres om til brunt. Hvis disse fargene opptrer, betyr det at hele blodlegemet er med. Hvis man har hemoroider, gir ikke en klar rødfarge grunn til bekymring. Alt som virker mørkere, bør man la legen undersøke – med mindre man har
spist rødbeter dagen før.
Konsistens
I 1997 kom Bristolskalaen for avføring. Den er altså ikke særlig gammel, sammenlignet med alle de millionene år mennesket har hatt avføring. Her
vises syv forskjellige konsistenser som avføring kan ha. Et slikt hjelpemiddel kan være høyst nyttig, for de fleste mennesker snakker helst ikke om hvordan avføringen deres ser ut. Og det er ingenting å utsette
på denne tausheten – man trenger jo ikke å snakke om absolutt alt. Men problemet er at mangel på informasjon får mennesker med usunn avføring til å tro at dette også er helt normalt. De vet jo ikke om noe annet. En sunn fordøyelse som resulterer i avføring med et optimalt væskeinnhold, gir en avføring av type 3 eller type 4. De andre formene bør ikke stå på dagsordenen. Hvis de likevel gjør det, kan et besøk hos en god lege avklare om det for eksempel er visse matsorter man ikke tåler, eller om man
trenger et middel mot forstoppelse. Originalversjonen av Bristolskalaen er utarbeidet av den engelske legen dr. Ken Heaton.
Type 1:
Separate, harde klumper som minner
om nøtter (oppleves som hard mage).
Type 2:
Pølseformet, men med klumper.
Type 3:
Ligner en pølse, men med sprekker på
overflaten.
Type 4:
Som en pølse eller slange, smidig og myk
(omtrent som tannkrem).
Type 5:
Myke klumper med skarpt avtegnede
kanter.
Type 6:
Myke biter med frynsete kanter, grøtaktig
konsistens.
Type 7:
Vannaktig, ingen faste biter. Helt flytende.
Hvilken type man tilhører, kan gi en pekepinn om hvor langsomt ufordøyelige næringsstoffer blir transportert gjennom tarmen. Ved type 1 bruker fordøyelsesrestene ca. 100 timer (forstoppelse), ved type 7 ca. 10 timer (diaré). Type 4 anses som den gunstigste fordi den har den optimale fordelingen av vann og faste stoffer. Den som leverer type 3 eller type 4 i klosettskålen, kan også legge merke til hvor fort formasjonen synker i vannet. Den bør ikke synke rett til bunns, for det kan bety at den fremdeles inneholder for mye næring som ikke ble riktig fordøyd. Når avføringen ikke synker så fort, er det gassblærer i den – av og til så mange at den holder seg flytende. Det skyldes tarmbakterier som stort sett utfører viktig arbeid, og det er et godt tegn, så lenge man ikke samtidig lider av gassansamlinger i magesekken og tarmen. Dette var den lille forelesningen om avføring, kjære leser. Nå kan du løsne bukseselene litt igjen og la brillene synke ned til det stedet på nesen der de trives best. Endetarmens gjøremål avslutter hermed første kapittel.
Tenker du nå at du har mer å lære? I så fall kan du lese mye mer i Giulia Enders bok . Her kan du blant annet lese:
- At tarmen er det største organet vi har nest etter hjernen.
- At tarmen har mye å si for humøret, hukommelsen og vekta.
- At størsteparten av immunforsvaret vårt sitter i tarmen.
- Og at Helicobakter, den ufyselige bakterien som får skylda for magesår, også har en positiv funksjon. Den er nemlig Mor Sjøl, som ordner opp når immunforsvaret er i ferd med å knele i kampen mot alt rusk og rask som sniker seg inn i kroppens øvre hulrom vinterstid. Helikobakter stormer til og sørger for at det produseres flere T-celler, de tyngst bevæpnede helsevaktene vi har.
