Enkel står den der, skigarden. To vertikale staur per meter danner staurlagene. Mellom staurlagene ligger skiene med en knyttneves avstand. Bundet sammen av det mange betrakter som juvelen i skigarden, åttetallskransene.
Nå er det snart bart i skogen og på fjellet. Hva er vel bedre da enn å snuse inn lukten av fersk gran og drømme om skigarden som skal opp? Selv har jeg noe som bare kan kalles en skikkelig krasafaren skigard. Den må rehabiliteres i år, nettinggjerdet skal vekk og skigarden skal igjen holde sau og krøtter ute fra tomta. Jeg er sikker på at det vil bli perfekt og i pakt med naturen rundt.
Jeg har ikke lenger noen unnskyldning, nå vet jeg jo hvordan det skal gjøres. Skigard av Pål Gunnar Mikkelsplass og Magnus Lindahl er lest fra perm til perm. Og ikke har jeg bare lært om det praktiske arbeidet med skigard, men mye annet også. Om tidlige tiders gjerdingsplikt og regionale variasjoner.
Hvilken betydning skigarden og andre gjerder har hatt i utformingen av kulturlandskapet. I en særstilling står Lesjaskigarden, den ble brukt både som snøfanger og til hesjing. Og noen nye ord er det også blitt, spesielt griseband er blitt en favoritt sammen med uttrykket skigardspassering i skiløp.
For meg blir nok åttetallskransen den største utfordringen. Selv om jeg vet hvordan det skal gjøres, så spørs det på fingerferdighetene mine. Men jeg er god til å strikke, så kanskje det vil komme til nytte? Og grill har jeg. For den som lurer, så er grillen viktig når kransen skal bindes.
Når alt blir slik det bør være, kan jeg sette meg i fluktstolen og beundre resultatet. Men for ikke å ligge på latsiden for lenge, kan jeg jo planlegge en «take-away»-skigard som vindskjerming rundt uteplassen. Mye finere enn ferdiglaget skjerming som selges hos byggevareforretningene!
I sommer blir mottoet – god skigardsesong!
