Fire skribenter. Ei VM bok i fotball. Jon og Dag, Tom og Morten, de to første på topp, de to første bakerst, de to første bak mål, foran mål, i en sofa eller to, på TV, radio og på hotell. Dag og Jon med fem bøker på samvittigheten fra fem verdensmesterskap i fotball, og nå ei til. Det er fint? Ja, veldig. Vi to andre, Morten og Tom, skriver fra benken, vi haster inn i alfabetets offsidefeller, og veit at vi snart blir avblåst for kommafeil. Derfor et utdrag fra Solstads tekst i VM i fotball 2014:
Det at jeg skulle være med i denne boka, kom noe fort på meg. Jon Michelet og jeg satt på bibliotekbaren på hotell Bristol i Oslo en søndag kveld i slutten av mai og ble intervjuet av Dagblad-journalistene Morten Pedersen og Tom Stalsberg, til et magasin Dagbladet skulle gi ut i forbindelse med det foregående VM i fotball i Brasil. Under dette intervjuet spurte de plutselig om vi, altså Jon Michelet og jeg, kunne tenke oss å bidra med hvert vårt «essay» til en bok de skulle skrive fra dette mesterskapet, der de begge skulle være til stede, med egne øyne, i selveste Brasil, mens vi, eventuelt, skulle sitte hjemme og skrive hvert vårt «essay». Av en eller annen grunn svarte vi begge ja, jeg mest av hensyn til symmetrien, for hvis Jon Michelet skulle delta, syntes ikke jeg at jeg kunne la være, av hensyn til symmetrien. Men da jeg hadde sagt ja, fikk jeg plutselig forferdelig lyst. Jeg hadde ikke skrevet noe om fotball siden 1998 (Jon Michelet/Dag Solstad: VM i fotball 1998) (bortsett fra noen få linjer om Sandefjord Ballklub og Bislet i ei bok om nettopp Bislet, og hvor mitt bidrag vesentlig besto i å beskrive Bislet som skøytestadion), og nå tente jeg på tanken om å skrive om det igjen. Jeg forsto at jeg ikke måtte gjøre for mye av det. Bare beskrive hvordan jeg hadde opplevd VM fra sofakroken foran TV-apparatet. Jeg som vitterlig hadde opplevd 5 – fem – VM tidligere, med kropp og sjel, «live», med egne øyne, med egne ører og ytterligere hadde erfaringer av verdensmesterskap i fotball både før og etter det, via TV og radio, og gjennom andre media. Problemet var at jeg ikke hadde noen TV. Under VM ville jeg dels være bosatt hjemme i Drammensveien 68 i Oslo og dels på Veierland i Tønsbergfjorden. I vår bolig i Oslo har vi rett nok et pent brukt TV-apparat, men da vi for mange år siden 290 da overgangen fra analogt til digitalt TV skjedde, og TV-installatøren kom til gården vår for å sette inn dekoderen i alle leilighetene, var vi bortreist, og fikk senere aldri somlet oss til å ordne det. Det betydde at alle kanalene falt ut, den ene etter den andre, slik at vi i dag bare har TV2. Det er i sportssammenheng ikke det verste vi kan ha, men det er nå tross alt, under dette VM, bare halve virkeligheten, halve sannheten.
På Veierland har vi ikke TV i det hele tatt. For flere år siden gikk Tv-apparatet i stykker, og da valgte vi ikke å erstatte det av hensyn til to barn som hørte til huset, og som ikke skulle få anledning til å benytte den vakre nordiske sommeren til å sitte inne og bli TV-slaver. Nå, under de innledende kampene har jeg stort sett bodd på Veierland, uten TV, og hvordan har jeg løst det? Ja, det har ikke vært lett. Det er ingen puber med storskjerm på Veierland, og jeg har, når alt kommer til alt, kviet meg til å gå på besøk til private, til f.eks. kamper som begynner klokka 00 om natta, slik som den (for meg) uhyre viktige kampen mellom England og Italia. Den valgte jeg å se i Sandefjord. Ut ifra den ideen at min tilknytning til England er bundet til min barndom i hovedseriebyen Sandefjord, der jeg som innbygger i en by som hadde et lag i den nasjonale hovedserie fant det naturlig å interessere meg for seriesystemet i selve fotballens moderland, England. Jeg la meg inn på hotell Kong Carl, et gammelt restaurert hotell midt i Sandefjord sentrum, 30 meter fra den gården jeg vokste opp i, og som også var det foretrukne tilholdssted for ledelsen i Sandefjord Ballklub, «Kongen» som det ble kalt, når de skulle diskutere tilværelsens alvor og ikke minst nedrykksspøkelses blå lys, som stadig dukket opp, både i ledelsens bevissthet, og i min 10–12-årige bevissthet i min søvnløse seng i Rådhusgata 14, 30 meter herfra, og som var det eneste virkelige spøkelse i min barndom, og hvor jeg nå ti minutter før midnatt, kl. 00 til 14. juni 2014, slo på den store TV-skjermen på dette hotellrommet i min barndomsby og straks fikk inn England–Italia fra Manaus i det indre av Amazonas i Brasil.