Diagnose:Forbigående bokmanusangst
«Jeg hadde sett mannen i vinduet før, men bare på et nesten 20 år gammelt bilde.»
Jeg kjente straks setningen igjen. Den var fra bokmanuset til min nye roman Haimennesket – som forlaget noen dager tidligere hadde sendt til trykkeriet. Det skulle stå 20 år i setningen. Men om det nå sto 10 år eller 20 år der, var jeg plutselig helt ute av stand til å si.
Forhistorien i denne romanen ligger 10 år før handlingen. Men det omtalte bildet er 10 år eldre enn forhistorien. Hadde jeg derfor skrevet «et nesten 10 år gammelt bilde»? Det ble jeg, i en utladet PCs hjelpeløse selskap, sittende der og uroe meg for resten av flybussturen.
Vel fremme på flyplassen fikk jeg omsider koblet PC-en min til en kontakt, og klikket med lett skjelvende fingre opp siste elektroniske versjon av manuset. Teksten på side 204 kom opp med skremmende store bokstaver.
«… på et nesten 20 år gammelt bilde», sto det der.
Jeg pustet lettet ut – for denne gangen. Tenkte igjen at de maktesløse og usikre ukene mens bøker er i trykken, fortsatt ofte er de verste i hele prosessen. Samt at bokmanus i vår digitale tid fortsatt godt illustrerer menneskenaturens feilbarlighet. I hvert fall oppleves det slik for meg. Uansett hvor mange ganger jeg selv har sett over et manus, og uansett hvor mange kompetente korrekturlesere og rådgivere jeg har overtalt (les: tvunget) til å lese gjennom det, blir resultatet aldri feilfritt. Og uansett hvor rolig og harmonisk jeg kjenner meg resten av året, får jeg fortsatt noen anfall av forbigående bokmanusangst i ukene jeg må vente på at et romanmanus skal komme seg gjennom trykkeriet.
«Feilene ligger der. De venter bare på å bli gjort», er et klassisk sitat fra en stormester i sjakk. Det har nær 60 år etter hans død fortsatt relevans både for sjakkpartier og bokmanus. Manuset for en roman eller historisk bok minner meg om et puslespill på 10 000 små biter, hvor minst to alltid viser seg å være lagt unøyaktig. Et eller annet sted på alle disse manusarkene skjuler det seg alltid en tidsangivelse som blir feil om man regner den sammen med en annen tidsangivelse i denne eller tidligere bøker. Et navn som et sted er stavet inkonsekvent. En fugleart som ikke finnes i den landsdelen på den årstiden. Et møbel som er blitt litt mindre i siste kapittel enn i første. Et bilmerke som ikke kunne ha den fargen det året. Eller – en annen djevelsk detalj som ingen har tenkt på i tide..
Ingen kan forutse når den kommer, hvem den kommer fra og hvilket sidetall den viser til. Men den kommer alltid. E-posten fra en eller annen oppmerksom leser med haukeblikk og elefanthukommelse, som fører til at et eller annet må rettes opp før andreutgaven. I hvert fall i mine bøker.
Jeg håper i mitt stille sinn at de fleste andre forfattere opplever det likedan. Samt at de gjenværende feilene i førsteutgaven av denne boken ikke er så mange eller så iøynefallende at det ødelegger noe av lesegleden for noen. Det skal tidvis ikke så mye til. Forfatteres bokmanusangst behøver slett ikke å være uberettiget. Min forrige historiske bok var på nesten 800 sider og dekket et tidsrom på godt over 100 år. Nesten hele leseopplevelsen ble visst for en leser, som dessuten var en anmelder, likevel ødelagt av at jeg gjenga unøyaktig en gravstedsplassering fra 1923 og oversatte ordet «conquer» unøyaktig i et valgslagord fra 1929. (Ubehaget sitter fortsatt i: Jeg forsøker å trøste meg med at jeg oversatte valgslagordet riktig et annet sted i samme bok, og at anmelderen selv feilstavet «conquer» i den samme anmeldelsen. Det lykkes jeg fortsatt ikke med. Irritasjonen over å oppdage at jeg har servert leserne en feil, er fortsatt like ubehagelig hver gang.)
Jeg har hver dag i to uker nå tenkt på om jeg skulle lese over hele manuset til Haimennesket igjen, men kommer også i dag til at det er best å la det være. Kanskje vil jeg oppdage noe som er feil, men i så fall er det jo altfor sent å rette det for denne førsteutgaven. Helt sikkert vil jeg oppdaget massevis av småting som kunne vært gjort annerledes og kanskje burde vært gjort bedre.
For noen dager siden kom tilbakemeldingen fra den første leseren. Forfatterkollegaen som denne boken tilegnes til, likte den svært godt og fant ingen feil å irritere seg over. Jeg pustet litt lettere etter det, men våget fortsatt ikke friskmelde meg selv. Fire dager før den lanseringsfesten med de 250 forhåndspåmeldte, hoppet jeg endelig i det og ringte lydbokinnleseren for å spørre hvordan det hadde gått. «Jeg ble ferdig torsdag», svarte han først bare. Det ble taust i telefonen litt, før jeg med litt lavere stemme spurte om han hadde funnet mange skjemmende feil denne gangen. Så kom den store lettelsen da han svarte at han denne gangen ikke hadde funnet noen feil av betydning, og bare hadde gjort to ørsmå korrigeringer.
Jeg vet selvsagt at en eller annen vil oppdage et eller annet større likevel. Noen av de 10 000 små puslespillbitene ligger sikkert feil i førsteutgaven av denne boken også. Men jeg tror (les: håper) at forfatterkollegaen eller lydbokinnleseren ville oppdaget dem hvis det var for mange og/eller for store som var lagt feil. Så jeg tar i og med denne bloggartikkelen likevel sjansen på foreløpig å friskmelde meg selv etter sommerens uker med forbigående bokmanusangst. 48 timer før lanseringsfesten starter, er både en etablert forfatter og en ny bok klar til å møte horden av anmeldere og andre lesere der ute.
PS: Den omtalte setningen fra side 204 er her lett omskrevet, for ikke å spolere noen mulig spenning for noen mulige lesere av Haimennesket.
