Om romanideer og deres utvikling
«Forskjellen på sakprosa og skjønnlitteratur er blitt mindre de siste tiårene», hevder mange. Jeg er en av dem. På 2010-tallet får også skjønnlitterære forfattere sinte e-poster og telefoner fra lesere hvis de/vi slurver med faktaopplysninger, samtidig som alle forlag med en informasjonsavdeling stadig maser på sine sakprosaforfattere om at de må skrive mest mulig fortellende, lettlest og spennende.
Likevel består det mellom sakprosa og skjønnlitteratur en grunnleggende forskjell, som jeg raskt ble bevisst da jeg fra 2010 forsøkte å skrive bøker i begge sjangere. Som sakprosaforfatter må man, på godt og vondt, alltid forholde seg til grunnleggende fakta om temaet man skriver om. Når jeg skriver en historisk biografi, får jeg av virkeligheten tildelt grunnleggende fakta i form av karakterer og hendelser. Når jeg skriver skjønnlitteratur kan jeg, om ikke med ett pennestrøk, så i hvert fall med noen få tastetrykk, endre karakterer og hendelser fullstendig.
En åpenbar fordel med å skrive skjønnlitteratur blir altså at man står mye friere til selv å utforme sitt verk. Den friheten kan bli til en forbannelse for forfattere som ikke lenger klarer å komme på gode nok ideer til romanfortellinger. Et enkelt eksempel fra Norge er Agnar Mykle (1915-94). Historien om romanforfatteren Mykle er historien om en svært begavet forteller som brukte opp sine personlige opplevelser i to selvbiografiske romaner på 1950-tallet, og senere aldri kom på noe mer å skrive romaner om. En av krimlitteraturens store amerikanske pionerer, Dashiell Hammett (1894-1961), hadde tilsynelatende langt bedre fantasi. Han skrev i årene 1929-34 fem banebrytende romaner uten påtrengende koblinger til sin egen livshistorie. Men selv om Hammett levde i nesten 30 år til, klarte han siden aldri å skrive noen sjette roman.
Hammetts triste skjebne har ofte vært omtalt som en av krimhistoriens største skrivesperre, men jeg tror det snarere var en idétørke. Få forfattere av noe format har problemer med å få skrevet den ut hvis de først har utviklet en romanidé som er god og engasjerende nok. Men å få den ideen kan være vanskelig. Å gå tom for romanideer, er for en romanforfatter en marerittsituasjon sammenlignbar med om en operasanger mister stemmen. Det marerittet er med årene blitt virkelighet for mange skjønnlitterære forfattere. For enkelte blir løsningen å skrive ut den samme romanideen flere ganger. Om en kjent amerikansk forfatter fra 1800-tallet ble det i sin tid spydig sagt at han nå kunne feires med et stort jubileum, siden han hadde skrevet samme roman om igjen for hundrede gang. Hvis målet med å skrive bare er penger, har den strategien fungert også for noen senere forfattere. Å finne opp en god karakter, for så å gjenbruke den i samme plott, bok etter bok, syntes tidvis å være planen til Erle Gardner (1889-1970). En stadig lengre og mer ensformig serie romaner om advokaten Perry Mason, hadde ved Gardners død gjort ham til den mest solgte romanforfatter i USAs historie. I våre dager er en slik bruk av repeat-knappen for en romanforfatter imidlertid en nødløsning som raskt fører til redusert anseelse – og ofte også til dalende salgstall. Om anmelderne er bedre utdannet og mer kritisk anlagt enn før, kan diskuteres, men den brede massen av lesere er ganske udiskutabelt det. De som ikke gjennom egen lesning får med seg at en favorittforfatter har begynt å gå på tomgang, finner det vanligvis ut via sosiale medier og nettsøk.
Spørsmålet om hvor nye romanideer kommer fra, blir kort sagt uhyre viktig og interessant. Det stilles da også ofte til skjønnlitterære forfattere, både fra media, lesere og forfatterkolleger. Svarene de som vil svare gir, varierer mye. En enkel, vid og viktig fellesnevner ser jeg likevel i svarene fra så godt som alle forfatterkolleger jeg har hørt besvare spørsmålet. Det skal jeg i resten av denne artikkelen illustrere med å fortelle litt om ideer og inspirasjonskilder fra min syv bøker lange krimserie om K2 og Patricia. Herunder skal jeg til slutt avsløre litt mer om den fortsatt ufullendte åttende boken.
Rundt 2007-08 ble jeg av gode venner ofte spurt om jeg ikke snart skulle skrive en krimroman, siden jeg hadde lest så mye krim og skrevet så mye annet. Mitt standardsvar var at jeg ikke kunne skrive noen krimroman siden jeg mangler de to tingene man må ha: For det første manglet jeg en idé til karakterer, i betydningen en eller flere hovedpersoner til å løse krimmysteriet. For det andre manglet jeg en idé til et plott for en krimroman. Men en mørk kveld senhøsten 2008 fikk jeg plutselig begge deler. Historien om mitt krimforfatterskap startet (helt uten sammenligning for øvrig) på samme måte som J. K. Rowlings barnebokforfatterskap: I full fart og på et tog!
2008-2010: Et uventet inspirasjonsskred. Menneskefluene
Begrepet «menneskefluene» henspiller på mennesker som har opplevd noe så dramatisk og vanskelig, eller om man vil traumatisk, at de lik fluer over en avfallshaug senere fortsetter å kretse rundt traumet uten å kunne komme seg videre i livet. I denne science fiction-løse betydningen fant jeg opp begrepet selv, og brukte det første gang som tittel på en novelle jeg skrev som 20-åring. Men den og mine andre ungdomsnoveller ble lagt i en skuff mens jeg studerte. Begrepet menneskefluer nevnte jeg i mellomtiden bare sporadisk i diskusjoner med og om mennesker.
Da begrepet plutselig dukket opp i mitt hode og på et tog mer enn ti år etter novellen, var det typisk nok relatert til mitt arbeid som historiker – og samtidig til en nær venn. Vennen het Kristin Hatledal, og var en tidligere stjernestudent fra Høgskolen i Lillehammer. Høsten 2008 skrev hun på sin masteroppgave i Oslo – om norske kvinners ofte undervurderte innsats i motstandskampen under 2. verdenskrig. Temaet fant jeg uvanlig interessant, og Kristin er en av de mest talentfulle og reflekterte historikere jeg har møtt. Skjebnene fra krigen ble kort sagt hengende igjen da jeg satt alene på toget til Gjøvik den kvelden. Jeg ble sittende å tenke på hvor annerledes livene til noen av de som overlevde krigen kunne ha blitt, hvis de bare hadde vært litt mindre heldige i noen dramatiske situasjoner fra krigsårene. Kanskje kunne de sluppet fysisk uskadet fra det, men likevel båret med seg krevende minner og ubesvarte spørsmål som ville preget deres liv i tiår fremover. Det ble også personlig nært for meg siden en av kvinnene Kristin skrev om var min gammeltante, som på grunn av sine opplevelser under krigen fikk en slik trist skjebne i mer enn 50 år etter krigen.
Plutselig kom jeg igjen på mitt gamle begrep om menneskefluene – og i det samme løsnet det et inspirasjonsskred i hodet mitt. Min første idé til en krimroman startet som et ras og ble til en lavine. Da toget to timer senere stoppet på Gjøvik, hadde jeg tenkt ut alle karakterene og hele plottet for min første krimroman. Det tok nesten halvannet år før teksten ble ferdig, fordi jeg i mellomtiden måtte skrive ferdig min historiske biografi om Haakon Lie. Men da romanen var ferdigskrevet til utgivelse høsten 2010, ble den i alle hovedtrekk og med alle hovedkarakterer slik jeg tenkte den ut på togturen. Det hele startet som en oppbyggelig historie om at jeg forsøkte å gjøre en nær venn en tjeneste, og samtidig hjalp meg selv til å få en idé som skulle endre mye i mitt liv.
I løpet av den omtalte togturen på Gjøvik-banen hadde jeg altså også løst problemet med de manglende hovedpersonene. Flere inspirasjonsbølger fløt sammen i mitt hode da etterforskerduoen med politimannen Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans uformelle rådgiver Patricia Louise Borchmann dukket opp. Krimlitterært ble de en slags moderne versjon av Sherlock Holmes og Dr. Watson i superklassikerne til forfatteren Arthur Conan Doyle (1859-1930). Kolbjørn Kristiansen er offisiell politietterforsker, men ligner ellers ganske mye på Dr. Watson. Han er en ærlig, enkel, velmenende, omgjengelig og ganske handlekraftig mann, som forteller historien til leserne, og som overfor dem er ganske åpen både om hva han ser og hva tenker om det. Kristiansen forstår, i likhet med Watson, ofte litt mindre enn leserne sine. De får til gjengjeld strekke seg etter en mye skarpere og langt mindre meddelsom mesterhjerne i form av hans Sherlock Holmes-inspirerte rådgiver Patricia. Som Holmes stiller hun ofte tilsynelatende mystiske spørsmål, og vil helst holde på sine svarforslag til hun er overbevist om at de er riktige.
Historien i Menneskefluene begynner på klassisk grunn, med det som i krimlitteraturen kalles et lukket roms mysterium. Året er 1968, og en tidligere statsråd og motstandshelt ligger skutt på stuegulvet inne i sin leilighet på Torshov i Oslo. Det er verken noen morder eller noe mordvåpen i leiligheten, vinduene er lukket fra innsiden, og to naboer sto utenfor døren i løpet av få sekunder etter at de hørte skuddet. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen stanger hodet i veggen – inntil Patricias professorfar tar kontakt for å fortelle at hans datter har forstått hvordan morderen kom seg ut. Teorien hennes viser seg å stemme. Det følger av den at morderen må ha kommet fra og gått til en av de seks andre leilighetene i bygården hvor mordet ble begått. Etter hvert som de syv gjenværende beboernes livshistorier avdekkes, viser det seg at både eldre og yngre i større eller mindre grad er menneskefluer, hvis liv fortsatt preges av hendelser fra krigsårene. Politiet fortsetter med å stange hodet i nye vegger – og K2 fortsetter i all hemmelighet sine samtaler med Patricia…
Forutsetningen med en politietterforsker som bryter taushetsplikten og løser mordetterforskningene sine med hjelp av en hemmelig rådgiver utenfor politiets rekker, har enkelte lesere reagert negativt på. Jeg hadde aldri noen store betenkeligheter med den i 2008-10, og har det fortsatt ikke. Når jeg skriver fra slutten av 1960-tallet, skriver jeg fra en mannsdominert tid hvor det på ulike måter ofte var kvinners innsats som sto bak prestasjoner menn fikk æren for. Under mine studier av norsk politikk fra 1950- og 1960-tallet var jeg blitt lett sjokkert over å se hvordan viktig informasjon fra noen av landets viktigste politikere fløt rundt i et nettverk av familiemedlemmer og uformelle rådgivere, som tidvis fikk avgjørende betydning for svært viktige saker. Historien om forholdet mellom K2 og Patricia er senere dels basert på en langt mer utrolig historie fra Storbritannia anno 1915-16. Statsministeren Herbert Asquith (1852-1928) diskuterte ikke bare alskens statshemmeligheter med en ung kvinnelig rådgiver, men skrev også brev til henne om topphemmelige militære hemmeligheter mens han ledet regjeringsmøter – og det altså midt under en verdenskrig.
Kolbjørn Kristiansen var av praktiske årsaker på min alder ved starten av vårt bekjentskap. Han er slik sett løselig basert på meg selv – med et visst fratrekk på intellektuelle evner og et visst tillegg på praktiske ferdigheter. I likhet med meg er han en stort sett sindig mann, som fordi han har en ganske god sosial intelligens og menneskeforståelse ofte oppfattes som langt mer intelligent enn han i virkeligheten er. Slik sett befinner jeg meg selv et sted mellom den utadvendte praktikeren K2 og den introverte intellektuelle Patricia.
Patricia fremstår utover i romanserien og med årene som en stadig mer sammensatt personlighet. Fra start var hun en svært fiktiv mutasjon mellom to ulike venner av meg. Trekker man fra Patricias funksjonsbegrensninger, var den fysiske modellen for henne min nære venn (og senere quizbokmedforfatter) Katrine Tjølsen. Da jeg skrev ut den første romanen med Patricia, var Katrine Norges mest talentfulle kvinnelige sjakkspiller. Hun var bare 16-17 år, men tenkte likevel irriterende ofte raskere og bedre enn meg – både på og utenfor sjakkbrettet. Det var et meget bevisst valg fra min side at Patricia fra start i serien ikke spilte sjakk. Jeg fryktet litt at hun i så fall ville bli for lik Katrine. Litt mer fryktet jeg at romanen ville bli for spesiell og kunne virke ekskluderende for det store flertallet av leserne som ikke spilte sjakk. En av anmelderne anså likevel at jeg med hell spilte sjakk med mine lesere gjennom romanen. Selv bemerket jeg i første roman, gjennom K2, at hele etterforskningen der lignet et sjakkparti. Patricia og morderen legger sine planer, gjør sine trekk og lenge spiller et slags fjernsjakkparti mot hverandre – uten å kunne se hverandre.
Sjakkinnslaget i Patricias natur var inspirert av Katrine. Det samme var Patricias intellektuelle allsidighet og bemerkelsesverdige evne til å se ulike fag og ulike faktorer i sammenheng. Katrine var av utseende og vesen Patricia slik jeg fortsatt ser henne for meg. Men jeg har høyst bevisst aldri villet tegne opp noe mer detaljert fysisk bilde av Patricia i bøkene. Ulike lesere har ulike bilder av henne, og skal få lov til å ha dem i fred. Jeg har aldri skrevet noe om at Patricia bruker briller, men synes det er helt greit når en anmelder omtaler henne som bebrillet.
http://www.nrk.no/kultur/bok/her-er-lahlums-hovedrolle-modell-1.11190302
Jeg skylder her å gjøre oppmerksom på at min fortsatt nære venn Katrine snakker bergensdialekt, ikke har funksjonshemminger av noe slag, aldri har røkt en sigarett, og at hun er langt mer empatisk, sosial og vennlig enn Patricia på sitt verste kan være. Det var viktig for meg at Patricia ikke skulle være en plettfri Frøken detektiv i rullestol, men i stedet være en sammensatt karakter med noen mindre sympatiske egenskaper.
Innslag av spydighet, tidvis også intellektuell arroganse, fikk Patricia – i likhet med rullestolen – fra en annen nær venn av meg. Han heter Torstein Lerhol og er et av de mest bemerkelsesverdige mennesker jeg har møtt. Torstein ble født med en alvorlig muskelsykdom, og foreldrene fikk beskjed om at han maksimalt ville bli fem år. Han er like fullt nå 29 år, utdannet historiker, i fullt arbeid og fremgangsrik Senterparti-politiker – selv om matchvekten fortsatt bare er 17 kilo, og selv om han fortsatt trenger fysisk assistanse for å skrive en tekstmelding… Torstein lærte meg noe om hvor mye en person med et klart hode og en sterk vilje kan utrette – tross store fysiske begrensninger. Møtene med ham lå bak ideen om en funksjonshemmet krimhelt. Torstein er i ublandet form litt for ekstrem til å fungere som romanfigur, men ble fra start den viktigste inspirasjonen for Patricia. Kombinasjonen av knivskarpe resonnementer, spydige kommentarer og en total mangel på respekt for titler er karakteristisk for begge. Ingen andre enn Torstein innleder en muntlig eksamen på en høgskole med å fortelle sensoren hvor sløv han virket og hva han misforsto i en TV-debatt dagen før…
Ideen til min første krimroman bygget slik på litt litteraturhistorie og noen historiske hendelser, men mest på inspirasjon fra nære venner. Tittelen måtte bli Menneskefluene; og jeg måtte på noe vis ende opp med å tilegne den til den store menneskefluen i min egen familie. Hun het Dagmar Lahlum, levde fra 1923 til 1999, og var en langt yngre halvsøster av min farfar. Jeg husker bare vagt gammeltante Dagmar som en kjederøykende og mystisk eldre dame fra noen av barndommens familieselskaper. Dagmar var en sky og tilbaketrukket skikkelse der, som lyttet mye og sa lite om seg selv. Dog stundom gnistret hennes øyne stygt – og det var hvis noen nevnte 2. verdenskrig. Det ble en offisiell hemmelighet i familien at gammeltante Dagmar som ung hadde hatt en tvilsom historie med en tysker, og at krigen derfor aldri skulle nevnes når hun var til stede. Dagmar fikk aldri egne barn, og viste en viss interesse for meg i mine første leveår. Senere, etter min farfars død, forsvant hun fra familieselskapene på Gjøvik, og inn i et trist kretsløp mellom leiligheten, banken og polet i Oslo.
Vi i familien fikk først noen år etter hennes død høre at «tyskeren» som gammeltante Dagmar hadde et forhold til under krigen, i virkeligheten hadde vært en britisk dobbeltagent. Dagmar hadde hjulpet ham med hans oppdrag i Norge under krigen, men ble arrestert og fengslet sammen med andre «tyskertøser» etter frigjøringen i 1945. Hun fortalte politiet sannheten, men hadde ingen dokumentasjon og ble ikke trodd på sitt ord. Kjæresten var antatt død og britene benektet kjennskap til henne. Uvitende om at kjæresten var i live og hadde giftet seg med en annen kvinne i Storbritannia, måtte Dagmar leve vider med en uforrettet sak, samt en kort dom for landssvik og et langt mer seiglivet rykte som tyskertøs. Det ble først en liten opptur, men så en ny nedtur, da hun nær 40 år etter krigens slutt ble kontaktet av sin elsker fra krigsårene. Etter hans død trakk hun seg helt inn i seg selv og sine minner. Ingen vet og ingen vil noen gang få vite verken hvilken dag Dagmar Lahlum døde eller hvordan det skjedde. 28. desember 1999, på overgangen til et nytt århundre, ble hun funnet død i sitt hjem. Hun lå i en selvforsvarslignende stilling på gulvet, men det var ingen spor etter at noen andre mennesker hadde vært inne i leiligheten den julen. Min gammeltante forble til sin siste levedag en menneskeflue – men ble altså ti år etter sin død til en romaninspirasjon. Jeg liker å tenke at hun ville likt det.
(Dagmar Lahlums skjebne kom først frem i Storbritannia i 2007, da journalistene Nicholas Booth og Ben Macintyre skrev hver sin biografi om hennes elsker Eddie «Zigzag» Chapman. For nærmere omtale på norsk anbefales Kristin Hatledals masteroppgave og/eller kapittelet om Dagmar Lahlum i hennes bok Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner, utgitt på Samlaget i 2011.)
2011-2012: Et stille snøfall. Satellittmenneskene, Katalysatormordet og De fem fyrstikkene
Min andre roman Satellittmenneskene er også klassisk krim fra slutten av 1960-årene, med et begrenset antall aktører og en forhistorie fra krigen. Tilsynelatende ligner den ganske mye på Menneskefluene. Inspirasjonsprosessen var likevel helt annerledes. Da jeg fullførte Menneskefluene hadde jeg med K2 og Patricia funnet opp en etterforskerduo som jeg kunne bruke, men jeg hadde ingen idé til noe nytt plott å bruke dem på. At det skulle bli noen andre roman med dem var alt annet enn opplagt. Forventningene var moderate fra start, med 2600 bøker i førsteopplag for Menneskefluene:
1000 til bibliotekene og 1600 til eventuelt bokhandelsalg» var min fortreffelige redaktør Anne Fløtakers befriende ærlige begrunnelse for opplagstallet. Men vår forhåpning om at det fortsatt fantes et stort potensial for resonnerende krim av den klassiske sorten, uten automatvåpen og uten bestialske detaljer om morbide drapsmetoder, viste seg berettiget.
Boken fikk uventet gode anmeldelser og ble en bestselger som solgte over 20 000 høsten 2010. (Samlet opplag har i 2015 passert 75 000 og stiger fortsatt.) Også utenlandske forlag begynte å vise interesse.
En ny roman var kort sagt sterkt ønsket både hos forlaget og forfatteren. Problemet var bare hva den skulle handle om. Jeg tok toget frem og tilbake mellom Oslo og Gjøvik gjentatte ganger uten å få noen ny eureka-opplevelse. En dag satt jeg i stedet på i bil fra et bokmøte sammen med en ny forfattervenn ved navn Tom Kristensen. Han anslo at det ville ta 50 år før jeg fikk en slik eurekainspirasjon til en roman igjen. Jeg regnet meg frem til at redaktøren min da ville være over 100 – og konkluderte med at jeg måtte jobbe på en annen og mer tålmodig måte med roman to.
Hvis Menneskefluene kom som et snøras, startet Satellittmenneskene et stille og langvarig snøfall. Det gikk flere måneder med skisser frem og tilbake før jeg var klar til å begynne med skrivingen. Mens inspirasjonen til den første romanen altså i stor grad var levende mennesker, ble Satellittmenneskene i all hovedsak inspirert av en avdød krimdronning. Starten med en mektig mann som blir drept mens han sitter med sine ti nærmeste rundt et middagsmord, er inspirert av en kjent Agatha Christie-roman. Min roman går en helt annen vei videre, men vender underveis tilbake til flere kjente temaer fra Christie. Kapitlene i denne romanen har fått litterært inspirerte navn, a la «Ti levende og en død» og «Lang dags ferd mot natt». Tilegnelsen måtte bli til Agatha Christie. Illustrerende nok er denne romanen trolig en av mine beste hva angår plott, men mindre ambisiøs enn flere av de andre hva angår karakterer.
Selv om inspirasjonen i all hovedsak var litterær, var selve tittelen imidlertid inspirert av en spontan og uventet samtale med et medmenneske. Jeg ble en dag oppringt og utskjelt av en ukjent kvinne som beskyldte meg for å imitere sønnen hennes i et humoristisk TV-program jeg deltok i. Samtalen var ikke udelt hyggelig, men ble ganske lange og tankevekkende. Jeg ble etterpå sittende og tenke over fenomenet med mennesker som går i bane rundt et annet menneske, i eller utenfor egen familie. Fenomenet forekommer ofte med foreldre som kretser rundt et barn, men også for eksempel med barn som kretser rundt foreldre eller kvinner som kretser rundt en dominerende ektemann. I min roman er det snakk om en rik og dominerende gammel patriark som i mange år har latt familie, ansatte og venner kretse i ulike baner rundt seg. Når han blir drept forsvinner gravitasjonskraften i det sosiale universet rundt ham. Noen av satellittene vil komme over i bedre baner, noen vil komme helt ut av kurs – og noen vil styrte…
Balansen mellom kontinuitet og fornyelse blir raskt et dilemma i en krimromanserie. Jeg kom til at det var fornuftig å sette serien med to romaner som ligner hverandre ganske mye, for så å begynne med variasjoner fra og med roman tre. Jeg lar sjelden bloggomtaler av mine romaner gå hardt innpå meg, men sendte visste en lett forurettet «Men hør nå her»-melding da en av dem beklaget seg over at min tredje roman lignet for mye på de to første. Med Katalysatormordet går romanserien inn i et nytt og mer åpent tiår, og romanen skiller seg på de fleste måter klart fra de to første. Mens de første romanene starter med drap på eldre menn inne i et lukket rom, starter det denne gangen med at en ung kvinnelig student blir skutt ute på en t-banestasjon i Oslo. Fortsettelsen blir en mer fartsfylt, åpen og thrilleraktig roman, hvor drapsmysteriet tidvis overskygges av kampen mot klokken for å stoppe et eller annet enda mer dramatisk. Dernest er denne romanen, hvor en gruppe unge venstreradikale studenter står sentralt, langt mer av en politisk tendensroman enn de foregående.
Til endringene bidrar også en økt spenning mellom de to hovedpersonene – og det skyldes at det introduseres en ny tredje hovedperson som stiller seg mellom dem. Inspirasjonen fra mennesker jeg hadde møtt, nådde for meg et nytt høydepunkt da jeg satte inn av mine nærmeste venner som romanfigur. Den nye hovedpersonen Miriam Filtvedt Bentsen var ikke bare inspirert av Mina Finstad Berg. Hun skulle så nær 100 % som mulig være Mina, og si/tenke/gjøre hva Mina ville gjort hvis hun hadde vært der som ung venstreradikal student i 1970 og blitt trukket inn i en mordetterforskning. I dette litterære eksperimentet fant jeg plutselig inspirasjon fra mine universitetsstudier i religionshistorie. I islamsk filosofi og teologi har det tidvis vært en motsetning mellom de som hevder at Allah har forutbestemt både alt mennesker opplever og hvordan de reagerer på det, og de som anser at det er rom for en fri menneskelig vilje i møte med forutbestemte hendelser. Jeg, som definitivt ikke var muslim, laget meg alt som student en tredje forståelse om dette. I min forståelse er det ikke forutbestemt hva man opplever. Derimot er det ofte mulig å forutse hvordan mennesker vil reagere i ulike situasjoner – hvis man kjenner deres livshistorie og personlighet godt nok. Min franskspråklige krimfavoritt, belgieren George Simenon (1903-89), hevdet en gang at hans eneste virkelig store talent som krimforfatter var en velutviklet evne til å tenke seg inn i hodene på ulike mennesker i ulike situasjoner. Da jeg skrev Katalysatormordet, forsøkte jeg å tenke meg til hvordan en av mine beste venner ville reagere i en tid og serie situasjoner hun aldri hadde vært i.
Jeg ba Mina si klart fra hvis Miriam i romanen sa eller gjorde noe hun ikke ville gjort. Det gjorde Miriam aldri – ifølge Mina. Jeg sa meg fornøyd med dette inspirasjonseksperimentet, og anser fortsatt at resultatet ble en av mine aller beste romaner. Tilegnelsen måtte selvsagt bli til Mina. Tittelen hentet jeg denne gangen fra mine studier av verdenshistorien. Der finner man flere eksempler på at et attentat i en sterkt anspent situasjon nærmest bokstavelig talt tenner en lunte, og setter i gang en prosess som utløser en større eksplosjon. Da jeg skrev Katalysatormordet nærmet det seg 100-årsjubileum for den mest tragiske av alle slike katalysatormord-situasjoner: Skuddene i Sarajevo, som sommeren 1914 drepte en tronarving og utløste en storkrig som skulle ta livet av mange millioner mennesker.
Den fjerde boken om K2 og Patricia kom, ganske uventet også for forfatteren, alt høsten 2012 og ble en samling av tre kortromaner med fellestittelen De fem fyrstikkene. En novellesamling kan det vel knapt kalles med tre fortellinger på til sammen 268 sider: Skal man være spissfindig var det snarere snakk om en langnovelle, en kortroman og en kort roman. Jeg hentet inspirasjon fra korte klassikere tidlig i krimhistorien, og betalte noen ubetalte regninger ved å tilegne den første til Edgar Allan Poe, den andre til George Simenon og den tredje til Arthur Conan Doyle.
Jeg skal ikke her fortapte meg i enkelheter ved de tre historiene i samlingen De fem fyrstikkene, som til sammen danner en slags krimroman om K2 og Patricas krevende år i 1971. Historien om ideen til å skrive en samling med kortere historier er imidlertid verdt å nevne. Jeg leste en av de mest kjente historiene til krimlitteraturgrunnleggeren Poe, og fant et tema der som jeg tenkte at jeg kanskje kunne brukt som startpunkt for å skrive en korthistorie. Først var jeg ute av stand til å forstå hvordan jeg skulle kunne bruke dette temaet til noe. Ideen til det fikk jeg plutselig under en romjulsmiddag sammen med Mina i 2011. Inspirasjonen ble etterpå så klar og sterk at det endte med at jeg brukte siste dag i 2011 og de to første dagene av 2012 til å skrive ut de 50 sidene til langnovellen «Pistolen på plenen». Når det nå var snakk om kortere historier unngikk jeg titler med sammensatte begreper, og valgte i stedet tre ords titler etter mønster av Conan Doyles Sherlock Holmes-historier: De to siste titlene ble «De fire vinglassene» og «De fem fyrstikkene».
2013-14: På leting etter nytt land. Kameleonmenneskene og Maurtuemordene
Femte og sjette bok i serien om K2 og Patricia ble romaner med sammensatte titler. Mina alias Miriam fortsatte å dukke opp i handlingen. Jeg lot meg friste til å la et par andre venner og rådgivere opptre i biroller. Og ideprosessen til femte bok startet egentlig med at Mina en dag spurte om jeg hadde vurdert å starte en roman med at K2 blir oppsøkt av en person som hevder å være uskyldig dømt for et mord.
Min viktigste inspirasjon for begge disse romanene ble likevel hentet i litteraturhistorien. Slik sett brukte jeg gamle kart for å finne nytt land. Denne gangen begynte jeg min søken i Bergen og hos den fortsatt høyst levende krimlegenden Gunnar Staalesen. Gunnars serie om privatdetektiven Varg Veum er ikke bare Norgeshistoriens lengste krimromanserie, men i mine øyne også den beste. En av de første romanene der begynte på slutten av 1970-tallet med at Veum fikk besøk på sitt kontor av en gutt på åtte-ni år – som kom for å be om hjelp for å få tilbake sin stjålne sykkel.
Kameleonmenneskene ble tilegnet den kanadisk-amerikanske krimlegenden Ross Macdonald (1915-83). Macdonald regner jeg som en av tidens beste plottforfattere og som den siste av de klassiske krimkongene. Hans beste romaner var ofte basert på temaer fra gamle greske tragedier, og endte opp med å avdekke ondskapen og de tragiske skjebnene som skjule seg bak den gylne fasaden i samfunnstoppens overklassefamilier. Mye inspirert av å ha lest Macdonald, var jeg innom disse temaene både i Katalysatormordet og Kameleonmenneskene. Jeg vurderte først å tilegne Macdonald Katalysatormordet, men kom snart til at Mina etter sin dobbeltinnsats som rådgiver og romanfigur måtte få forkjørsrett der.
Kameleonmenneskene passer heldigvis minst like godt inn med inspirasjonen fra Ross Macdonald. Som Katalysatormordet har denne romanen sterke politiske undertoner enn de første romanene i serien, men uten å gli over i en politisk tendensroman. Innslagene av sosialrealisme er sterkere her. Begrepet kameleonmennesker brukte Macdonald aldri, men mennesketypen jeg tenker på ville han godt kjent igjen fra så godt som alle sine egne romaner. Det handler om den skumle typen mennesker som kan endre utseende, oppførsel og farge raskt etter omgivelsene og hva som bedrer deres muligheter der. Mange av dem kan også plutselig slå til ved å stikke tungen ut og svelge byttet. Toppolitikeren som blir stukket ned på åpen gate i innledningen av min femte krimbok viser seg å ha vært et slike kameleonmenneske, som ferdes i fire-fem miljøer og ble oppfattet på like mange helt ulike måter. Det viser seg snart at det skjuler seg både et uløst gammel krimmysterium og flere rovdyr som raskt kan skifte farge i hans familie og omgangskrets.
Når jeg i disse dager leser over den engelske oversettelsen av Kameleonmenneskene, tenker jeg igjen at dette sammen med Katalysatormordet kanskje er min personlige favoritt blant mine romaner så langt. Men igjen er meningene blant leserne veldig delte. Jeg er bekvem med det og sparker spørsmålet om hvilken roman som er min beste tilbake til leserne når jeg blir spurt. Min mening om det er personlig, og ikke mer verdt enn lesernes.
Satellittmenneskene lignet altså Menneskefluene, og Kameleonmenneskene lignet Katalysatormordet. Etter fem bøker hadde jeg nådd et stadium hvor jeg lovet meg selv at jeg nå måtte gjøre noe nytt for hver nye roman jeg skrev i denne serien. Egentlig hadde tenkt å ta en pause fra den for å skrive en helt annen roman i 2014. Slik ble det altså ikke; og det ble det fordi en spennende ny idé gradvis akselererte til en lavine utover vinteren 2013-14. En løs idé ble gradvis til en stadig mer komplisert historie med stadig flere aktører fra ulike deler av Oslo.
Maurtuemordene handler om en mystisk seriemorder som venter på unge kvinner når de kommer forbi avsidesliggende steder i kveldsmørke, kveler dem, etterlater seg et bilde av en maur på åstedet, og så forsvinner usett inn storbyenes sydende maurtue. Tilsynelatende finnes ingen fellestrekk mellom de fire første ofrene. Spørsmålet om hvem denne morderen fra mørket er, og om hvordan han eller hun kan vite hvor og når ofrene vil dukke opp, blir for K2 og Patricia til en kamp for å hindre at flere mord blir begått.
Som seriemorderroman skiller Maurtuemordene seg fra de tidligere dels med å gi korte portretter fra flere ulike mennesker i ulike miljøer av Oslo anno 1972. Herunder dukker innvandring og religionsforskjeller for første gang i serien opp som et tema. Sterkest skiller denne romanen seg likevel fra de tidligere gjennom at det i langt større grad er en psykologisk roman. K2 forblir hovedfortelleren, men romanen starter inne i hodet på en seriemorder som venter på sitt første offer. Daglige tankeoppdateringer fra morderens hode dukker opp gjennom nesten hele romanen. Det bidrar til at leserne i denne romanen får mer informasjon om morderen enn hva K2 og Patricia får – og til at sjakkelementet i etterforskningen styrkes.
Maurtuemordene startet i mitt hode først med et tema fra en Agatha Christie-roman. Igjen var det snakk om en klassisk idé som jeg likte, men som jeg tenkte at jeg ville brukt på en helt annen måte enn hva krimdronningen gjorde. Hvilken roman og hvilket tema bør jeg av hensyn til fremtidige lesere av romanen ikke avsløre. Agatha Christie hadde jeg uansett allerede tilegnet en roman. Dermed endte jeg opp med i stedet å tilegne Maurtuemordene til en av Norges første og for sin tids mest kreative romanforfattere – Jonas Lie (1833-1908). Lie beveget seg tidvis tett opp til krimromaner, og tankevekkende scener fra hans romaner har inspirert meg i arbeidet med flere av mine. Den dramatiske sluttscenen i Maurtuemordene er inspirert av tittelen på en av hans romaner; men hvilken bør jeg av hensyn til fremtidige lesere heller ikke avsløre her…
Da jeg sendte Maurtuemordene i trykken sommeren 2014, var jeg fast bestemt på å skrive en roman uten K2 og Patricia i 2015. Slik ble det ikke. At det ikke ble det skyldtes et gammelt minne fra et TV-intervju jeg så 24. oktober 2011, som vinteren 2014-15 utviklet seg til til en ny og annerledes krimromanidé. Programmet jeg så på i 2011 var Viggo på lørdag, og gjesten denne uken var en for meg helt ukjent kvinne ved navn Anne Grethe Solberg. Hun hadde mistet en arm og en hofte, men mirakuløst reddet livet, etter å ha blitt skutt av en tidligere ektemann. Anne Grethe Solberg fortalte en skremmende og sterk historie om hvordan hadde vært innom en tilsynelatende rolig eksmann for å underskrive skilsmissepapirene, hvordan hun hadde bemerket at de sikkert møttes igjen senere. Han svarte «Nei, vi gjør ikke det» – hvoretter han rettet et gevær mot henne og skjøt.
Mitt minne av det intervjuet ble til ideen om haimennesker. De er mennesker som midt i stimen blant de andre ser ufarlig ut, men som plutselig viser seg å være en menneskelig hai når den sikter seg inn på deg. Det måtte bli en roman ut av et slikt øyeblikk og en slik mennesketype. Det ble det altså nå i 2015. I mellomtiden var mitt minne av intervjuet med Anne Grethe Solberg blitt supplert med litterære temaer fra andre forfattere. Ideen om selv å skrive en roman med et avgrenset antall personer på en øy fikk jeg selvsagt fra Agatha Christies klassiker Ti små negerbarn. (Jeg nekter å bruke den nye tittelen på denne romanen mindre av noen slags nostalgisk begeistring for den gamle tittelen, enn fordi den nye er så aldeles håpløst uegnet og avslørende for leserne.) Ideen om å bruke et hotell isolert i uvær som ramme likte jeg godt da jeg leste Anne Holts roman 1222, selv om jeg ville brukt det på en helt annen måte og med mange færre gjester. En tidlig roman av André Bjerke ble en liten inspirasjon hva angår persongalleriet, og en novelle av den kanadiske nobelprisvinneren
Alice Munro satte meg på sporet av et spennende og skremmende tema knyttet til barnedrap. Igjen ble temaene som inspirerte meg gradvis til et større idéskred, som ble selvforsterkende og uimotståelig da det først hadde startet.
Kravene til variasjon ble ivaretatt delvis fordi jeg flytter handlingen ut fra Oslo-gryta – til langt mer maritime omgivelser på en øy utenfor kysten av Sørlandet. Dernest er tidsperspektivet mye kortere enn i noen av mine tidligere bøker. Etter en kort forhistorie med historien om et barnedrap og en forsvinning som skjedde på den samme øya nøyaktig ti år tidligere, utspiller hele handlingen fra sommeren 1972 seg innenfor en helg og 48 timer. Handlingen blir mer fortettet og thrilleraktig, samtidig som Patricias aldri sterke nerver bikkes lengre opp på høykant når hun tvinges ut i skuddlinjen. Det blir langt flere overlevende igjen i min øythriller enn i Agatha Christies. Men det er også i min roman blitt færre av dem søndag kveld, når det i en dramatisk scene endelig blir avslørt hvem som er haimennesket.
Mens jeg i vår skrev ut de siste kapitlene av Haimennesket, utga Anne Grethe Solberg selv boken En hel kvinne i en halv kropp. Jeg leste den mellom skriveøktene, og fant det plutselig åpenbart at tilegnelsen av denne romanen måtte bli til henne.
Jeg hopper i denne artikkelen lettbent over den typen inspirasjon som ikke handler om å få en idé, men om å gjennomføre den. Der inngår selvsagt mange viktige kommentarer jeg har mottatt dels fra min forlagsredaktør og dels fra betrodde rådgivere som har lest manusene i årenes løp. Det kan om dette temaet her kort fortelles at bearbeidingen av et utskrevet romanmanus for meg alltid har vært både en inspirerende og en sosial prosess. Men det kan før fortsettelsen her passe å nevne at jeg ikke var bevisst likhetene mellom et 30 eller 50 km langrennsløp og en 300 eller 500 siders krimroman, før jeg i sommer gjennomgikk manuset sammen med en ny førsterådgiver som i vinter hadde vunnet opptil flere medaljer i Ski-VM. Før man skal gå et langrennsløp legger man bevisst eller ubevisst en slagplan for hvordan man ønsker fremdriften og temposvingningene underveis. Det samme gjør man bevisst eller ubevisst før man skal skrive en roman. Enkelte skiløpere satser på størst mulig fart hele veien, mens andre tar det ganske rolig frem en forrykkende innspurt. De samme to strategiene, og utallige andre, kan også brukes av romanforfattere. Alle disse strategiene kan ende med kjempesuksess eller totalt havari, både for langrennsløperen og romanforfatteren, alt avhengig av hvilken målsetning man har fra start og hvor godt man klarer å håndtere utfordringene som oppstår underveis.
Haimennesket starter med et rykk, roer seg deretter ned litt i resten av første tredjedel, men øker så farten gradvis frem til en sjeldent lang og intens innspurt i siste tredjedel. Jeg kommer sikkert til å bruke ulike fartsstrategier for de kommende romanene. Men jeg kommer alltid heretter til å være mer bevisst det med å ha en fartsstrategi enn jeg var før jeg begynte å diskutere med min nye førsterådgiver. Som altså heter Astrid Uhrenholdt Jacobsen, og som de siste to årene også har blitt en av mine nærmeste og mest inspirerende venner. Det viktigste for meg er at hun er et sjeldent interessant og reflektert menneske, med uvanlig mange spennende perspektiver og en imponerende positiv livsinnstilling. Når jeg bruker henne som litteraturådgiver, er det et stort pluss at hun er svært skrivekyndig og har egne forfatterambisjoner. Men det skulle altså vise seg at Astrids spisskompetanse som toppidrettsutøver var noe jeg kunne dra direkte veksler på i mitt arbeid med å skrive romaner…
http://www.aftenposten.no/100Sport/langrenn/Uhrenholdt-Jacobsen-drommer-om-a-bli-forfatter-501952_1.snd
2015-16: God leseopplevelse + nær venn = ny romanide.. Sporvekslingsmordet
Da jeg i juni sendte manuset til Haimennesket i produksjon, sto det egentlig i etterordet en ganske klar melding om at jeg nå ikke hadde klar flere ideer til denne serien og at jeg endelig skulle ha ett års pause fra denne romanserien i 2016. Men den delen av etterordet ble før boken gikk i trykken endret. Det vil komme en åttende bok om K2 og Patricia i august 2016. Grunnen til det er, ganske karakteristisk for meg og min tankeprosess, dels en inspirasjon fra en roman av en annen forfatter og dels en samtale med en nær venn.
Historien om neste års roman begynte med at min første roman Menneskefluene i vår ble en av seks nominerte til den britiske Petronella-prisen, som årlig deles ut til den beste krimromanen oversatt fra et nordisk språk. Norske Jørn Lier Horst fremragende roman Jakthundene hadde jeg heldigvis lest fra før. De nominerte romanene fra dansk, svensk og islandsk var imidlertid ukjente for meg, og jeg så meg tvunget til å kjøpe samt lese dem før avreise til prisseremonien. Det var verken uventet eller ufortjent at Yrsa Sigurdardottir vant for sin besnærende thriller Dødsskipet. Ut fra mine litterære smaksløker fattet jeg likevel enda sterkere interesse for den andre islandske kandidaten, historikeren Arnaldur Indriðason. Jeg har i løpet av de siste seks månedene lest alle hans tolv romaner oversatt til norsk med stor interesse og til dels begeistring. Hovedkonklusjonen er at flere av hans tidlige romaner er blant de beste skrevet i Norden, og at han sammen med Gunnar Staalesen er blitt min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfattere. Det ligger ikke i min natur å være begeistret uten reservasjoner og noen kritiske kommentarer. Indriðasons sjakkrimroman Tvekampen havnet for meg godt ned på listen over hans beste romaner. Likevel fant jeg i innledningen der en meget interessant idé. Tvekampen starter med et tilsynelatende uforklarlig drap på en ungdom: En ganske alminnelig unggutt blir stukket ned mens han sitter alene og ser på en kinofilm. Gutten er helt ukjent både for offentligheten og for politiet, og det er ingen spor av konflikter verken i hans familie eller vennekrets. Hva i all verden er motivet for å ta livet av en 17-årig gutt uten noen fiender – og hvem tok sjansen på å gjøre det på et offentlig sted?
Jeg fant ideen fascinerende, selv om jeg altså ikke lot meg begeistre at Indriðasons bruk av den. Dette var et godt eksempel på et tema fra en roman som jeg selv kunne skape noe ut av. Men det måtte i så fall selvsagt bli en helt annen versjon, som gikk en ganske annen vei videre enn Indriðason hadde valgt. Og hvor jeg da skulle gå, hadde jeg i noen uker ingen idé om. Til jeg en solskinnsdag i juli satt der over en bedre middag og i en engasjert samtale med Astrid. Mens vi snakket forsto jeg plutselig hvilken vei jeg burde gå videre med ideen fra Indriðason. Jeg kunne plutselig ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde innsett det med en gang. Og det begynte plutselig å gå et nytt stort inspirasjonsskred i hodet mitt…
Når vi nå skriver 20. desember 2015 er min roman for 2016 tenkt ut i nesten alle detaljer. Astrid og de andre i «A-gruppen» av rådgivere har alt fått teksten for første halvpart. Tittelen blir etter alt å dømme Sporvekslingsmordet. Patricia kommer til å utvikle seg litt lenger i retning av Katrine, og innslagene av sjakklig tenkemåte blir litt større enn tidligere. Jeg kommer til å teste ut en type familieproblematikk som jeg ikke har brukt i noen av mine tidligere romaner. Men den største forskjellen fra de syv tidligere bøkene består i at jeg for første gang skriver sportskrim – nærmere bestemt da Norges første langrennskrimroman. Neste års roman vil starte med at en 17-årig langrennsløper og gymnaselev blir skutt ned og drept i et skispor i Holmenkollen, under siste etappe av stafetten i Oslo-mesterskapet. Og når jeg i 2015-16 skriver en langrennskrimroman, gir det seg selv at tilegnelsen denne gangen må bli til Astrid.
Alle videre detaljer om den foreløpig bare halvskrevne romanen får komme i det nye bokåret. Men denne artikkelen var altså det lange svaret på det stadig gjenkommende spørsmålet om hvor jeg har funnet ideen til mine krimromaner om K2 og Patricia, inkludert den jeg holder på å skrive nå. I forenklet form på én setning er svaret altså da at både innholdet i romanideene mine har variert veldig, men at jeg alltid henter inspirasjonen fra ulike typer møter med andre mennesker – det være seg fra litterære møter med for lengst avdøde forfattere, eller direkte møter med engasjerende og lys levende medmennesker fra vår egen tid.
Det er mitt inntrykk at det samme, over store variasjoner ellers, også gjelder andre kjente forfattere. Det kjennes både naturlig og riktig slik. På samme måte som minste felles multiplum for historiefaget jeg valgte å studere jo er at det handler om menneskehetens historie, er jo minste felles multiplum for romanforfatterfaget fiktive verden at det i bunn og grunn alltid handler om ulike sider av menneskers liv.
Igjen står spørsmålet om jeg har flere romanideer på lager. Svaret er at jeg har liggende 4-5 mer eller mindre komplette idéskisser, som har til felles at verken K2 eller Patricia er med i noen av dem. Og svaret på om jeg regner med å få nødvendig inspirasjon til en niende bok i serien om dem er «Ja, men jeg aner verken hvor og når eller hva og hvem jeg kommer til å bli inspirert av…»
PS: Det ble i et felles TV-intervju i sommer avslørt at Astrid og jeg planlegger å skrive en roman sammen. For å unngå alle misforståelser er det da snakk om en spenningsroman med handling fra en annen idrettsgren enn langrenn. Den skissen er under videreutvikling, men utskriving av ligger nok minst 2-3 år frem i tid – og den inngår altså ikke på noen måte i min serie om K2 og Patricia.
