Han lurte oss godt. Mannen som fikk leseglade barn verden over til å tro at det faktisk fantes en gråhåret og krokrygget Franklin W. Dixon og Carolyn Keene som satt bak en skrivemaskin og lirte av seg den ene spenningshistorien etter den andre. Edward Stratemeyer ble født den 4. oktober 1862. Den gangen ganske sikkert lykkelig uvitende om at han noen tiår senere skulle starte en av forlagsverdenens største suksesser innen barne- og ungdomslitteratur.
The Stratemeyer Syndicate
Fra starten i 1905 og fram til The Stratemeyer Syndicate ble en del av Simon & Schuster i 1984, produserte selskapet hans mer enn 1200 bøker, fordelt på rundt 125 serier og nærmere 100 pseudonymer. Med unntak av Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken detektiv, har de færreste av dem tålt tidens tann særlig godt.
Den første virkelige suksessen kom med The Rover Boys, som han selv skrev fra 1899 (før syndikatet ble opprettet) under pseudonymet Arthur M. Winfield. I 1904 kom den første boka om Bobsey-barna. Nå hadde han funnet gullformelen, og den var like enkel som den var genial. Stratemeyer lagde utkast til historiene og sendte dem videre til skyggeforfattere som fullførte historiene for et (den gangen heftig) engangsbeløp samt et løfte om ikke å røpe at det var de som hadde skrevet bøkene. Sistnevnte var naturligvis en utopi etter hvert som noen begynte å grave i dette mange år senere.
Hardy-guttene
På midten av 20-tallet tok pulpmagasiner som Black Mask og Dime Detective av for alvor. Edward Stratemeyer hadde fortsatt teften i behold og så et potensiale i detektivhistorier rettet mot barn og ungdom. Resultatet ble Hardy-guttene. Den første boka, Hardy-guttene og skatten i tårnet (The Tower Treasure) ble utgitt i mai 1927 (på norsk først i 1950) samtidig med bok nr. 2 og 3 i serien. Deretter kom de på løpende bånd.
De første 11 bøkene om Hardy-guttene ble skrevet av canadieren Leslie McFarlane (1902 – 1977). Året før, i 1926, hadde han under pseudonymet Roy Rockwood begynt å skrive på en mysterieserie for Stratemeyer Syndicate som het Dave Fearless. Han gikk litt lei av den serien og fikk deretter kastet Hardy-guttene opp i fanget. Totalt skrev han 21 (eller var det 22?) bøker om de to unge detektivspirene, av «kjennere» regnet som de beste i serien. Suksessen med Hardy-guttene gjorde sitt til at Edward Stratemeyer planla en lignende serie rettet mot jenter. Rett før han døde i 1930 ble de første bøkene om Frøken detektiv utgitt. Som vanlig under pseudonym, denne gang Carolyn Keene(skrevet av Mildred A. Wirt Benson de første årene).
I 1959 hadde den politiske korrektheten for alvor nådd amerikansk forlagsbransje, og en etter en ble bøkene om Hardy-guttene og Frøken detektiv revidert. Kapitler ble kuttet eller omarbeidet, språket ble modernisert og alt som kunne minne om stereotype forestillinger om f.eks. rase ble raskt og effektivt fjernet en gang for alle. Titler og plott var i mange tilfeller de samme, men flere av bøkene er visstnok ikke til å kjenne igjen fra originalene fra 20- og 30-tallet. Ikke at det betydde så mye den gangen jeg var liten. Bøkene ble slukt okke som, noen og åtti stk ble det nok.
Historiene om Hardy-guttene og Frøken detektiv lever om ikke i beste velgående, så i alle fall godt nok til å bli gjenutgitt år etter år. Også noen nyskrevne historier har funnet sin plass i bokreolene, og de unge detektivene er nå «til og med» utstyrt med både mobiltelefoner og datamaskiner. Ikke dårlig når en tenker på at dette er serier som startet for mer enn 80 år siden.
