Norske forfattere, med Jo Nesbø, Karin Fossum og Gunnar Staalesen i bresjen, nyter som kjent stor suksess i USA. Men visste du at norske bøker også tidligere har vært populære «over there»? Man må riktignok 150 – 160 år tilbake i tid, og lengre unna Nordic Noir kommer man knapt.
De første utvandrerne
Da den lille seilskuta Restaurationen la ut fra Stavanger med retning mot New York sommeren 1825, må vi anta at få av de 52 ombord (de fleste kvekere og haugianere) kunne forestille seg at nærmere 900 000 andre norske skulle følge etter dem de neste hundre årene. 9. oktober seilte de inn i New York havn. Båten ble umiddelbart beslaglagt av myndighetene fordi den var overfylt. 52 var blitt til 53, prektigere enn som så var de ikke.
Selv om den store utvandringen først tok av etter 1860, var andelen norske emigranter allerede mot slutten av 1840-årene blitt merkbar i enkelte områder av «Det nye landet». De fleste skulle til Illinois, Wisconsin, Iowa og Minnesota. Her dannet de menigheter, og med menighetene kom prestene og deretter skolene. Dermed meldte, ikke uventet, behovet seg for norske bøker.
Jørgen Wright Cappelen
Et par tiår tidligere, nærmere bestemt i 1829, hadde 24 år gamle Jørgen Wright Cappelen startet det som nå er Norges eldste forlag. De økonomiske utsiktene var ikke spesielt gode med tanke på å etablere et nytt firma. Christiania, den gangen en by med 20 000 innbyggere, var preget av mange konkurser. Året før hadde det vært hele 47 av dem. Men med en god porsjon ungdommelig optimisme, forretningssans og gode slektsforbindelser (derav handelsmenn, skipsredere, godseiere, akademikere og embetsmenn) var han i gang med sin forleggervirksomhet. Jørgen var en dypt religiøs mann, men i starten ble ikke forleggeriet så preget av hans egen religiøse overbevisning som man kanskje skulle tro. Etter examen artium i 1824 skulle han studere teologi. I stedet ble han mer og mer dratt inn i vekkelsesmiljøet, og i en periode bodde han også hos Christopher Grøndahl, en sentral skikkelse blant haugianerne. I 1827 ble han imidlertid alvorlig syk, og han ga etter hvert opp misjonsarbeidet. Troen beholdt han, men et eller annet må likevel ha skjedd i 1828 – 29.
Våren 1829 var Jørgen på bokmessen i Leipzig for å forhandle betingelser med tyske og danske forleggere. Forretningsmannen i ham forstod at det var etterspørsel og behov som måtte være førende for hva slags utgivelsesområder han burde satse på. Siden det er de færreste forunt å overleve kun på åndelig føde, ble fagbøker, skolebøker, kart og notetrykk prioritert i første omgang. Først i 1840-årene fikk forlagets bøker overveiende religiøst preg. Noe som passet fint inn med behovet for religiøse skrifter hos de norske utvandrerne.
Med salmebøker i kofferten
I 1850 reiste kapellanen Adolph Carl Preus fra Gjerpen over til Koshkonong, Wisconsin, for å bli prest der. Med seg hadde han 100 salmebøker fra Cappelen. Avstander og kommunikasjon var noe helt annet på den tiden, så oppgjøret for salmebøkene kom først året etter. Sammen med pengene, det dreide seg om 495 spesidaler (kroner og øre ble først innført i 1875), kom en stor bestilling på nye bøker: 200 eksemplarer av Guldbergs Psalmebog, 100 av W. A. Wexels’ Bibelhistorie, 500 av Kjeld Nic. Gotth. Andresens Afholdskatechismus samt flere andre andaktsbøker og måteholdsskrifter. Rett skal være rett. Det ble også bestilt ett eksemplar av «Aalls Oversættelse af Snorre», men allerede her skjønner man at det å dra over til Amerika såvisst ikke skulle bli noen dans på roser. Og hvis noen fremdeles lurer på hvorfor norskamerikanere er så mye mer religiøse enn oss som er igjen i gamlelandet, nettopp her kan noe av grunnlaget ha blitt lagt.
Bokhandel for skandinaviske bøker
I 1860- og 70-årene var det kommet så mange nordmenn at det enkelte steder i Wisonsin og Minnesota hadde dukket opp egne bokhandler med norske / skandinaviske bøker. Etter hvert som det også ble stadig flere nordmenn i Chicago, var det flere der som gjorde et forsøk på å åpne bokhandel eller forleggeri i de norske bydelene. Den som klarte seg best var I. T. Relling & Co.
Sunnmøringen Ingebrigt Thoresson Relling hadde reist til Winona, Minnesota i 1866. Etter kort tids arbeid i en bokhandel der, dro han videre til Chicago og ble redaktør i Skandinaven, en av de største norskamerikanske avisene på den tiden. Han returnerte til Norge i 1869, og tok kontakt med diverse forlag både i København og i Christiania (vi må anta at både Cappelen og Damm var blant dem). Sent på høsten i 1870 var bokhandelen i gang på Milwaukee Avenue, rett ved siden av den største, argeste og danske konkurrenten Fritz Frantzen. Utvalget av bøker var stort, minst et par tusen titler og mange av datidens største norske forfattere var representert. Å leve av boksalg alene var tøft, så i tillegg solgte Relling bl.a. billetter til de mange dampskipene som fraktet skandinaver fra Europa til USA. Lokalene huset dessuten Norden, en nystartet skandinavisk avis som ble etablert av I. T. Relling og den svensk-norske visekonsulen Peter Svanø.
Utvidet sortiment
Langt borte fra gamlelandet syntes flere at det ble viktig å ta vare på den norske identiteten og ikke minst språket. Det tvang seg fram noe mer enn bare deprimerende, religiøse skrifter, så som Asbjørnsens Huldreeventyr, Norske Viser og Stev, Wergelands Lyriske Digte og, for ikke å glemme den mest erkenorske av dem alle, Synnøve Solbakken. For Cappelen, som til nå i stor grad hadde konsentrert seg om religiøse skrifter, betydde det at han i stedet måtte hente bøker fra andre norske forlag for å kunne levere det de norskamerikanske bokhandlene etterspurte. Det var tidkrevende og ga dårligere avkastning, noe som sikkert ikke ble bedre av at de mest populære bøkene kom i piratutgaver.
Lange kreditter
USA hadde nettopp vært igjennom en langvarig og blodig borgerkrig. Kjøp av bøker kom da fort i andre rekke. Cappelen ble nødt til å gi lange kreditter til bokhandlene og mange av av fordringene måtte etter hvert avskrives. Bokforsendelser ble stadig forsinket og dersom bøkene ble skadet underveis eller det var feil med bestillingene, kunne det i praksis ta flere år før han fikk betalt. Å selge norske bøker til norskamerikanere ble altså ingen gullgruve for Cappelen. Hjemme i gamlelandet var det imidlertid nok av andre oppgaver å ta fatt på, og det var her Jørgen Cappelen måtte ha fokus framover. Sett i ettertid var nok ikke det så dumt, tross alt.
Kilder:
I pakt med tiden: Cappelen gjennom 150 år, av Harald L. Tveterås
http://nbl.snl.no/Adolph_Carl_Preus/utdypning
http://www.naha.stolaf.edu/pubs/nas/volume31/vol31_08.htm
http://www.naha.stolaf.edu/pubs/nas/volume11/vol11_1.htm
