VG gav spanske Dolores Redondo 6 på terningen for sin bestselgende krim fra Baskerland, Den usynlige vokteren, mens Jo Nesbø bare fikk 4 for Sønnen (derav de 50 prosentene). Prøv deg på en magisk realistisk krim fra Baskerland!
Det er ikke første gang Dolores Redondo slår Nesbø. Den usynlige vokteren kåret til den beste krimromanen utgitt i Spania foran Flink pike og en av Nesbøs romaner. Selv om Den usynlige vokteren er Dolores Redondos første roman, tok den Spania med storm og solgte over 100 000 eksemplarer. Nå er den oversatt til 20 språk.
Dolores Redondo var på Krimfestivalen i 2013. Hun var et utrolig hyggelig bekjentskap som er langt fra å ha blitt en blasert forfatter. Hun elsket å få anledning til å dra til «eksotiske land» som Norge, og hun følte at også hennes krim var i slektskap med nordisk krim. Redondo er særlig opptatt av å skildre de baskiske kvinnene. Hennes heltinne, politiinspektør Amaia Salazar, kommer fra en familie med sterke kvinner, og hun må bryne seg på både mannlig sjåvinisme og baskisk overtro. Deilig og litt overraskende i krimsammenheng er det at Amaia også har et pasjonert og lidenskapelig sexliv med sin mann som leserne får ta del i – flere ganger.
Historien begynner med at en ung jente blir funnet drept ved bredden av elva Baztan, et av de vakreste stedene i Baskerland. Bare 24 timer etterpå blir det funnet en forbindelse til drapet på en annen jente måneden før. Inspektør Amaia Salazar blir utpekt til å lede etterforskningen, og den bringer henne tilbake til stedet hvor hun ble født, og som hun alltid har ønsket å unnslippe. Amaia Salazar må kjempe på to fronter, både den profesjonelle og den private. Etterforskningen av seriemordene forårsaker stor sosial uro. Drapene har preg av ritualdrap med sterk psyko-seksuelle symbolikk knyttet til tradisjonell baskisk mytologi.
Dolores Redondo har skrevet en helt spesiell og svært god krimroman. I gårsdagens VG var May Grethe Lerum henrykt over
Den usynlige vokterenog ga den terningkast 6: «(…) utpenslingen av detaljer og miljø, det herlig sammensatte persongalleriet og en elegant svungen fremdriftslinje, minner denne leser mer om latinamerikansk magisk realisme enn den kjøligere skandinaviske noir-trenden». Jeg vil gi Lerum delvis rett.
Den usynlige vokterenminner om de store magisk realistiske romanene, men her dreier det seg også mye om relasjoner og etterforskning som slekter på de nordiske krimromanene.
Nettopp fordi Den usynlige vokteren kan minne både om Marquez/Allende og om Fossum/Nesbø, så er den en av de krimromanene du må lese i år.
