Nytt år – gamle muligheter

Det er et nytt år, og tid for gode forsetter. Jeg har sluttet å røyke før, men i år er det på tide å gjøre noe vanskelig. Jeg skal slutte å kjøpe bøker.

Her er reglene: Jeg skal ikke kjøpe en eneste bok i 2008, verken fra bokhandel, nettet eller bruktsjapper. Verken innbundet eller brukt. Det er lov å kjøpe bøker og gi dem til andre, det er lov å låne bøker og å ta imot bøker som gave. Jeg kan kjøpe tegneserieblader og -album, men ingen tegneseriesamlinger med stiv perm. Det blir vanskelig, og jeg gleder meg.

I stedet for å fylle opp leiligheten med nye titler, skal jeg lese de bøkene jeg har, som utgjør en hel del. Man bør selvfølgelig kjøpe flere bøker enn man leser. Ellers er man et menneske uten ambisjoner.

I mitt tilfelle har det imidlertid gått for langt. Her er en indikator: Jeg leser de nyeste bøkene først, dermed hoper de gamle seg opp. Mannen ringte fra Dagens Næringsliv og spurte hva jeg hadde på nattbordet. ”Du har spurt meg før,” sa jeg. ”Det er så lenge siden,” sa han. ”Vent litt, skal jeg se”, sa jeg og gikk inn på soveværelset. Nederst i nattbordstabelen lå de bøkene jeg hadde nevnt for ham seks år før.

Her er en til: Jeg har ikke lenger bare en stabel. Jeg har en på nattbordet og to ved siden av senga. Den på nattbordet er på 43 centimeter, de to andre henholdsvis 25 og 14. Dette er vel å merke etter at jeg sorterte ut de bøkene som hadde ligget på nattbordet mer enn seks år og heller klemte dem inn i ei hylle i stua. Jeg risikerer å bli begravet av bøker når jeg sover. Jeg kan bli tatt av et bokskred. ”Døde han lykkelig?”, vil man spørre. ”Vi vet ikke,” vil man svare, ”men han døde i hvert fall med kulturelle ambisjoner.”

Jeg har kjøpt Innsirkling, Carl Frode Tillers roman fra 2007, og latt den ligge. Raptuser tar meg: Etter å ha sett ”The Prestige” kjøpte jeg to bøker om tryllingens historie. Og for fem år siden virket det som en god idé å kjøpe en illustrert historie om kloakkvesenet i Oslo. Den gleder jeg meg fortsatt til å lese. Problemet er at det blir for mye glede. Jeg har ikke plass til så mye glede verken på nattbordet, i bokhyllene eller i livet mitt generelt. Det er for mye leselyst og for lite lesing. Leselysten er ikke lenger sunn, den har krysset grensen og blitt til en kulturell bulimi.

Nye bøker er farligst. Man kjøper nye bøker fordi man vil være en del av sin egen tid. Man vil være oppdatert og dannet og ha sterke kunstopplevelser. Men Innsirkling ligger bare der nær toppen av nattbordstabelen og minner meg hver kveld om at jeg disponerer tida mi dårlig. Ingen har noen glede av at jeg har kjøpt ei bok som bare ligger der – unntatt Tiller, forlaget og bokhandelen. Det kan til og med hende at Tiller hadde foretrukket at jeg lånte boka på biblioteket og faktisk leste den.

Kulturlivet er som en hai. Begge må bevege seg framover, eller dø. Derfor skriver kulturjournalistene kun om det nye. Men vi, publikum, trenger ikke nyheter. For vår del kunne bokbransjen godt lignet mer på teaterne, som hvert år spiller gamle Ibsen-stykker i nye bukser. Hvis bokbransjen var som teatrene, ville forlagene hvert år gitt ut de samme Hamsun- og Undset-romanene med nytt omslag. I stedet blir vi stadig påført nye titler, nye litterære kanoner og lister over hva vi burde ha lest. Så blir vi lei oss og må spise sjokolade, og orker ikke konsentrere oss om noe dypere enn ”Top Model”. Det kommer bøker som ”1001 bøker du må lese før du dør. Jeg vil heller ha ”1001 ting du med god samvittighet kan la være å gjøre før du dør”. Men jeg kjøper den ikke før i 2009.

I år er det tid for et brudd, for å melde seg ut av tida og dermed bli dårlige kulturkonsumenter. Det er tid for å lese Tiller, Snorres kongesagaer og den boka om kloakken. Jeg skal redde min kulturelle verdighet ved å slutte å kjempe for den. Ikke ulikt hvordan en kan unngå antrekksfadeser i selskapslivet ved å gå naken.

Når jeg har lest de gamle bøkene mine, skal jeg gi dem til loppemarked. Først skal jeg tømme nattbordet, deretter hyllene. Jeg skal downsize kulturen min. Jeg skal legge VHS-opptakene over på DVD-er. Så skal jeg legge DVD-ene på en ekstern harddisk. Til slutt skal jeg slette hele smæla. I år skal jeg ikke være med, jeg skal være det motsatte. Jeg skal være helt ute, som en munk, som Dag Solstad.

Jeg har klart det når det gjelder musikk og film. Fra å være en som leste hvert ord i New Musical Express, brukte studielånet på LP-plater og var brennende opptatt av Det Nye Fra England, har jeg blitt en musikalsk analfabet. Jeg vet ikke hva som er nytt, hva det heter, hvor det kommer fra eller hvordan det høres ut. Jeg foretrekker gammel musikk, eller ny musikk som ligner på den gamle. Jeg er blitt en sånn som går inn i ei platesjappe og ber om den der countryplata til Robert Plant og hu dama, og det kjennes helt greit.

Før gikk jeg på kino og så alt som virket spennende og filmkunstnerisk høyverdig. Nå går jeg bare og ser de filmene som har det største markedsføringsbudsjettet, det vil si påkostede produksjoner om unge mennesker som kan fly. Gode filmer ser jeg heller hjemme, på DVD, når de er blitt gamle. Filmene holder fortsatt mål, jeg slipper stanken av popcorn og doen er omtrent like rein.

Det med bøker er verre. Det er derfor jeg erklærer dette i avisa. Jeg vil at fremmede som ser meg i en bokhandel skal rynke på nesa, synlig forundret over at jeg setter min fot på et sånt sted. Men jeg er bare der for å kjøpe en gave. Enten det, eller for å ta på bøkene. Jeg kommer til å veie årets bøker i handa, studere forsidene, lese baksideteksten, åpne en bok og flippe sidene under nesa, kjenne lukten av nytt papir og fersk trykksverte, legge den tilbake. Det kommer til å skje med et visst vemod, men framfor alt med en sterk glede over å være et menneske som motstår fristelser. På samme måte som ikke-røykere ofte syns det er helt greit å sitte i et rom hvor alle andre røyker. Det gir en deilig følelse av moralsk overlegenhet.

Det er dette som gjør at jeg vil lykkes. Jeg kommer til å føle meg bedre enn deg.

Første gang publisert i Dagbladet