Du tar for stor plass

Hver gang du spiser baconcrisp på kino, støtter du høyrekreftene.

Jeg glemmer stadig hvorfor jeg ikke liker å gå på kino. Så går jeg på kino og husker det. Sist gang det skjedde var på ”There will be blood”. Alvorsfilm, grundig omtalt og hedret for sin dybde og sitt episke drag. Det begynner med Daniel Day-Lewis som skjeggete, grimete sølvgraver i et hull på prærien. Han svetter, han klatrer opp av hullet sitt og ned igjen, han er alene og taus. Det er smått med musikk, det er i prinsippet helt stille, det er stille i et kvarter, bortsett fra alle menneskene som knasker meg i øret. Jeg er omgitt av voksne mennesker som spiser baconcrisp og potetflak. Det knaser og rasler og spraker fra alle kanter. Slik må det lyde når man sitter inni et bål.

Jeg skjønner at man ønsker å fylle magen med fett og e-stoffer mens man ser en god film, men det er andre ting jeg ikke skjønner. At man kan ødelegge andres kulturopplevelser uten å være klar over det. At ingen hysjer på knaskerne. Dessuten lurer jeg på hvorfor jeg selv sitter der og kjenner at det er flauere å be fremmede mennesker oppføre seg som folk enn det er for dem å ikke oppføre seg som folk.

Popcorn kan jeg gå med på; det lukter ille, men det lager lite lyd. Popcorn på ”National Treasure II: Book of Secrets”, det gir mening. Men noe sier meg at mange voksne mennesker ikke ville sett noe rart i å gomle baconcrisp under “Schindlers liste”. Og det er ikke engang kosher.

Neste gang, tenkte jeg, neste gang jeg går på kino tar jeg med en pakke knekkebrød, knasende sprøtt, rett fra papiret. Og jeg skal spise knekkebrød til folk klager, og vakten henter meg ut av salen, og jeg insisterer – ikkevoldelig, naturligvis – på min rett til å spise knekkebrød på kino – det er til og med sunt –, politiet må tilkalles, og jeg havner i retten. Og verden vil innse urimeligheten i å kaste en knekkebrødspiser ut av kinoen så lenge man selger baconcrisp ved inngangen.

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å gjøre dette, men hvis andre har lyst til å irritere fremmede og pådra seg et kriminelt rulleblad, så er idéen til fri avbenyttelse.

Så hva skjer når mangelen på kollektivt sinnelag brer om seg? Folk trekker seg tilbake. Når lydsporet på kino knaser og rasler bort, ser man heller en DVD hjemme. Hvis man noen ganger på rad får en teaterforestilling spolert av utkommandert og mobilavhengig ungdom, tenker man seg om før man går på teater igjen. Når det blir for mye kiming og for mye av andres privatliv på bussen, tar man heller bilen på jobb. Jeg har sittet i ”stillevognen” på toget, og det var en vits. Irriterte mennesker vil velge bort de kollektive opplevelsene og de kollektive handlingene. Norsk frihet er frihet fra kollektivet. Derfor er det slik at når mennesker får mye å rutte med, kjøper de enebolig (frihet fra naboene), hytte (frihet til å tisse utendørs) og båt (frihet til motorisert ferdsel med høy promille).

Det kollektive er under press fra sine egne brukere.

Det kommer ikke som noen overraskelse at kinoene lar kiosksalget gå foran filmopplevelsen.

Ingen lar seg ryste over at kommers kommer før kultur. Og så lenge kinoene selger baconcrisp, kan man ikke klandre dem som kjøper det. Som Marx påpekte: De herskende tankene i samfunnet er de herskendes tanker. Og de herskende vil at vi skal stappe i oss. Dette er det vi får beskjed om: Å forvente mer, fordi vi fortjener både nytelse og effektivitet. Tiden skal utnyttes, sansene våre skal stimuleres oftest mulig og all tid er kvalitetstid. Det er derfor du snakker i mobilen på bussen. Det er derfor du hører på musikk mens du trener. Det er derfor du drikker kaffe mens du går. Jeg har til og med hørt om mennesker som har Internett oppe mens de skriver på et dokument. I tilfelle de trenger å ”sjekke noe”.

Merkelig nok gjorde mange narr av Rune Gerhardsen den gangen i 1991 da han fortalte at han pleier å hinke mens han pusser tennene, bare for å kombinere trening og dentalhygiene. Nå ser vi at Rune Gerhardsen var forut for sin tid. Vi bør åpenbart lytte når den mannen taler.

Når både politikere, offentlige etater og mediene behandler mennesker som forbrukere, vil de oppføre seg som forbrukere. Forbrukeren ser på seg selv som verdens midtpunkt. Det er hans interesser som skal ivaretas, hans behov dekket, hans lyster stilt. Han tror han har fortjent det fordi han har råd til det. Forbrukeren merker ikke hvor stor plass han har. Han tror han er alene om å høre musikken sin. Men neida, lyden lekker fra hodetelefonene, og den lyder som dette: kaPISH kaPISH kaPISH kaPISH. Forbrukeren er en fotgjenger som går på rød mann og som, – dette har jeg sett – når biler tuter på ham, reagerer med å vise fingeren.

Gode forbrukere er dårlige mennesker.

Dessuten er de, som Bent Sofus Tranøy påpeker i sin utmerkede bok ”Markedets makt over sinnene”, ulykkelige mennesker; rastløse, tynget av en følelse av utilstrekkelighet, ofre for et markedsstyrt samfunn. Tårene deres renner ned på baconcrispen. Men dessverre ikke nok til å gjøre den klissen og lydløs.

At tre hundre mennesker kan sitte stille sammen i et mørkt rom og leve seg inn i fiktive menneskers problemer, er noe av det vakreste det tjuende århundre har frambrakt. Og hvis mennesker slutter å gå på kino, har kapitalismen vunnet, og det i sin mest uspiselige form. Da er det fritt fram for asosial oppførsel på alle arenaer. Når bråkmakere tar over bibliotekene, kommer vi til å holde oss unna, vi som foretrekker stille bibliotek regjert av strenge damer med briller i snor. Folk vil slutte å gå på offentlige bad fordi stadig flere av gjestene bruker båt med påhenger i bassenget. Til slutt må du kjøpe din egen gate for å gå i fred.

Jeg vil ikke si til noen at de skal slutte å knaske. For det første hadde det vært å privatisere ansvaret. For det andre hadde det vært gubbete. Det kollektive samfunnet kan bare forsvares og gjenreises ved kollektiv kamp. Du kan delta i denne kampen ved å skrive til din lokale kino, for eksempel post@oslokino.no, med et enkelt krav: Stans salget av baconcrisp!

Første gang publisert i Dagbladet