Kroppen min er inkompetent

Trappene er blitt lengre og brattere. Jeg er støl overalt, hele tida, og har begynt å sukke når jeg setter med. Selv fungerer jeg utmerket; det er kroppen som ikke fungerer.

Når jeg en sjelden gang må bruke den til annet enn enkle transportoppdrag for hodet, sprer inkompetansen seg fra kroppen opp gjennom halsen og trenger inn gjennom hjernebarken. Følelsen av utilstrekkelighet gir meg dårlig samvittighet for at jeg tar opp plass i verden. Derfor, når jeg oppdager at jeg er på kollisjonskurs på fortauet, så er det alltid jeg som viker. Og jeg misliker dem ikke, de som buser på, de som går rett fram og venter at andre skal vike, tvert imot – jeg misunner dem kroppene deres, jeg misunner dem selvsagtheten deres, hvordan de tar sin plass i verden og vel så det.

Hvordan ble kroppen min inkompetent? Vel, jeg har sittet mye. Mens andre klatret i fjell og spilte vannpolo, satt jeg inne og leste, tenkte og skrev; ofret kropp for tekst. Så dårlig form som jeg er i, burde jeg vært mye klokere.

Mange mennesker som sitter stille på jobb, fyller faktisk fritiden med fysisk utfoldelse: Enkelte andre forfattere, en del ingeniører, mange leger og tilsynelatende alle direktører. Jo mer makt de har, jo lenger løper de. Fordi de har så mye makt over andre, godtar de heller ingen unnasluntring fra sin egen kropp. I Norge er det ikke sånn at de rike drikker saus og blir feite, mens kroppsarbeid gjør de fattige sterke og velegnede som modeller for skulptører i den heroiske sjanger. Den feite kapitalisten er en vitsetegning fra 1890-tallet. I vår tid trener de rikeste på Elixia, mens de fattigste jobber ryggen skakk og spiser pølsemenyer på Shell.

Kapitalisten ble framstilt som feit dels for at alle skulle se at han hadde spist de fattiges mat, dels fordi de rike faktisk var feite. Nå går direktøren Birkebeineren, han har en skrapa og senete langdistansekropp, og fedme har fått en ny betydning. Den er et tegn på manglende selvdisiplin. Når kroppen blir den enkeltes ansvar, ser samfunnet ned på de overvektige: De mangler vilje, de klarer ikke ta seg sammen. Dermed er fedme blitt et spørsmål om klasse. Nordmenns overlegne holdning mot amerikanere er egentlig et uttrykk for klassehat: Amerikanere vet ikke hva hovedstaden i Norge heter, og de spiser hamburgere. Altså er de både dumme og feite, og tilhører et lavere sjikt enn oss.

Min kroppslige inkompetanse har to årsaker. For det første: Når mennesker på min alder er slanke og veltrente, er det et uttrykk for borgerlig dekadanse. Det er et synlig tegn på selvopptatthet. Hvis jeg skal trene så mye at det syns, må jeg velge bort å lese, og jeg foretrekker å vite ting om verden fremfor å bruke en mindre buksestørrelse. Noen mennesker klarer dessverre, til min ergrelse, begge deler. For meg er det uoppnåelig, og bilder av en lettkledd Madonna – fins det andre slags bilder? –, noen få år eldre enn meg, vekker bare min medlidenhet. Både smart og veltrent? Hva må ikke hun ha ofret?

For det andre: Jeg har ikke noe valg. Fram til jeg fylte tretti, klarte jeg ikke å ødelegge helsa uansett hvor mye jeg forsøkte. Etter det har den gradvis sviktet, uansett hva jeg har gjort for å bevare den. Da kan jeg like gjerne utnytte forfallet politisk. Noen viser sin solidaritet med palestinerne ved å gå med palestinaskjerf. Jeg går med vom for å vise min solidaritet med den vestlige arbeiderklassen.

Den kroppen jeg har, holder forhåpentlig i førti-femti år til. Den er god nok til sine enkle formål. Jeg kan gå til butikken og hjem igjen, og jeg klarer så vidt å få fingertuppene i gulvet med strake knær. Det er for lite, og det blir stadig mindre. Men hvis jeg skulle hatt en annen kropp, ville jeg ikke hatt en mager og disiplinert kropp, en kropp som vitner om all den kosen jeg har forsaket. Jeg ville hatt en løs og funky og glad kropp, en jeg kan utfolde meg med. Spinning og maraton er ikke utfoldelse, det er innfoldelse, det er kroppen som bretter seg inn i seg selv og blir til et skjold mot verden.

Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg kunne tenke meg å bo i et land hvor man snakker med armene og kysser sine venner og roper til fremmede og knuser tallerkener, det ville vært å ta i, men jeg skulle gjerne bodd et sted hvor det gikk an å danse.

For noen generasjoner siden ble de fleste barn truet gjennom danseskolen, voksne mennesker gikk på dansefest og ektepar danset med hverandre selv etter bryllupet. Men jeg, nå, kjenner nesten ingen som danser. Å bevege kroppen til musikk er blitt et nytt tabu, og det er frikernes feil. Det var de som tok livet av den rituelle pardansen en gang rundt 1971 ved å fremstille den som monogam og døll. I stedet skulle dans være et uttrykk for ens innerste vesen. Det er jo bare gale mennesker som har lyst til å vise fram sitt innerste vesen, alle vi andre må feike vår frigjorthet. Når vi danser, må vi late som om vi gjør det uten hemninger. Dessuten har popbransjen nå seksualisert dansing til de grader at vanlig mykporno er blitt overflødig. Den gamle vitsen er blitt sann: Stående samleie kan utvikle seg til dans. For den som vil danse, er dansen forvist til mørke lokaler med ekstremt høy musikk, hvor deltagerne må jobbe hardt for å virke spontane og seksuelt frigjorte, og hvor inntak av store mengder alkohol plutselig virker som et fornuftig målrettet tiltak.

Disse tankene har invadert hodet, dermed er dansetoget gått. Selvbevisstheten har også bidratt til å gjøre kroppen min inkompetent. Og det er blitt umulig å ta seg en fredelig og ikke-ironisk rumba. Hvis noen fortsatt kan trinnene.

Uten å forsøke har jeg blitt lik norske toppidrettsutøvere, de som er mestere i forsakelse. De snakker om kroppen sin som om den var en hest de red på eller en bil de kjørte. I dag fungerte ikke kroppen, sier de. Min kropp er heller ikke en del av meg. Forskjellen er at min kropp aldri fungerer.

Kan ikke trene, kan ikke danse.

Hvor finner man så den uhemmede fysiske utfoldelsen? Når skjer det at kroppen sier til hodet: ”Sett deg bak, jeg kjører”? Selv ser jeg bare tre muligheter: Slåssing, sex og å se fotball – de korte sekundene i løpet av en kamp hvor man farer opp av setet, pumper neven i lufta og lager uartikulerte seierslyder. Slåssing er selvfølgelig ute av bildet for alle som er over 9 år og ikke boler seg. Når det gjelder sexlivet mitt, akter jeg ikke å dele det med Dagbladets lesere. Sexlivet mitt er en privatsak, det deler jeg ikke engang med min kone. Da er det bare fotball igjen. Ikke rart man legger på seg.

Første gang publisert i Dagbladet