Det var en farlig helg i Norge. Asker Høyre hadde sagt ja til terrorisme.
Aller først: Det er lov å være mot asylmottak der man bor. Det er lov å mene at asylsøkere bør bo i telt, bak piggtråd, på Svalbard eller holde seg i ballrommet på Ikea. Det er lov å mene at folk som har flyktet fra undertrykkende og voldelige regimer bør ha det ubehagelig mens de er i Norge og venter på å få behandlet sin søknad om å få bli her en stund. Det er lov å mene at vi bør behandle disse menneskene som kriminelle selv om de ikke har gjort noe kriminelt, men selv hevder å være offer for statlige forbrytelser. Det er lov å være mot asylordningen generelt. Det er lov å mene at ingen, ikke en kjeft, bør få slippe inn i Norge. Det er lov å mene at Norge bør si fra seg sine internasjonale forpliktelser og ikke la forfulgte mennesker fra andre land få beskyttelse her. Dette er lovlige standpunkter. Riktignok sære standpunkter, men det skal være lov å mene rare ting. Det skal være lov for investorer å synes at det er unaturlig for menn å trille sine egne barn i vogn. Man skader ingen ved å mene det. Det eneste som skjer, er at man selv blir hengt ut som en snåling. Vi liker at de rike og mektige tenker høyt. Vi oppfordrer dem faktisk til det, det styrker samholdet mellom folk flest. Uten rare meninger stanser offentligheten.
Det som ikke er lov, er å godta skyting med skarpe skudd mot levende mennesker som politisk virkemiddel. Akkurat det gjorde Asker-ordfører Lene Conradi i Dagsavisen forrige lørdag, etter at en 16-åring ble skutt mens han lå og sov i sin seng på Hvalstad asylmottak. Skuddet ble avfyrt av en ukjent person flere hundre meter fra mottaket. Her er sitatet: ”En episode som dette vil være med i en totalvurdering av den videre bruken av mottaket. Vi vet at naboer nå mener at nok er nok og at de gjerne vil slippe hele problematikken. Det er signal vi må ta på alvor.”
Ordføreren i Asker mente altså at når man skyter mindreårige på asylmottak, kan det medvirke til at asylmottaket blir nedlagt. Hvalstad-mottaket er en overgangsordning, et oppsamlingssted for mindreårige asylsøkere, og i vinter ble det kritisert for å stable traumatiserte femten år gamle krigsveteraner i høyden uten å kunne tilby psykologer og annen oppfølging. Drifta skal snart legges om, kanskje mottaket skal bygges ut, og Askerfolk er selvfølgelig både spente og engasjerte. Men det så altså ut som om Asker Høyre gikk inn for at skytevåpen skulle godtas som politisk virkemiddel. Det var ikke noe mindre enn en støtte til terrorisme. Det så ut som et forsøk på å sette en ny presedens for beslutningsprosesser i norsk offentlighet. Syns du at det nye biblioteket står for tett innpå tomta di? Skyt en lånekunde, og Asker Høyre vil tale din sak. Er det for mye ståk fra den offentlige svømmehallen? Skyt en svømmer. Kula er den nye stemmeseddelen.
Det er synd at Dagsavisen ikke lenger kommer ut på søndag, tenkte jeg. Dermed måtte vi gå rundt helt til mandag og være bekymret for at noen kunne tro at Asker-ordføreren var riktig sitert. For at noen skulle ta henne på ordet. Det var en farlig helg i Asker. Det var som om Høyre hadde tatt av seg masken og vist et stygt ansikt som ingen hadde visst om. Kanskje bare fått korte gløtt av, som da Erna Solberg kom med sin uttalelse om at Trondheim kunne bli Somalias største by. Det var en merkelig søndag. Det er uvant å tenke på Høyre som et ekstremistparti. Høyre skal være Fremskrittspartiets anstendige og dannede onkler, de som velger riktig bestikk til forretten og aldri sier ”neger”.
Heldigvis gikk det bra. Selv sekstenåringen som ble skutt mens han sov, klarte seg.
Da mandagen kom, raste Barneombudet mot Conradi, og ordføreren beklaget. Men hva var det hun beklaget? Hun beklaget ”at det fremstår som om mitt hovedfokus ligger et annet sted enn hos dem som er rammet”. I følge Dagsavisen: ”Hun synes det er ”helt vannvittig” [sic] om hun er blitt tolket som at det er barna på mottakets skyld at de ble skutt på.” Hun beklager altså ikke det hun sa. Hun beklager ikke hvordan hun ble sitert i Dagsavisen. Hun beklager at noen har lest det. Hun beklager at noen skjønte hva hun sa.
Det var faktisk fullt mulig å tro at hun fortsatt sto på sitt. Så, til slutt i mandagsintervjuet, kom innrømmelsen. På spørsmål om skyteepisoden ikke lenger skal være med i en totalvurdering av videre bruk av mottaket, svarer hun: ”Jeg har ikke lyst til å diskutere dette. De to sakene hører ikke sammen.” På lørdag hørte de sammen, på mandag gjorde de det ikke. Dette er å ombestemme seg, og det er ikke bare lov, det er tilrådelig.
Anstendigheten hadde innhentet henne. Skyting er ikke Høyres politikk. Man går ikke til valg for å regjere sammen med Frp ved å oppføre seg som en tøysete parodi på Frp. Conradis kollega i Oslo, Fabian Stang, er ikke til å misforstå: ”Vi må aldri la overgrep få oss til å handle annerledes enn vi ville ha gjort uten dem.”
Det hender man sier ting man ikke mener, og må beklage seg etterpå. Men det hender også at man sier akkurat det man mener og senere kommer på bedre tanker. Da er det enda viktigere å beklage seg.
Første gang publisert i Dagbladet
