Bokhøsten for dummies

Rekker du ikke å lese alt? Her får du hjelp.

Vi er omtrent halvveis til jul, regnet fra augustdagene da forlagene la fram sine høstlister. De fleste titlene er lansert, og Norge har bekreftet sitt ry som en skrivende og lesende nasjon. Til tross for dette, finnes det enkelte av Dagbladets lesere som ikke tar seg tid til å lese alle høstens viktigste bøker. Her følger, til ære for dem, et lettlest sammendrag.

Biografier. Poenget med biografier er å avsløre døde kjente nordmenn som nazister. I denne gruppen er det snart bare Torbjørn Egner som ikke har blitt avslørt som nazist. Egner hadde som kjent et avslappet forhold til alle etniske grupper, inkludert negergutter med ring på stortåa. Hvis man ikke klarer å fremstille den døde kjente nordmannen som nazist, må man nøye seg med å utlevere vedkommende som konemishandler, alkoholiker eller løgner. Jo slemmere du var privat, jo mindre kjent trenger du å ha vært for likevel å få en biografi skrevet om deg. Hvis du er levende, trenger du ikke være nazist. Det holder å være en sentral skikkelse i norsk samfunnsliv, som Haakon Lie, Olav Thon eller Mia Gundersen. Ingen av dem har blitt beskyldt for å sympatisere med nazismen, unntatt Olav Thon, som i følge sin uautoriserte biograf Dag Ellingsen støttet den tyske okkupasjonsmakten ved å selge revepels til tyskere, og Haakon Lie, som på sin 103-årsdag ble kalt frontkjemper av Dagsrevyen. (Det skulle antakelig være ”forkjemper”). Du kan si hva du vil om Mia Gundersen, men likevel er det ingen som kaller henne nazist.

Juritzens forlag kommer i år med en biografi om Sonja Henie. Her bryter Juritzen med tidens krav om at biografier skal fortelle noe nytt om sin hovedperson. Boken er 23 år gammel, og forteller at Henie var alkoholisert, sexgal og gjerrig. Og kanskje litt nazist. Den er for øvrig skrevet av hennes bror, som ikke arvet noe etter henne.

Noen velger å skrive sin egen biografi. Den såkalte selvbiografien er en god anledning for gamle politikere som har tatt feil til å skrive en bok om hvor rett de hadde likevel. Unntatt hvis de var nazister, i så fall anses det fortsatt for god tone å si ”unnskyld, jeg ante ikke at nazistene var så kjipe”.

Annen sakprosa. Den sakprosaen som ikke handler om slemme døde mennesker, er gjerne sånn sakprosa som forklarer hvordan du blir bedre til å ønske deg ting, sakprosa som hevder at mange rockemusikere bruker narkotika, eller som forteller hvordan man lager verdens beste smoothies.

Det blir også utgitt flere debattbøker som forsøker å besvare spørsmål som ”Hva er i veien med Norge?”, ”Hvor går Norge?” og ”Tenker vi for mye på Norge?”.

Krim. Det er kommet en rekke tykke romaner om brå død og omstendelig politiarbeid. Alle disse bøkene har sort rygg og kraftige bokstaver. Noen ganger står navnet på forfatteren i større bokstaver enn tittelen, for at boken skal være lett å oppdage for dem som husker navnene på sine favorittforfattere. Disse bøkene kaller vi krim.

De fleste såkalte kriminalromanene har en politimann som hovedperson. Denne politimannen er enten en litt uglad fyr med private problemer, eller en alkoholiker, noen ganger begge deler. Han kan også ha en eksentrisk side ved sin personlighet, som å være glad i klassisk musikk, eller luftballongentusiast, eller være kvinne.

Til tross for det vide spekteret av detektiver, følger de fleste av årets kriminalromaner likevel et fastlagt mønster: Etterforskeren blir tidlig i handlingen pålagt å løse et mord hvor liket enten har fått en kroppsdel skåret av eller fått et mystisk tegn risset inn i huden. Snart blir flere mennesker drept på samme vis, frykten brer seg i Oslo, og politisjefen merker et ubehagelig press fra justisministeren, som på det sterkeste oppfordrer politiet til å løse saken. I siste kapittel, etter at morderen er pågrepet, får vi vite hvordan det hele henger sammen: Enten begynte alt med en tragisk hendelse under annen verdenskrig, eller så har saken forgreninger til Al-Qaida.

Nye norske romaner. Det er kommet noen få norske romaner som ikke er (à) krim. Noen av disse er oppfølgere til overmåte populære bøker; oppfølgere som mange mennesker har sett fram til i over ti år. Noen av disse menneskene kan komme til å bli skuffet, men det vil tross alt fortsatt være snakk om ordentlige bøker med permer og greier. Her opererer til sammenligning filmbransjen på en annen måte. Når Disney lager oppfølgere til sine klassikere, sender de dem ofte ut rett på dvd. Se bare på ”Askepott 2: Prinsesse for alltid”, eller enda bedre: La være.

Hovedpersonen i en ny norsk roman som ikke er krim, er som regel en ung mann som ikke vet hva han ønsker bortsett fra sex.

Oversatte romaner. Det vil komme en del tykke romaner av utenlandske forfattere, om brå død, tortur og lidenskap. Handlingen i disse bøkene er stort sett lagt til Barcelona, noen ganger til andre vakre byer som egner seg for en romantisk langhelg, og noen ganger til Kabul. Det finnes få ting som er så romantisk som å vandre arm i arm med en man er glad i gjennom en vakker by i utlandet og peke på hus og tenke på tortur. Disse bøkene har gjerne titler som Dragenes by, Solens skygge, og Englenes tær.

Barnebøker. Det vil komme en rekke barnebøker av internasjonalt prisbelønte forfattere og illustratører. Barnebøker før handlet om fugler som ikke kunne fly og hunder som ikke kunne bjeffe, nå handler de i hovedsak om hekser og snørr.

Lyrikk. Øyvind Rimbereid har kommet med en diktsamling om finanskrisa. Jeg nevner ham spesielt dels fordi jeg har lyst til å lese samlingen, dels fordi han er den eneste lyrikeren jeg kan huske å ha lest om i år. Mitt råd til unge lyrikere som vil nå ut med sine tekster, er å skrive på engelsk, sette melodi til og å synge dem. Og å være vakre kvinner.

Trenger man lese noen av disse bøkene? De som ønsker å følge med i samtidslitteraturen uten å utsette seg for det ensomme og tidvis tunge arbeidet det er å lese, har flere muligheter. Man kan for eksempel kjøpe dem. Det er ofte et godt insentiv for å la dem ligge og heller finne på noe annet enn å lese. Deretter kan man oppsøke flest mulig av høstens store bokarrangementer og høre forfatterne gjøre rede for hovedpunktene i sine bøker, kanskje unntatt hvem morderen er (à krim). For egen del merker jeg at jeg har blitt nysgjerrig på høstens bøker gjennom å beskrive dem, og kommer nok til å stikke innom en bokhandel, plukke opp flest mulig av dem, lese det som står på baksiden og legge dem ned igjen.

Første gang publisert i Dagbladet