Det er jeg som er kultureliten

Når jeg hører ordet «kultur», strekker jeg meg etter et søknadsskjema.

Kjære Folk flest,

jeg forstår at dere er urolige. Det gjøres iherdige forsøk på å overbevise dere om at dere er blitt lurt. At skattepengene deres går til dikt som ikke rimer og musikk som ingen kan danse til og skulpturer av bæsj. At det fins en liten gruppe mennesker – den såkalte kultureliten – som later som om de liker og begriper det ubegripelige, bare for at dere skal føle dere dumme. At denne svindelen inngår i en større sammensvergelse, hvor Arbeiderpartiet gir kultureliten penger og posisjoner, og får politisk støtte tilbake. Dermed får Ap hjelp til å beholde makta, mens kultureliten later som om den syns det er spennende når kunstnere stiller ut brukte tamponger.

Hvis det er sant, er jeg mot det.

Derfor har jeg gjennom flere år forsøkt å bli en del av Folk flest. Jeg leser Stieg Larsson, spiser tacos og bekymrer meg for kriminalitet. Men jeg har satt strek ved grillmat og tatoveringer; det får være måte på folkelighet. Det er der jeg avslører at jeg likevel ikke tilhører Folk flest.

Jeg jobber for NRK, gir ut bøker, deltar på Dag Solstads lag i NM i litteratur-quiz og skriver i Dagbladet. Jeg bruker til og med semikolon. Klart jeg tilhører kultureliten.

Selv om dette på mange måter er å erkjenne nederlag, gjør det meg kvalifisert til å snakke på dens vegne. Derfor kan jeg forsikre dere, Folk flest, om at hvis Kultureliten har lurt dere, så var det ikke sånn ment. Vi mener ikke at å stille ut brukte tamponger per definisjon er god kunst. Det kan gjøres på en god måte og på en dårlig måte. Men vi er villig til å strekke oss langt for å finne det gode i all kunst. Vi er for glad i å like ting. Det skal altfor mye til før vi innrømmer at noe er meningsløst eller kjedelig. Derfor ser vi i kultureliten gjerne at Folk flest oftere besøker bibliotekene og teatrene og Operaen. Dere hadde blitt åndelig beriket, og vi hadde følt oss hakket mindre sære. Og jo flere vi er, desto flere til å si fra når det går for lang tid mellom ariene.

Til det andre: Er jeg i lomma på Trond Giske?

Jeg tjener penga mine i NRK og forlag og aviser som overlever fordi politikerne har vedtatt lisensfinansiering og produksjonsstøtte og momsfritak. Likevel, Folk flest, har ingen krevd at jeg må støtte Regjeringa. Det eneste ønsket jeg har fornemmet fra folk med makt, er ønsket om at jeg skal refse makta hardere og provosere flertallet mer. (Begge deler er vanskelig og samtidig altfor lett. Hvis man vil ha kulturkamp, er det bare å si noe som de fleste mente for hundre år siden: Kvinner bør lage mat og ligge på rygg/Utlendinger er medfødt blodtørstige/Kunstnerne er bortskjemte fylliker.)

Det fins et par gode argumenter for at Staten bruker fellesskapets penger på finkultur. Det fins også en del skrale argumenter, og her er tre av dem:

1) Ibsen-argumentet: ”Hvis vi ikke støtter forfatterne, risikerer vi å gå glipp av den neste Henrik Ibsen.”

Dette er et dårlig argument av flere grunner: For det første får ikke forfatterne rare støtten. Bare en håndfull norske forfattere lever av å skrive. Altså har vi allerede mistet hundrevis av Ibsener. For det andre innebærer argumentet at hver gang Kulturrådet kjøper inn 1000 eksemplarer av en bok og forfatteren senere viser seg å ikke være den nye Ibsen, så har rådet kastet bort fellesskapets penger. For det tredje trenger vi ikke en ny Henrik Ibsen. Den gamle virker fortsatt.

2) Lønnsomhetsargumentet: ”Hver krone vi investerer i kultur, kaster flere kroner av seg.”

Det er selvfølgelig fint at kultur skaper arbeidsplasser og holder de økonomiske hjula i gang, men det må aldri bli mer enn en hyggelig bieffekt. Ellers risikerer vi å godta påstanden om at kultur må lønne seg for å ha livets rett. Eller at en virksomhet er god bare fordi den skaper arbeidsplasser. I så fall kunne man sagt det om Abu Ghraib. Eller reklamebransjen.

3) Gjensidighetsargumentet: ”Poesivennene klager ikke over at man bygger en ny vei et sted hvor de aldri kommer til å kjøre. Da må bilistene tåle at Staten støtter en lyrikksamling de, bilistene, aldri kommer til å lese.”

Selv den mest ihuga lyrikkelsker må innrømme at en ny vei kan redde liv, og at det er mer enn man kan si om de fleste diktsamlinger.

Så de to gode argumentene:

1) Det opplagte argumentet: Uten offentlig støtte, forsvinner finkulturen. Og uten finkultur blir Norge et dummere og slemmere land. Det er noe alle vet, og så opplagt at jeg ikke trenger å forklare hvorfor.

2) Skamargumentet: ”Det ville vært flaut å bo i det eneste landet i verden som har vedtatt å slutte med finkultur.” Skam er undervurdert som virkemiddel i norsk politikk. En skal ikke kimse av vår frykt for hva folk i utlandet kan komme til å si om oss.

Finkultur står selvfølgelig ikke i motsetning til korpsbevegelsen. Likevel minner jeg om at samfunn hvor korps er det dominerende kulturuttrykket, uten unntak er diktaturer. Tuba er ikke i seg selv et fascistisk instrument, men tydeligvis lettere å misbruke politisk enn en elektrisk gitar.

For egen del er jeg imponert over dere, Folk flest. Dere er blitt fortalt at dere er blitt lurt, og likevel klager dere fint lite. Det er andre som klager på deres vegne, og det er selvfølgelig å foretrekke. Å klage på andres vegne er solidaritet, å klage på egne vegne er sutring. Problemet er at de som klager på deres vegne, ikke vil ha noe med kultureliten å gjøre. Og når man velger å stå utenfor, blir det umulig å påvirke. Derfor tar jeg nå på meg ansvaret for å gjøre noe, jeg som er på innsiden av systemet og på hils med Trond Giske:

Kjære Folk flest! La meg være deres mann i kultureliten! Send meg deres forslag, så skal jeg se hva jeg får til. Eller enda bedre: Bli med i kultureliten selv. Det er fortsatt plass til flere.

Det ville vært det aller beste: En elite av folket. For selvfølgelig skal Folk flest bestemme. Noe annet ville vært direkte udemokratisk.

Fortsatt god sommer!

På vegne av kultureliten,

hilsen fra Knut Nærum

Første gang publisert i Dagbladet