Makta ut av folket

Se der oppe på himmelen! Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er våre politisk overordnede!

Hvis du leser dette, er Obama fortsatt i live. Han skal til København og han vil ha en avtale, om den så bare blir politisk og ikke forpliktende. Klimaproblemene er såpass alvorlige at en uforpliktende avtale er bedre enn ingen avtale. En uforpliktende avtale viser i hvert fall en viss velvilje overfor avtalen som generelt konsept.

Hvis Obama hadde blitt skutt i Norge, ville det stått om lite annet i avisene. Redaktørene ville ha kastet ut bridgespalten og TV-programspaltene, kanskje til og med sporten, for å få plass til mer om drapet. Siden du leser dette, er han altså fortsatt i live. Heldigvis.

Jeg skulle ønske det ikke var så viktig for oss. Mye tyder på at vi legger for mye håp på en manns skuldre, og at det ikke er bra verken for ham eller oss. Han vil med sikkerhet skuffe oss, som når mamma og pappa gir oss varme klær til jul.

Håp er fine saker. Det er en god ting at vi tror andre mennesker kan bidra til å gjøre verden bedre. Obama har nå engang tatt på seg denne rollen og blitt den fremste eksponenten for den. Verdens folk setter sin lit til ham, slik vi tidligere har satt vår lit til andre forandringens menn (de er som oftest menn), som Lula og Blair, Mandela og Gorbatsjov. Her i landet trodde vi lenge at Jens Stoltenberg var en forandringens mann, og før ham ble Kjell Magne Bondevik båret inn i Regjeringsbygget på en bølge av vage anti-materialistiske verdier. Denne uka, mer enn noen annen uke, er det verdt å huske at Stoltenberg ble statsminister første gang fordi han ville bygge de gasskraftverkene som Bondevik sa nei til.

Det er imidlertid en dårlig ting når noen blir så viktige at de også blir uunnværlige. Jobben med å sørge for at jorda blir levelig om 100 år, er delegert til en håndfull store menn og deres rådgivere. Det er de som må dytte framtida gjennom et så trangt hull som et toukers møte i København, og det er utfallet av dette møtet som – i følge denne avisa på mandag – vil forme ”HISTORIENS DOM over en hel generasjon”. Obama og Stoltenberg og et par av deres kolleger skal avgjøre om mine oldebarn skal drikke kortreiste gulrøtter mellom vindmøller, eller på Cormac MacCarthy/Mad Max-aktig vis være nødt til å drepe for drikkevann; om framtida skal være for alle, eller om bare de rike skal kunne kjøpe seg lugar på arken.

Jeg kan ikke huske å ha vært med å stemme over dette; om vi skulle legge framtida i handa på noen få mennesker i København i adventen. Jeg kan heller ikke huske å ha vært med å gi Stoltenberg noe forhandlingsmandat. Hvordan kom den norske delegasjonen fram til sine posisjoner? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at vi ikke har stemt over dem. Politikk er tydeligvis blitt for viktig til at den kan overlates til velgerne. Politikerne går til krig uten oss, og redder verden uten oss. John Lennon og The Plastic Ono Band sang ”Makta ut til folket”. Nå er makta gått ut av folket. Ulempen med å overlate til noen få å redde verden, er at det kan se ut som om vi andre slipper. Fordelen med den topptunge løsningen er at den per i dag er den eneste som kan fungere. Siden klimaproblemene bare kan løses samfunnsmessig, må de nødvendige forandringene iverksettes av de som har makta i samfunnet. Og sist jeg så etter, var det ikke folk flest.

Kanskje det er folket som er klimaproblemet, siden vi, folk flest, i miljøforstand har lagt igjen kortet i baren og bare så vidt begynt å tenke på at vi skal på jobb i morgen. Mye tyder på at vi ikke bryr oss nok om klimagassutslipp til å kunne være en drivkraft for de nødvendige reduksjonene. Amerikanerne så New Orleans havne under vann, men er fortsatt mer redd for dyr bensin enn for været. Likevel er folk nødvendige. Som Gandhi sa det: ”Vær den forandringen du ønsker å se i verden.”

Jeg har tatt imot miljøråd siden jeg gikk på folkeskolen, og fulgt flere av dem. Jeg velger bort flyreiser, sparer på strømmen og forsøker å avstå fra uvettig forbruk. Derfor er jeg også mildt irritert over nå å få beskjed om at verdens framtid er avhengig av framdrift på toppmøtet i København. Som om jeg har latt være å besøke USA til ingen nytte. Jeg trodde jeg var forandringen, og så var jeg bare lettlurt. Vi er mange som har det sånn: Jeg ofrer noe, og hadde gjerne ofret mer hvis jeg visste at den jævla naboen var pålagt å gjøre det samme.

Folk må være med. Alle trenger ikke støtte forandringene, alle trenger ikke kjempe for dem. Da USA opphevet slaveriet, hadde langt fra alle vært ute i gatene og demonstrert. Det fantes en abolisjonistbevegelse, og grunnen til at den lyktes var at den appellerte til alminnelig anstendighet og sunt folkevett, at den dermed traff både folket og lovgiverne. Sånn har det vært med stemmerett for kvinner og med folketrygden og V-stilen og regionfinaler i Melodi Grand Prix. Forandringen må ha en resonans i folket.

Stoltenberg har så langt jeg kan se to store miljøidéer: Teknologioverføring og kvotehandel. Jeg sliter litt med disse idéene, av tre enkle grunner:

1) Det høres ut som om vi nordmenn kan fortsette å gjøre akkurat som vi vil, og som om alt som er feil skyldes noen andre. Det ligner kort sagt på den måten Fremskrittspartiet snakker til sine velgere.

2) Det er kommet så mange argumenter mot den grønne utviklingsmekanismen og kvotehandelprinsippet, at nå må de som tror på den slags, bevise at det virker.

3) Neste gang Stoltenberg sender av sted en delegasjon for å redde verden, la oss først ta en runde og høre om noen andre har noen gode idéer.

Politikerne får utøve makt og være i nærheten av enda mer makt. Til gjengjeld skal de tåle å bli kalt tullinger og korrupte og landsforrædere, i ekstreme tilfeller også måtte utøve folkets vilje. Samtidig er det folkets plikt å engasjere seg i politiske saker og tvinge til seg mer makt på politikernes bekostning. Vi må jekke oss opp og dem ned.

Hver gang en norsk journalist skriver at Obama droppet lunsjen på slottet og ikke tok seg tid til å hilse på norske skolebarn, som om han var i Norge for å spise med oss og ta på oss, blir han litt mindre politiker og litt mer Jesus. Det er vanskelig å beskrive norske mediers forhold til Obama uten å bruke oralsex-metaforer, så jeg gidder ikke engang forsøke.

Denne uka så jeg et sitat i et vindu. Det var også av Gandhi og lød som følger: ”Undervurder aldri enkeltmenneskets evne til å forandre samfunnet.” Jeg går ut fra at han med ”enkeltmennesket” mente oss alle, og ikke bare Obama.

For ordens skyld: Hvis det er noen unge lesere som ikke kjenner til Gandhi, så var han en slags Michael Jackson for midten av 1900-tallet.

Første gang publisert i Dagbladet