Den dype stemmen

Det er bare noen få som har hørt om Scott Walker, og enda færre som orker å høre på ham. Her følger en kort historie om berømmelse, alvor og indre eksil.

Heltene mine er blitt så gamle at de dør av naturlige årsaker. De trekker seg tilbake, de går i seg selv og folk slutter å snakke om dem. Jeg må fortelle om dem mens jeg husker noe. Såpass skylder jeg verden, at jeg forsøker å dytte min smak på den.

Man bør diskutere: Er det riktig å høre på gammel musikk i en verden hvor det lages så mye god ny musikk? Svaret er et betinget ja, siden det aldri vil komme en ny Scott Walker. Det fins mange som kan bedrive mollstemt syting til egne melodier, men det vil neppe dukke opp en sanger og låtskriver som i like stor grad som ham klarer å kombinere weltschmerz med talent.

I den grad folk flest har hørt stemmen hans, er det trolig på samleplater fra sekstitallet, som hovedvokalist i den uekte brødreflokken The Walker Brothers på svulstig rungende ballader som ”Make it easy on yourself” og ”The sun ain’t gonna shine anymore”. Men det er ikke en gang den kvarte sannhet om Scott Walker (født Noel Scott Engel i USA, 1943).

Første gang jeg støtte på ham, var i 1981, gjennom samleplata Fire Escape in the Sky: The Godlike Genius of Scott Walker. En plate med en sånn tittel må man ha, uansett hvor lusent musikken måtte lyde. Men den dagen LP-en kom i hus, ble han min favorittsanger. Walker besitter en av de store stemmene, aldri til å ta feil av: En myndig baryton med skamløst lang crooner-vibrato og en lett fortvilet, bihulebetent klang.

Rundt midten av 1960-tallet vasset Scott i hysteri og ble en stadig mer motvillig popstjerne, fremfor alt i Storbritannia. I perioder var The Walker Brothers større enn Beatles (og dermed mye større enn Jesus). Det verserte et rykte om at gruppas manager hadde tvunget pikenes Scott til å skrive under på en avtale om at dersom han giftet seg, skyldte han manageren 50 000 pund. Sangeren reagerte på den sunne måten, ved å gå inn i en dyp depresjon.

Balladesyngende menn i dress og slips gikk av moten da Hendrix satte fyr på sekstitallet. Scott Walker svarte med å ta et langt skritt videre inn i balladeland. Han trakk seg fra gruppa, lot sin dyphet få fritt utløp og fremfor alt marinerte han seg selv i Jacques Brel.

Sangene på Fire Escape in the Sky er hentet fra de fire første albumene i solokarrieren, gitt ut i 1967–1969. Musikalsk spenner det fra countrysvisker via Weimar-kabaret og parisisk musette til Delius-inspirerte strykerarrangementer. Tekstlig er det en Brelsk verden av tapt og fortapt kjærlighet, øredøvende ensomhet og tekster som ikke frykter pretensjon: Mist falls/ And his voice cracks from the morning/ Flowers/ And my body feels like lead/ Someone/ Should have stopped the birds from singing that day/ Hammers from striking/ Nails into clay. På Scott 4 er det slutt på Brel-tolkningene, Scott har skrevet det hele selv og åpner friskt med ”The Seventh Seal”. Det låter som Benny Borgs ”Balladen om Morgan Kane”, men teksten gjenforteller Bergmans film om Døden og Ridderen. Annetsteds på samme skive finner man ”The Old Man’s Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)”. Scott Walkers verden fra denne tida er innbydende for unge menn fordi den er alvorlig, fordi den sier at alt betyr noe, hvor unge menn leser bøker og går på filmklubb og vandrer i regnet og tenker på den de aldri kan få, hvor de føler så mye at det gjør vondt, men det er også en verden hvor denne smerten er vakker, viktig og ikke det minste latterlig.

Selvfølgelig er det lett å gjøre narr av så mye alvor. Hadde Walker vært mer kjent, ville han blitt parodiert oftere. Mye av sekstitallsmusikken hans lyder som samtidige Grand Prix-bidrag. Grunnen til at den likevel er bedre, er at man kan høre at Walker verken smiler til kamera eller pisker teatralsk med mikrofonledningen. Han har alt jeg liker ved Grand Prix, pluss alvor og poesi.

Norge burde ha elsket Scott Walker. Et land som har tatt til seg melankolikere og einstøinger som Leonard Cohen, Johnny Cash, Nick Cave og Sivert Høyem burde ha rom for Walker. Trolig er det strykerne som har stått i veien. Vi liker ekthet her i landet, og vi liker showbiz, men vi tåler ikke begge deler på en gang.

Da platekjøperne etter hvert mistet interessen, viet Scott seg til TV og countryplater og likegyldighet, fram til 1978, da The Walker Brothers kom sammen igjen for en LP og Scott fant opp framtida. Han skrev tre låter, hver av dem oppsiktsvekkende moderne, fremfor alt den direkte skumle ”The Electrician”, som også peker fram mot Scotts senere særheter.

Siden den gang har Walker gitt ut tre – 3 – CD-er med ny musikk, hver av dem vanskeligere å lytte til enn den forrige. For hver av dem sier en ny gruppe gamle beundrere takk for seg. Melodiene synker inn i uggenvakre lydlandskaper, messing og droning, stykket opp av pur støy. Tekstene blir antydninger om tortur og undertrykking. Det er musikk å sette på når man vil at gjestene skal gå. Samtidig lukter det av sjølironi når Walker, på åpningssporet av sin siste CD, The Drift, gitt ut for skarve fem år siden, messer: ”You could easily imagine this in the current top ten”, eller når han i dokumentarfilmen Scott Walker: 30th Century man, under opptakene til samme CD, ber perkusjonisten denge et stykke svinekjøtt, men mindre rytmisk enn under forrige tagning.

Stemmen er intakt, fortsatt lang i vibratoen, men mer plaget nå. Velklangen er blitt irrelevant, dette er lyden av en mann som ikke lenger synger fordi han vil, men fordi han må. I et intervju med The Independent i 1995 sa Walker at han hadde blitt platebransjens svar på Orson Welles: ”Folk ber meg til lunsj, men ingen vil finansiere filmen.”

De siste tre skivene er ikke musikk jeg oppsøker ofte. Jeg elsker disse platene, men jeg unngår dem. I hovedsak nøyer jeg meg med gleden over at de eksisterer, og gleden ved å vite at det fins tidligere boy band-medlemmer som frivillig har tatt veien bort fra rampelyset og dermed har bevist at å bli sett og elsket av flest mulig fremmede ikke er alt, kanskje det til og med er det minst viktige av alt.

Scott Walker er ikke på Twitter.

Og det er fortsatt Arild Nyquist som, selv uten å prøve, best har beskrevet hvordan Walker lyder: (…) Og/ på riktig ille dager brøler/ jeg: her er ensomhet nok/ for et helt orkester!

Første gang publisert i Dagbladet