Helter i en verden som ikke fins

Det er noe i veien med de oppdiktede heltene våre. Heldigvis er de oppdiktede.

Siden 11. september 2001 har jeg ofte gått gjennom Regjeringskvartalet og sett opp på høyblokka og tenkt på hvor utsatt den er. Hver gang jeg har sittet hjemme, en snau halvtime unna, og hørt et fly over Oslo, har min første tanke vært: ”Det er på vei mot Høyblokka.” Jeg har ofte tenkt på hvor lett det er å ramme politikere, offentlige bygninger, offentlig transport og drikkevannsforsyning. Frykten for terrorisme har fått meg til stadig å vurdere fare, til å beregne mulig skadeomfang, til å tenke som en terrorist.

Derfor kom 22. juli 2011 ikke som en overraskelse. Jeg ble rystet, men ikke sjokkert. De første nyhetene om bomben i Regjeringskvartalet bekreftet det nyhetene hadde varslet, spekulert om og truet med, muligheten som alle hadde vært klar over i ti år.

Etter hvert som meldingene begynte å komme om massakren på Utøya og den ensomme gjerningsmannen, utgjorde de en annen form for bekreftelse. Det som hadde skjedd var merkelig velkjent – ikke lenger fra nyhetene, men fra fiksjonen. De fleste av filmene og tegneseriene og bøkene som jeg stadig vender tilbake til, bygger på scenarier som nå hadde tatt det umulige steget over i virkeligheten. I det ytre handler de om voldelige helter med hemmelige identiteter og hensynsløse skurker med skjulte baser, om drap og eksplosjoner og verdensherredømme. I det indre svarer de til mye av det vi har fått vite om terroristens tankebaner: Han lever i et samfunn på vei mot stupet, hvor han er den ensomme helten, alene om å innse faren, den eneste som ser virkeligheten bak fasaden, den eneste som har avslørt de onde kreftene som utgjør makten bak makten, og som derfor må bryte samfunnets lover og moralske regler for å berge samfunnet. James Bond skiller seg fra de maskerte hevnerne ved at han er offentlig ansatt. Til gjengjeld har Staten gitt ham utvidede fullmakter; i kampen for å bevare samfunnet kan han drepe så mange han finner nødvendig.

Jeg har lurt på om det er noe grunnleggende feil med disse fiksjonene, om hele denne delen av spenningsfiksjonen bygger på uansvarlige og farlige idéer. Som tilhenger av samfunnet er jeg mot slike helter i virkeligheten, men tiltrukket av dem i fiksjonen.

I juni i sommer begynte jeg å skrive på et teaterstykke om Jonas Fjeld – ikke den utmerkede musikeren fra Drammen, men den litterære actionhelten. Mellom 1911 og 1935 skrev bergenseren Øvre Richter Frich 21 bøker om ham, som ble solgt i store opplag. Fjeld skjuler seg bak en borgerlig fasade på vestkanten, har et hemmelig hovedkvarter og sloss mot hemmelige ligaer av utlendinger som vil knuse det bestående og bygge en ny verden etter sitt eget kyniske hode. Han er høy, bredskuldret og lys, og omtales som Den blonde kjempe. Han reiser rundt i hele verden og dreper skånselløst skurker som forfatteren åpenlyst beskriver som tilhørende laverestående raser: Forræderske, troløse, blodtørstige og stygge. Bøkene er hemningsløst rasistiske og strålende underholdende. Som Christopher Hals Gylseth forklarer i sin utmerkede biografi over Richter Frich (”– seg selv til det ytterste”, 1997): Han var ikke noe unntak, som forfatter av triviallitteratur var han typisk for sin tid. Han var ikke verre enn sine samtidige, bare dyktigere.

Jeg ville skrive et skuespill basert på Fjeld-bøkene. Jeg ville bruke Richter Frichs egne ord, utlevere dem som det latterlige tidsdokument de er og trekke noen forhåpentlig subtile linjer til nasjonal sjølgodhet i vår tid. På en eller annen måte måtte jeg sette disse håpløse hundre år gamle holdningene i perspektiv. Jeg ville ikke sette mitt navn på et stykke som rasister kunne like. Prosjektet virket overkommelig fram til 22. juli. Nå har kombinasjonen av overmennesketenkning, rasisme, voldsdyrkelse og raseri mot tidsånden – i tillegg til de nevnte handlingselementene – fått en annen valør. Det historiske tøvet ble et reelt ideologisk bakteppe. Jeg vet ikke om det er mulig å skrive dette stykket, eller når det kan bli mulig.

Vonde assosiasjoner dukker stadig opp, også når jeg har forsøkt å avlede min egen oppmerksomhet. Den Spielberg-nostalgiske ungdomsfilmen Super 8 minte meg om 22. juli. I Bond-filmen Tomorrow Never Dies blir mennesker på svøm skutt av en iskald morder med automatvåpen. Traileren for Joachim Triers alvorlige drama Oslo, 31. august viser blant annet en ung mann som svømmer med klærne på, og en bygning som raser sammen. Dette er bilder som fantes fra før. Vi som forteller historier er klar over at det fins bilder som ikke passer nå, som må vente, vi vet ikke hvor lenge. Men vi må fortsette å fortelle alle slags historier. Heltefortellingene har en udemokratisk undertekst, og folk tåler det. Det kan godt hende at disse historiene bygger på pubertale fantasier om hevn, om å vise dem en gang for alle, om å seire alene i dystre tider, men fantasien er nå engang ikke demokratisk. Fiksjonen er for et publikum som kan skille den fra fakta, som vet at det er galt å drepe av politiske eller religiøse hensyn, og som ikke bare kan leve med at vi er forskjellige, men som vil leve med det.

Dessuten er det vanskelig å la helten i en agentfilm være ”folk flest”.

Jonas Fjeld er en oppdiktet helt fra en tid da norske småborgere så på andre folkeslag med avsky og på utlandet med frykt. Det er forestillinger som har hatt sin tid. Vår terrorist er en helt i sitt eget hode, i en verden der alle muslimer inngår i felles konspirasjon om verdensherredømme, der han har rett til å drepe andre for sine egne politiske prinsipper, og der han på lang sikt vil bli hyllet som en redningsmann. De er begge helter i en verden som ikke fins.

Og vi har sett nyhetene. Vi vet hvem som er de virkelige heltene.

Første gang publisert i Dagbladet