Skurkenytt

Vi er alle for en mangfoldig presse. I Sverige har forbryterne fått sitt eget blad.

Apropos å la forbrytere komme til orde og å la mediene bli megafoner for farlige idéer: I Sverige har skurkene fått sitt eget blad. Det er helt sant, det har eksistert siden i fjor og heter Skurk. Under en av mine mange reiser i inn- og utland fant jeg det i en helt vanlig ikke-kriminell kiosk i Göteborg. Det så ut som en parodi på noe, jeg måtte bla en stund før jeg ble overbevist om at jo da, noen har tatt på seg å lage et glansa magasin for kriminelle.

Jeg har ikke noe imot at røvere får sitt eget blad. Jeg har ikke engang noe imot røvere, så lenge de oppfører seg som folk. Det skulle bare mangle at ikke de også får tilbud om lesestoff tilpasset sin livsstil. Bladet har undertittelen ”Andra siden av myntet”, som betyr omtrent ”Sett fra den andre siden”, og det er akkurat dét bladets virkelighet er: Sett fra forbryternes ståsted. Noen ser på verden gjennom rosa briller, her ser man den gjennom svart halvmaske.

Litteraturen, både den høye og den lave, har alltid vært opptatt av forbrytelser. Men siden Sherlock Holmes’ tid har vi klart å pleie vår fascinasjon for lovbrudd ved å la etterforskeren være helten, og ved å la en lykkelig slutt være den hvor loven seirer. Det var en kort periode for 200 år siden – etter at folkelesningen var oppfunnet, men før det moderne politivesenet hadde blitt funnet opp og vunnet folkets tillit – at tyven og rabagasten var den vanligste helten, både i fiksjonen og i virkeligheten/folkesnakket/balladene (som Gjest Baardsen). Skurk tyder på at vi er tilbake der igjen.

Bladet skildrer en verden hvor forbryterne ikke lenger trenger si unnskyld for at de er til. De vil ha det andre har, og de vil ta det uten å måtte bli påført dårlig samvittighet. I Skurk er forbryterbanen et livsstilsvalg á la lavkarbo eller å følge et fotballag. Det er som om Skurkeklubben i Andeby skulle hatt åpne møter. At Skurk eksisterer viser både at det fins en viss sosial aksept for lovbrudd og at denne aksepten er kommersielt gangbar.

På bladets hjemmeside står det at ”SKURK är kriminal- och rättsmagasinet som avslöjar samhällets mörka sidor. (…) Vi synar ljusskygga företeelser hos myndigheter, rättsväsende och kriminalitet i stort som smått. (…) Lagbrytare finns i alla samhällsskikt, även bland polis och rättsväsende. SKURK granskar alla lika noggrant.” Hensikten er å vise at purken ikke er noe bedre enn skurken, at alle er lovbrytere og at ingen dermed har noe etisk overtak. La oss se på hvordan dette praktiseres på trykk. I Skurk nr. 4 finner vi, bak en Sin City-inspirert forside, følgende:

En avsløring av en fyr som har skrevet bok og løyet på seg lovbrudd – feilen med ham er ikke at han er kriminell, men at han ikke er kriminell nok. En tidligere dørvakt på Stockholm-utestedet Spy Bar forteller om kutyme for forbrytere på byen. Godbiter fra kriminalitetens historie: Lucky Luciano, Bugsy Siegel, Meyer Lansky. En kronikk rettet mot fengselsdirektøren som forbød Skurk på Umeå-anstalten. Morostoff om dumme forbrytere som ble tatt. Hvordan man selger aksjer som ikke fins, med det såkalte boiler room-grepet. Sett på makan-reportasjer om gangstere i Nairobi og om MS-13. Politimannen som angivelig har mishandlet og voldtatt sin samboer, men som fortsatt er i tjeneste til tross for at hun har anmeldt ham nærmere 30 ganger. En psykoanalytiker forteller om hvordan politiet angivelig la lokk på Knutby-etterforskningen. Hvordan du får økonomisk oppreisning etter at en sak er droppet. En oversikt over Sveriges mest ettersøkte, hvor poenget er at det de har gjort ikke er så alvorlig heller. (Noen oppslag peker i motsatt retning: En liten artikkel om at i middelalderen ble falskmyntnere kokt, og en tekst om vellykket rehabilitering. Men de er i mindretall, og virker kosmetiske.)

Det er godt at det stilles kritiske spørsmål til politi og rettsvesen. Misbruk og feilvurderinger forekommer der som alle andre steder, og kan få større utslag enn de fleste andre steder. Noen må vokte vokterne, men det bør la seg gjøre uten å undergrave den tilliten politiet har, og som det er avhengig av for å utøve sitt embete. Mediene tar lovens side mot lovbryterne, og det er ikke et tegn på tendensiøs pressedekning, det er et tegn på at vi er sånn noenlunde enige om hvordan samfunnet bør fungere. Det mangler heller ikke på vilje til å kritisere politiet. (Hanne Skartveit mener sågar at VG bør få intervjue Behring Breivik sånn at vi kan få hans vurdering av politiets innsats 22. juli. De fleste ønsker en evaluering av politiberedskapen, men VG er ganske alene om å mene at gjerningsmannen skal være med på den.)

Min erfaring med politiet er at de er svake på touchteknikk og dirking, men for øvrig samvittighetsfullt gjør sånt som de fleste ville ha betalt for å slippe. Klemming er kanskje for mye, men jeg vil ikke nøle med å anbefale alle med å gi sitt lokale politi et karslig og fast håndtrykk.

Det er uklart hvorfor svenske skurker har fått sitt eget blad, mens deres norske kolleger må gå uten. Kanskje svenske skurker er flinkere til å lese. Det fine med Skurk er at det, i den grad det leses av kriminelle, vil styrke leseevnen blant dem. Det har ikke noe å si hva de leser – en banditt som leser mye, vil være en banditt med større empati enn en som ikke leser. Og skal jeg først bli ranet, vil jeg at det skal skje med mest mulig empati.

Det negative med Skurk er at det, som fengselsdirektøren i Umeå sier, fungerer som rekruttering til ulovlighet. De eneste som vil kjøpe et blad som sier at det ikke er så galt å være forbryter som samfunnet vil ha det til, er de som ennå ikke er blitt forbrytere. En ekte skurk betaler ikke for et blad. Han stjeler det.

Første gang publisert i Dagbladet