Amatørland

Jeg er norsk, derfor beundrer jeg de som gjør noe annet enn det de egentlig kan.

Norge elsker amatører. Det er ikke fordi vi liker mangel på talent bedre enn store forekomster av talent. Det handler ikke om talent. Det handler om at vi elsker de som gjør noe annet enn det de egentlig kan. ”Noe helt annet,” som KLM sang på 1980-tallet*.

Derfor handler mange av våre mest populære TV-programmer om countrysangere som rapper, middelaldrende alpinister som konkurrerer i potetløp og moderne bymennesker som skal drive en gård for hundre år siden. De må gjerne ha en suveren flow, de kan godt sette verdensrekorder i potetløp og drive gård på en måte som får Per Olaf Lundteigen til å gråte av glede. Vi nordmenn har ikke noe imot at de kan dette. Det vi ville hatt noe imot, var om det var dette de egentlig kunne. Vi vil ikke se rappere rappe og bønder drive gård.

Med all respekt for Bjørn Dæhli, så tror jeg skiløperne var mer elsket av folket på midten av forrige århundre, den gangen skiløperne ikke egentlig var skiløpere. De var tømmerhuggere som i blant gikk på ski fra koia si i skogen, hele veien til Holmenkollen, fortsatte rett ut i VM-løypa, helte blåbærsuppe på startnummeret sitt, gikk i mål, plukket opp medaljen sin uten å si ett kløyva ord og strøk til skogs igjen for deretter ikke å bli sett på ett år. Bjørn Dæhlie og Petter Northug har jobbet for godt, de har trent for målbevisst til å bli elsket på samme måte. De har imponert oss, men vi elsker dem ikke slik våre foreldre og besteforeldre elsket Hallgeir Brenden. Hvis Northug derimot skulle gå hen og bli verdensmester i poker, vil vi elske ham for det. Siden han egentlig driver med noe helt annet.

Vi beundrer dem som går utenom, de som gjør noe annet enn det de egentlig holder på med, de som tar en sjanse og aller mest hvis de lykkes. Hadde Heyerdahl nøyd seg med å skrive om å drive på havet, ville han forblitt en middels kjent eksentriker. Fordi han også var villig til å sette livet på spill i lite flytedyktige farkoster, elsker vi ham.

Det vi ikke hæler er mennesker som studerer et fag i ti år og deretter praktiserer nettopp dette faget. Jeg er norsk, og jeg vil ikke høre på en pianist som har studert Schubert i ti år og deretter setter seg ned og spiller Schubert. Som nordmann vil jeg høre en langrennsløper spille Schubert, og aller helst med votter.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje fordi et fag vitner om for mye ambisjon. Det er noe usympatisk med ambisjoner, noe utrivelig ved mennesker som vet hva de vil. Askeladden vinner kongsdattera og halve kongeriket, men ikke fordi han har trent for det. Han vinner fordi han er oppriktig og raus med kaller og kjerringer han møter i skauen, fordi han tar med seg sånt han finner i tilfelle de kan komme til nytte når han skal snakke med kongelige, og fordi han er fryktløs og rapp i kjeften. Men han har ikke forberedt seg det grann. Han har ikke så mye som en bachelor i prinsessevinning. Tvert imot, han har sittet og rotet i grua.

På dette punktet kan det være på sin plass å minne om at ordet amatør kommer fra samme sted som amor, og egentlig betegner en som elsker det hun gjør. Dilettant kommer av dilettare, som betyr å glede seg over eller å nyte.

Selv politikere bør egentlig være noe helt annet om de skal vinne vår kjærlighet. Jenser og Jonaser som har gått på fine skoler kan til nød styre et land. Men med all respekt for Jenser og Jonaser; vi elsker dem ikke på samme måte som våre foreldre og besteforeldre elsket Hanna Kvanmo og Einar Gerhardsen. De som hadde hatt andre ambisjoner enn å havne på storting og i regjering. De hadde vært sykepleiere og veiarbeidere. Det kunne se ut som om de snublet over et engasjement og bare måtte ta det med seg, slik Askeladden måtte ta med seg en utgått sko. Og vi liker det sånn, fordi tilfeldigheter er mer sjarmerende enn vilje. Vi beundrer vilje når den forekommer hos mennesker som har vært utsatt for sykdom eller skade, og som kjemper seg tilbake til idretten/jobben/livet. Hos friske mennesker er vilje bare ekkelt.

Det er en vanskelig balansegang å være politiker. Hvis de har studert, bør de også ha jobbet på fabrikk eller sykehus. Hvis de bare har jobbet med tanker og ord og papir, sliter vi med å respektere dem når de blir politikere og jobber med tanker og ord og papir. (Men på den annen side: Med en gang de viser seg på TV og prøver seg på helt alminnelige gjøremål som å synge eller sykle eller heie på et fotballag, blir de hengt ut som krampefolkelige oppmerksomhetshorer. Da er det smartere å posere for en pikant kalender, det er en kontrollert bruk av camp.)

Det fins unntak fra vår skepsis til mennesker som driver med det de egentlig kan. Jeg hadde ikke stolt på en hjernekirurg som sa at det viktigste tross alt er å ha gått livets skole. Helsepersonell, håndverkere, arkitekter og ingeniører bør kunne sitt fag. Vi stoler på akademikere unntatt a) de som har studert kunst i ti år og dermed mener at de har lært seg forskjellen på godt og dårlig, b) klimaforskere, uvisst av hvilken grunn, og c) rettspsykiatere, med god grunn.

Selv har jeg ingen faglig bakgrunn for å skrive dette, og jeg mangler statistisk materiale. Derfor regner jeg med å bli tatt på alvor og respektert. Men ikke elsket. Til det kom det for lett. Kjærlighet skal være forbeholdt de som har gjort noe farlig og krevende som de egentlig ikke kunne. Og heller ikke trengte. Og kulestøtere som danser jive.

*Og de var egentlig ikke sangere.

**I henholdsvis Askeladden og de gode hjelperne og Gjete kongens harer.

Første gang publisert i Dagbladet