Forsøk litt ømhet

Hvorfor de som vant bør gå i seg selv, og hvorfor ryggrad er overvurdert.

Det er mye nå, ingen tvil om det. Ikke bare har Liverpool muligheten til å ta seriegull for første gang siden DDR og den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Bred folkelig motstand har også fått Bent Høie til å trekke tilbake forslaget om reservasjonsrett. Det er nesten dårlig gjort mot alle de som hadde sett fram til å gå i førstemaitog mot den. Nå mangler det bare at Olemic Thommesen og Børge Brende snur i Dalai Lama-spørsmålet og tar imot ham med norske flagg, kransekake og selfieklare mobiler.

Seier, selv muligheten for seier – det overrumpler. Jeg hadde vent meg til at ting blir verre. De uavhengige bokhandlene sliter, været kommer og tar oss og latte fra varmdrikkautomat koster førtitre kroner på sykehusene. Det er uvant å være på den sida som vinner. Og jeg skulle så gjerne sittet i en sirkel sammen med andre som er mot å tukle med abortloven; vi kunne klappet hverandre på skuldrene og gnidd oss i hendene og knist skadefro. Men likevel er det vanskelig å fryde seg over Høies retrett. Det er noe som skurrer, og lyden kommer fra oss.

Flertallets tone i saken om reservasjonsrett (som flertallet vant) og Dalai Lama-saken (som flertallet inntil videre har tapt) har hatt et kraftig innslag av moralisme. Vanligvis er jeg tilhenger av moralismen. Forståelsen for at noen valg er bedre og mer høyverdige enn andre er limet som holder samfunnet sammen: Det er bedre å kjøpe en sykkel enn å stjele en. Du skal ikke gå på do midt i quizen og lete etter svar på Wikipedia. Du skal ikke velte kyr. Sånne ting.

Men i reservasjons- og Lama-sakene har moralismen på sitt verste bikket over og blitt til en stempling av Høies og Brendes og Olemic Thommesens valg som moralsk mindreverdige. Som om de må gjøre som flertallet ønsker, eller avfinne seg med å havne i en kategori for moralske undermennesker. Offentligheten har blitt en unison Gregers Werle, som tramper omkring i offentligheten med ideelle fordringer og forlanger at mennesker med synlighet og makt skal være prinsippfaste og offervillige og alltid mene det samme.

Jakten på annerledes tenkende rammer oftest mennesker i randsonen. De som deltar i Paradise Hotel selv om de fomler med fremmedord og faste uttrykk. Frp-ere som syns Frp er for pusete med asylsøkere. Denne gangen var det statsråder det gikk ut over, siden de ikke har vært prinsippfaste og offervillige. Det er da ikke det vi har dem til. Jeg tror ikke engang folk flest ønsker prinsippfaste og offervillige politikere. I så fall hadde Erling Folkvord sittet mer enn en periode.

Politikere skal ta telefoner i dølgsmål og snekre kompromisser som er så gode at ingen blir fornøyd. Det er det vi har dem til: Lirking og unnfallenhet. Ingen nordmenn liker et kompromiss, men det er bare fordi vi ikke har levd under et kompromissløst regime. Den som skal forsvare et kompromiss, må late som om han har vunnet. Men vi må gi rom for pragmatisme, selv om den utad tar form av tullprat («Vi må innskrenke kvinners rettigheter for å styrke kvinners rettigheter») eller paradokser («Vi må unnlate å ta opp menneskerettighetene nå for å styrke menneskerettighetene senere»).

Disse sakene avslører flere ting. For det første at Norge forakter den som lar seg presse mer enn den som presser; forakter svakhet mer enn misbruk av styrke. For det andre politikkens spillkarakter: Under de rødgrønne var Høyre mot reservasjonsrett, etter valget lot den seg presse av Krf til å late som om den var for. Og til å late som om den ikke hadde skiftet syn, på en måte som minner om mannen som snubler i fortauskanten og spretter opp igjen og later som om han aldri har vært i bakken. Under de rødgrønne ledet Høyre an i kampen for at Norge skulle ta opp Tibet i internasjonale fora, la Dalai Lama sove over og snakke hardt til kineserne. Det var Høyrepolitikere som kritiserte den daværende regjeringen for å ha en ryggrad som en banan. Nå er det SV som hakker på Høyre med de samme argumentene. Arbeiderpartiet holder av erfaring kjeft, hvilket forteller alt om hvilke opposisjonspartier som tror de kan havne i regjering igjen.

Vi har alle sagt eller gjort noe vi ikke kan stå for, for å være greie med en fetter eller kompis eller kollega. Selv minnes jeg med skam den gangen jeg meldte meg inn i en bokklubb og rett ut igjen, bare for å hjelpe naboen til en vervepremie.

Kanskje man ikke kan regjere uten å møte seg selv i døra. Og når man møter seg selv i døra, kanskje det beste ikke er å late som om man ikke ser seg, men tvert imot si hei. Som Otis Redding lærte oss på sekstitallet: Gotta gotta try a little tenderness. Prøv litt ømhet. Det må være rom for litt slark. Det må være plass nok til å snu.

I dette tilfellet vil Børge Brende hjelpe produsentene av norsk oppdrettslaks. Det gjør ham ikke til noe dårlig menneske, bare til en inkonsekvent politiker. Det vil si: Til en politiker. Og tross alt var det ingen som stemte Høyre for å styrke menneskerettighetene i Tibet.

Første gang publisert i Dagbladet