Velkommen til Norge

Fem punkter for en robust flyktningpolitikk.

Det er for lettvint å kritisere Regjeringen. Den forsøker å gjøre det den har lovet. Den vil krympe Staten og gjøre det lettere å jobbe uten å ha fast jobb. Den har kuttet arveavgiften og fjernet en del begrensinger på lek og moro. Hvis man absolutt må refse noen for dette, får man refse velgerne som har stemt fram denne politikken. Nå får Regjeringen i tillegg kritikk for at den tar inn under tusen syriske flyktninger i år, og for at den vil håndplukke de flyktningene som lettest vil kunne integrere seg i Norge. Jeg støtter en slik flyktningpolitikk, og vil i tillegg gi Regjeringen et råd.

1) Det gir seg selv at Norge bør være forsiktig med å ta imot mennesker som har opplevd krig. Mange av dem er tungt traumatiserte og har store psykiske problemer. Uten solid oppfølging fra psykiatrisk helsepersonell vil de kunne gjøre skade på andre så vel som seg selv. Dessverre er norsk psykiatri allerede tungt belastet, og neppe i stand til å gi ytterligere pasienter den behandlingen de trenger. Derfor bør Norge ikke gi opphold til flyktninger som kommer fra områder hvor det er krig eller borgerkrig, eller fra failed states der væpnede grupper og røverbander herjer.

2) Skal vi hjelpe noen, må vi vite hvem de er. Derfor bør vi takke vennlig, men bestemt nei til mennesker som søker opphold med falske papirer. Medlemmer av opposisjonelle grupper i et diktatur må angivelig ofte oppgi falsk identitet for å komme seg ut av landet de bor i. Det er en påstand som faller på sin egen urimelighet. Et ekte diktatur vil selvfølgelig godte seg over anledningen til å bli kvitt bråkmakere og oppviglere. Norge må derimot kunne forutsette at flyktninger ikke ljuger. Det er ikke tilfeldig at det heter at den som ljuger, stjeler. Og vi ønsker ikke å gi opphold til tyver.

3) De som har vokst opp i en krigssone eller et diktatur, vil nødvendigvis ha lagt seg til en del uheldige holdninger. Det kan være at man anser vold som et probat middel for å oppnå et mål. Det kan handle om at man oppfatter det som moralsk forsvarlig å ljuge for myndighetene. Ingen av delene er forenlig med norske verdier. Vi må kunne forutsette at de som ønsker langvarig opphold i Norge har satt seg inn i hvilke regler som gjelder her. De bør vise respekt for vår kultur, våre tradisjoner og vår historie.

4) Mennesker som kommer til Norge med det de eier og har i to bæreposer, gir et lite tillitvekkende inntrykk. For det første lurer man på hvorfor de ikke har mer. Det er nærliggende å tenke at de har gitt alt de eide til menneskesmuglere, for å få hjelp til å komme seg til Norge. Når noen gir slike lyssky bakmenn penger, legger man til rette for deres virksomhet. Norge bør ikke hjelpe de som støtter menneskesmugling.

5) Store konsentrasjoner av flyktninger forsterker mentale problemer, skaper vold og fører til gnisninger med lokalsamfunnet. Den beste løsningen for flyktninger i Norge vil således være at de ikke er bundet til en bestemt adresse, men at de holder seg i bevegelse, fortrinnsvis i små grupper. Den innlysende løsningen på et ambulerende flyktningevesen vil være at de reiser rundt i mobile boenheter på norske veier. Der vil de ikke ligge noen spesifikke kommuner eller nærmiljøer til last mer enn noen dager om gangen. Flyktningene vil slippe å føle seg uønsket på ett spesielt sted. De vil bidra til distriktenes økonomi ved å legge igjen litt penger på hvert sted. Med Regjeringens satsing på vei, vil det også være plass til dem på veiene. Og, ikke uviktig, som flyktninger er de vant til å være på farten.

Håndplukking har fått et ufortjent dårlig rykte. Det vitner om liten respekt for blomsterdekorasjon som fag. Men slik en dyktig blomsterdekoratør velger blomster med omhu og setter dem sammen for å skape den vakreste buketten, må samfunnet håndplukke flyktninger for å gi det beste resultatet både for dem og for samfunnet som skal ta imot dem. Heldigvis mangler det ikke flyktninger å velge blant.

Vi ønsker at hjelpen vi gir skal være effektiv. Med kriteriene som er nevnt her vil vi kunne hjelpe langt flere enn om vi skulle åpne dørene for hvem som helst. Nordmenn ønsker å hjelpe, men da skal hjelpen utgjøre en forskjell. Vi kan ikke hjelpe de som bare trenger mer og mer hjelp i uoverskuelig framtid.

De flyktningene vi ønsker hit til Norge, kommer fra fredelige land. De har penger, de er interesserte i norsk kultur, de kjører rundt i egen bil og de blir ikke lenge. De kan på mange måter minne om tyske bobilturister. Den som ønsker opphold og beskyttelse her i landet har mye å lære av dem. Jeg vil ikke dermed si at en flyktning bør forsøke å ligne mest mulig på en tysk bobilturist. Det fins en åpenbar forskjell. En flyktning bør kunne mer norsk.

Første gang publisert i Dagbladet