En kort historisk gjennomgang av nakenhet i Norge

Mye tyder på at det fantes et lite vindu i historien hvor man kunne se en naken, gammel mann på offentlig sted, og at dette vinduet nå dessverre er lukket.

Dette er det nye: Vi er nakne på nettet og påkledde i dusjen. Det var annerledes med vikingene og våre tipptipptipptipper bøndene og de som levde i gråbeingårdene for hundre år siden. De badet i elva og manglet garderober og sov sju i hver seng og må ha sett hverandre nakne stadig vekk. De giftet seg med søskenbarna sine og spiste bark og døde av utmattelse, men de tålte å se en naken kropp. Ikke bare det, de kunne se en naken kropp uten å tenke på sex. Det er det nå for tida bare helsepersonell som kan, og – skal vi tro legenyhetene – knapt nok det.

På plassen som har fått hans navn på Oslos østkant, står dikteren Rudolf Nilsen på sokkel. Statuen er laget av Knut Steen, ble avduket første mai 1954 og viser dikteren kliss naken. Han døde av tæring da han var tjueåtte år gammel, men statuekroppen ser frisk og sterk ut, på en kroppsarbeideraktig måte. Det er ikke en dikterkropp, det er klassens kropp, den som er blitt sterk og senete av de tunge løftene og de lange dagene. Men statuen representerer også politisk styrke, den kraften som springer ut av bevissthet, kunnskap og organisering.

Jeg har vokst opp med nakenhet, den gangen fysisk styrke fortsatt var forbundet med arbeid og ikke med fritid. På det offentlige badet i arbeiderbyen Halden var det herredag hver lørdag, og badetøy var forbudt. Gutter uten hår på tissen herjet i bassenget, gamle menn satt bukseløse i badstua og svettet og leste Halden Arbeiderblad og snakket om hockey og verden og andre gubbeting. I blant satte vi guttene oss inn der noen minutter og lot som om vi ikke så dem, gubbene, der de satt med hud til overs og tung, truende pung, som en uværssky mellom låra. Det var umulig å overse de gamle kroppene, like umulig å forestille seg at vi selv kanskje skulle se sånn ut en dag. Og vi forbandt aldri verken våre egne eller andres kjønnsorganer med noe seksuelt. Nakenheten var ikke vårt valg, og dermed heller ikke et uttrykk for våre legninger og lyster. Vi hadde ikke fått oss sånt ennå, vi ville bare bade.

På denne tiden var svømmehallene et offentlig ansvar. De var et resultat av politiske vedtak, med helse, hygiene og svømmeferdighet som mål. Det er mulig vi ble utsatt for propaganda, men vi fikk i hvert fall svømt.

Nå får vi vite at ungdommen dusjer med undertøyet på, at de ikke dusjer, at de skifter til treningstøy hjemme. Noe av dette handler sikkert om islam, på samme måte som risgrøt handler om kristendom. Men for det meste er dusjvegringen et uttrykk for en moderne skam, skapt av den postmoderne kapitalismen og nyvinninger innen forbrukerelektronikk. Det handler om å selge bilder av såkalt fine kropper og samtidig overbevise folk om at deres egne kropper ikke er noe å by på. Folkets egne kropper kan bare legges fram som ofringer. Det må synes på kroppen at dens innehaver har forsaket, holdt ut og lidd. Man må kunne se at du ikke har spist sjokolade på hverdager og at du har trent hver dag. Underkastelse og utholdenhet og fysisk styrke er nå engang sexy, det vitner om evnen til å bære våre gener videre. Vi gjør narr av dem som ikke holder ut. Slik disiplinerer vi både dem og oss selv. Eller vi gir opp. Eller vi gjør som de fleste: Vingler mellom askese og fråtsing.

Siden grensesetting er gammeldags, åpner de voksne for at ungene blir tatt med i det seksuelle dragsuget. Og vi får de stadige avsløringene av nettsteder som tjener penger på å la småjenter kle (av) seg som eldre enn de er og vise seg fram på bilde og spørre fremmede: «Er jeg fin?» Den leken som før foregikk med en venninne foran speilet er blitt en offentlig foreteelse. Slik viskes grensene mellom barn og voksne ut på en måte som bare er egnet til å glede pedofile.

Tolvårige gutter tar tusen situps i et fåfengt forsøk på å få sixpack, de drømmer om boblemuskler, større enn de på Nilsen-statuens bronsearmer, men like harde. Guttene har fått tildelt kroppslige forbilder å sammenligne seg med, sånn at de, som jentene, også kan føle seg mislykket. Dette gjør problemet både større og mer demokratisk.

Det er mye som er bedre nå. Det fins mer god musikk, maten er bedre, du kan snakke i telefonen hvor som helst og folk er stort sett snillere med hverandre, men en ting var bedre før: Du kunne se gamle menn nakne. Det var til og med meningen. Ikke at man skulle stirre, men at man nødvendigvis fikk en forståelse av at kroppen er i forandring og sjelden ser ut som i reklamen. Det var et offentlig prosjekt. Myndighetene ville ha oss nakne.

Halden Bad ble privatisert på slutten av 1990-tallet. Badet opprettholdt et nakentilbud til herrer på lørdagsformiddager fram til september 2010. Da ble det slutt på syttiåtte år med nakenbading i Halden. Siden den gang har det kun vært fellesbad med badetøy.

Første gang publisert i Dagbladet