Fikk du ikke med deg første del? Her er DÅRLIG ROMAN, første del og andre del
Dårelokkens tolkningsmuligheter
– Rock, rock, rock! runget det over Arbeidersamfunnets plass. Det var en septemberkveld tidlig på høsten, og Sentrum kino var i ferd med å stenge dørene for kveldens siste visning av den amerikanske filmen ”Rock around the clock”, eller, som den het på norsk, ”Full fart med rocken”. For hver lykkelig ungdom som hadde sikret seg billett, var det fem billettløse. Tusener av rockelystne ungdommer ble stående igjen med uforrettet sak. De var klare for rock’n’roll, men fikk ikke anledning. Jentene hadde tupert håret, mange brukte skjerf som den reneste Grace Kelly. Guttene hadde dratt opp buksene og klasket håret fullt av Bryl. De snerret hånlig til hverandre for å vise hvor lite de brydde seg om annet enn sitt eget behov for å rocke. Mange hadde sett filmen før og ville rocke mer. De som ikke hadde sett den, hadde hørt om den. Det var som om rocken hadde kommet til Norge disse septemberdagene. Alle ropte på rocken. – Rock! ropte de. – Rock! Rock!
Det var som om den nye rytmiske musikken fikk en hel generasjon til å våkne. Seksualiteten, som hittil hadde vært forvaltet av helsesøstre og psykologer, var plutselig et vilt dyr på frifot. Et hårete, sort, elektrisk dyr fra Statene. Guttene, som hadde trodd testiklene var til å klø seg på, visste plutselig bedre. Det gikk opp for dem at pungen er et rytmeinstrument. Dette var noe Benny Goodman aldri hadde klart å formidle. Man kunne si mye pent om jazzen, men særlig preget av hemningsløs seksuell utfoldelse var den ikke. Rock, derimot, var brunst i fire fjerdedelstakt.
Lilly og Alma sto midt i hopen og ropte.
For den eldste av dem hadde sommeren gått sin gang med forelskelser, kjønnsmodning og økt selverkjennelse. Det hadde vært en typisk sommer for en femten år gammel Oslo-pike, bare med litt mindre bading.
At Reidar Ahlmann muligens ikke var hennes far, at Lilly indirekte hadde forvoldt en eldre kvinnes død, alt dette hørte fortiden til. Hun hadde lagt det bak seg, som for små klær, som fottrinn, som tyggegummi. Det var 1956, og høsten sto i rockens tegn. Og da mente hun ikke den sorten som står og spinner i stuen!
Piken med svømmehud mellom tærne hadde mast seg til å få gå på kino, moren hadde bare stilt én betingelse, at hun tok med seg lillesøsteren. – Hva skal hun på kino for? hadde Lilly fnyst, – hun som ikke bryr seg om annet enn bananer?
Men moren hadde ikke villet høre på det øret. Slik gikk det til at Lilly måtte ta Alma med seg. Når sant skal sies, og det skal det jo, hadde storesøsteren ikke så meget imot det. For det første, tenkte hun, ville det gjøre Alma godt å komme bort fra Thor Olsens gate, om så bare for noen timer. Hun gikk der i den trykkede stemningen i leiligheten, tilsynelatende uberørt, lukket inne i en glasskule hvor det aldri snødde engang. Alma trengte å være blant andre ungdommer og ta del i deres verden av ungdommelige ting. Hun var tretten år, men fortsatt på mange måter et barn. Hun bar på en uskyld som var elskelig, til å spise opp, men samtidig et trekk ved hennes karakter som gjorde henne sårbar. Lilly orket ikke tanken på at noen skulle komme og såre Alma. Da ville Lilly heller såre henne selv, slik at det kunne foregå i kontrollerte former.
Der sto de altså uten billetter og ropte på mer rock. En politibil kom årvåkent sigende rundt hjørnet fra Calmeyers gate, klar til å gripe inn dersom tenåringenes livsglede skulle anta lovstridige former.
– Spansere! skrålte en stemme i mengden. – Dem vil ta rocken fra vårs!
Det var klarsignalet. Sytti rockere kastet seg over den sorte bilen, femogtredve på hver side. De gynget marja fra side til side. – Og hoi! ropte de taktfast. De veltet bilen opp på to hjul, den balanserte i et lite sekund før den tok overhaling og veltet over på ryggen, hjelpeløs som en bille. Et jubelbrøl steg opp fra rockemobben og spredte seg som ringer i vann. I samme sekund lød den klaprende lyden av hover mot brostein. Politiets rytterkorps hadde holdt seg klare på Youngstorget. Ved lyden av bil som ble veltet, satte de inn på Arbeidersamfunnets plass og drev en sort kile av muler og messing inn i de unge hordene.
Lilly tok et godt tak om lillesøsterens arm og dro henne oppover mot Henrik Ibsens gate.
Den tause Alma ønsket å bli, hun trakk i motsatt retning, og Lilly måtte bruke alle sine krefter, ervervet gjennom regelmessig svømmetrening. Det var ikke mange gutter i klassen hennes som kunne briske seg med like bred ryggtavle.
– Jeg har lovet å passe på deg, forklarte Lilly sammenbitt. – Nå går vi hjem og hører på Rundtomkring med Leif Rustad.
I det samme fikk hun et slag i ryggen, så hardt at pusten forlot henne.
– Jeg trodde dere hadde tenkt dere på kino, sa en velkjent stemme og viftet med fire billetter. Det var Filip, storebroren. Ved siden av sto hans kvisete klassekamerat fra realskolen, Enok Reinertsen. Han var nordfra, hadde fett hår og havnet daglig i slagsmål. Som han pleide å vinne.
– Vi har altså to ledige.
– Hva skal du ha for dem? spurte Lilly. Hun visste at broren ikke var den som ga bort noe, i hvert fall ikke gratis.
Filip vendte seg mot kvisetrynet. – Hva skal vi ha for dem?
Enok dunket knyttneven i Filips overarm. – Ikke drit deg ut a, sa Enok på klingende tromsk. Han vendte seg mot Lilly. – Vi skal ikke ha noe for dem. Jeg venter ikke at du skal kysse meg eller ta på meg eller noe sånt. Vi hadde bare to billetter til overs, okei?
Lilly trakk på skuldrene. Midt på plassen hadde de dristigste rockerne begynt å velte hester. Det var bare så vidt de ridende konstablene fikk veltet seg ut av salen før hestene ble liggende på ryggen og sprelle med de lange hestebeina. – Klabert, nikket Lilly.
Alma løftet en begeistret tommel.
De klemte seg forbi vakten i døra, kjøpte for to kroner i drops og tråklet seg sidelengs inn på benkeraden midt i Filmavisen. Som alltid ble reportasjene tatt imot med en blanding av interesse og hån. Fleipen fløy gjennom kinosalen, og kvikke hoder kappet om å komme med de frekkeste kommentarene. Lilly gikk først av de fire, fulgt av Alma, Filip og Enok. Da hun grep tak i skjørtet for å sette seg på den innerste ledige plassen, ved siden av Alma, lød et kremt. Hun så Enok gjøre et kast med hodet. – Der skal jeg sitte, sa Filip. Han måtte heve stemmen for å bli hørt. – Vi bytter plass, du og jeg.
Broren nikket mot det ledige setet ved siden av nordlendingen med hudproblemet. – Men, innvendte Lilly.
– Vil du se filmen, eller? kom det truende fra Filip.
Slik gikk det til at Lilly havnet ved siden av Enok. Det var da hun la merke til det han hadde hengende i en snor rundt halsen. En avlang, metallisk gjenstand av stål og bly. Det var som hun fryktet. En patron. Filips venn var altså med i Blackiegjengen. De var beryktet over hele Oslo for sin kriminelle og voldelige virksomhet. Så Enok på Lilly som sin? Hva kunne han finne på å gjøre med henne? Ville han tvinge henne til å utføre handlinger mot hennes vilje? Hva mente Filip om dette? Det var han som hadde brakt dem sammen. Hadde Enok truet Filip til å gjøre dette? Til å gi ham sin søster? Hadde Enok et grep på Filip? Spørsmålene for som en myggsverm gjennom hodet hennes. Og hvert av dem sugde blodet hennes, tappet henne, gjorde henne blek der hun satt.
Enok stakk hånden på innerlommen og trakk frem noe som blinket i skinnet fra
lerretet. Han førte gjenstanden til hodet og dro den gjennom håret. Det var en stålkam. Lilly slapp ut et sukk av lettelse. Hun kremtet. Så snudde hun seg mot Enok.
– Jeg trodde det var, sa hun.
– Hysj, avbrøt han uten å ta blikket fra lerretet.
– … er nå blitt en by i frykt, sa Jan Frydenlund på Filmavisens lydspor. Ved siden av den populære radiomannen Rolf Kirkvaag, var han Filmavisens fremste kommentator.
På lerretet så Lilly en rask panorering over hovedstaden fra fjorden til Grefsenkollen. Kameraet måtte ha stått på Ekeberg, der hvor maleren Edvard Munch i sin tid hørte det gå et skrik gjennom naturen.
– I løpet de siste to årene har hele åtte mennesker blitt funnet revet i småbiter, erklærte Frydenlund. – Politiet antar at det er en og samme gjerningsmann som fortsatt er på frifot.
Klipp til: Hvitkledde menn bærer båre til ambulanse. På båren et menneske dekket av hvitt klede.
– Politiet har møtt denne trusselen med å styrke gatepatruljeringen. Ja, når det handler om å pågripe morderen som har fått kallenavnet Vargen, snus det sannelig ikke på skillingen.
Eksteriør av Victoria Terrasse. Klipp til finger på dreieskive.
– Man oppfordrer også publikum, både i Tigerstaden og over det ganske land, om å bidra med opplysninger.
Pressekonferanse. En mann i sort uniformsfrakk og lue står på talerstolen.
– Ifølge politisjef Sigurd Svein Skalmerud har hundreder tatt telefonen fatt, men så langt har ingen henvendelser ført etterforskerne nærmere en løsning.
Klipp til nært på politimesteren. Han har mørke ringer rundt øynene.
– Skalmerud fraråder publikum å bevege seg alene utendørs nattestider, man bør heller gå to og to. Samtidig bør man unngå å bevege seg utendørs nattestider sammen med mennesker man mistenker for å være morderen.
En gate om kvelden. Skinnet fra en lyktestolpe som en lysende ball i kveldståken.
– De fleste følger politimesterens ord, og unngår å sette sin fot utenfor hjemmets lune arne etter mørkets frembrudd.
Voksen kvinne leier skolepike med ransel.
– Mange foreldre følger sine håpefulle til og fra skolen.
Anonyme mennesker, grå omriss haster forbi over Stortorget.
– Ingen vet hvem han er. Ikke engang om han er menneske …
En ulv i et trangt bur lunter, lusker, ser skjevt mot kamera.
– … dyr …
Et spørsmålstegn svirrer mot salen.
– … eller udyr.
Solen går ned bak rådhustårnene.
– Det eneste som er helt sikkert, er at hvis han ikke blir stoppet … kommer han til å fortsette.
Bildet klappet sammen som en japansk vifte.
– I august var det blomstershow på Scala kino, fortsatte Frydenlund i en langt lystigere tone. Lilly kjente en hånd gripe henne om låret. Fingrene presset hardt, hun kjente neglene som klør gjennom ullstoffet. Hun vendte blikket langsomt ned og oppdaget at det var hennes egen hånd.
Filmen var utrolig. De hadde hørt om rock, men det var noe helt annet å høre og, ikke minst, se den. Hvordan Bill Haley & His Comets behandlet instrumentene sine. Musikerne hoppet og spratt, ropte og danset, det var som om hele scenen kunne falle fra hverandre når som helst. Det var som å oppleve et masseslagsmål i en musikkforretning. Al Rex svingte ståbassen rundt som en dansepartner, plukket den på forsiden og hamret på baksiden. Rudy Pompili, mannen med kjempebuksene, forsøkte å presse lungene sine ut gjennom saksofonen. Ralph Jones dengte trommene som om de hadde bedt om juling. Men det var Haley selv som fanget Lillys oppmerksomhet. Det var noe med denne tettbygde mannen. Uvøren, men festkledd. Henført av sin egen primitive musikk, samtidig åpenbart besatt av detaljer. Tversoversløyfen. Og fremfor noe, dårelokken.
Det var naturlig at Lilly var nysgjerrig på dårelokken, demme sirlig danderte sigden av mørkt, glatt, kremet hår. For hva var den, om ikke et spørsmålstegn opp ned? Den var et spørsmål til Lilly: Hva har du inni hodet ditt, Lilly? Skal du gjøre alt det de forteller deg at du skal gjøre? Eller skal du bli som oss? Crazy, man, crazy! Lokken var et agn, en lokkende fiskekrok som forsøkte å få henne til å bite på. Den var Stålmannens lokk, et løfte om styrke uten grenser. Hva Lilly ikke visste, var at lokken opprinnelig var en manøver som skulle skjule svakhet. Bill Haley var blind på det venstre øyet, og brukte dårelokken for å dra oppmerksomheten bort fra det. Men hun så ikke øyet, hun så bare lokken, hun hørte bevegelsen, den varme støyen som løftet henne opp av setet og dro henne inn i lerretet, inn i en technicolorverden hvor alle ønsker ble innfridd, alle fantasier virkelighet.
Kometene brant over himmelen, ikke mindre viktige himmellegemer enn satellitten Sputnik skulle vise seg å bli tre år senere. Hvis man da kan kalle en satellitt et himmellegeme, menneskeskapt som den er. Viktige ting på himmelen var de i hvert fall begge, på hver sin måte, Sputnik og rock’n’roll-orkesteret The Comets. I overført betydning.
Etter The End ville jubelen ingen ende ta. Det var applaus og plystring. Det var tramping og sågar huiing. Man ropte på mer rock enda man nettopp hadde fått. De unge publikummerne var fulle av elektrisitet, de var batterier ladet for første gang, fulle av muligheter, svimle av frihet.
Utenfor kinoen satt fire jenter inntil veggen og gråt. Lilly var løftet opp, hun forsto at man kunne løftes, men at man kunne løftes til tårer, det var mer enn hun kunne fatte.
– Fin film? fisket hun.
– Vi har ikke sett den, hulket den eldste. – Noen stjal billettene våre.
– Det var synd, sa Lilly ettertenksomt. I bakhodet var det noe som skurret, men hun kunne ikke sette fingeren på det. Kanskje det bare var gjenklangen av en elektrisk gitar.
Hun sto sammen med søsknene og den kvisete Enok, og sparket i bakken.
– Faen asså, sa Enok.
– Fy faen, la Filip til.
– Fytti faen, sa Enok. – For en film.
– Ja faen, sa Lilly.
– Jeg sier til mamma at du sa faen, sa Filip.
– Du sa det også, smalt hun kjapt tilbake.
– Men jeg er gutt, brautet broren. Som om han kunne si faen og ikke hun. Lilly freste som en katt.
Enok summet. Man kunne formelig se gnistene komme ut av ørene. Rocken hadde krympet pupillene hans til knappenålshoder. – Jeg er helt gira. Vi må gjøre noe.
– Hva skal vi gjøre a, spurte Filip.
– Vi finner på noe kriminelt, foreslo Enok. Han så seg konspiratorisk rundt. Øynene hvilte ekstra lenge på Lilly. – Er dere med?
Lilly dro skotuppen til seg, den skrapte mot betong. – Jeg må hjem og gjøre matteleksa.
Alma gjorde en hellende bevegelse med hånden.
– Hæ? måpte Enok.
– Hun må vanne banantreet, mumlet Filip beskjemmet.
– Er det bananer på det? spurte Enok.
– Nei, forklarte Lilly, – det er fremdeles nedi jorden.
Enok skjøt frem overleppen og blåste på luggen. Så dro han frem kammen og gredde seg, dro en lokk ned i ansiktet, tvinnet den rundt fingeren, slikket på fingrene og klistret den til pannen. – Okei, sa han. – Okei.
Filip fant en tyggis bak øret og puttet den i munnen. – Jeg er med, tygde han anstrengt nonsjalant.
Det søkk i Lillys hjerte. – Vær forsiktig, bønnfalt hun.
– Jeg er alltid forsiktig, smilte han skjevt og dunket en vennlig knyttneve i søsterens skulder. – Ha det a.
– Ha det.
Alma vinket.
– See you later, alligator, kom det skjelmsk fra Enok.
Renovasjonsvesenets sprøytevogner rullet inn på Arbeidersamfunnets plass. Jentene ruslet oppover mot Fredensborg, tause, tankefulle, dirrende som membranene i en høyttaler.
Traumerei rant ned trappen som en bekk av sølv. Stykket var enda tristere enn vanlig, enda enklere. Da jentene kom inn i leiligheten, oppdaget Lilly straks grunnen. Moren spilte nå kun med én finger. Høyre hånds pekefinger for over tangentene, mens venstrehånden lå i fanget hennes som en naken, avmagret kattunge. Jentene så betuttet på hverandre.
Bekken stilnet brått.
– Har dere moret dere? spurte moren uten å snu seg bort fra klaveret.
Alma fylte en hagekanne på kjøkkenet. Lilly svelget før hun svarte. – Ja da. Vi har hatt det kjempemoro.
– Dere havnet vel ikke i opptøyer?
– Hvordan kan du spørre om det?
– Vi hørte sirenene. Dessuten snakket de om det i radio. Rock’n’roll–opptøyer utenfor Sentrum kino.
– Vi så bare filmen, vi.
– Godt. Vi vil ikke ha noe usnakket med politiet.
Alma strøk på dør igjen. Hun og den evinnelige kannen hennes! Og hva var det egentlig med moren og politiet? Hvorfor hadde hun oppført seg så påfallende vennlig overfor konstablene som hadde brakt Filip hjem med en stjålen spekeskinke? Lilly næret en uro som hun ennå ikke var i stand til å sette ord på. I mangel av bedre navn kalte hun den bare Uroen.
– Hvor er Filip? spurte moren.
– Han er sammen med en kompis, sa Lilly.
– Hvem da?
– En som heter Enok.
– Hva er det for slags navn?
– Han er fra Nord-Norge, forklarte Lilly.
– Da så, sa moren. – Er han grei?
– Han er ålreit, kom det fort fra Lilly. – Han har kviser. Hvor er far?
– Han er i kjellerboden og bygger noe. Jeg tror det er en slags rakett.
Lilly rynket pannen.
– Du kjenner din far. Han er av den rastløse sorten. Når det røyner på, må han bare bygge noe. Slik har det alltid vært i Ahlmann-familien.
– Hva med deg? spurte Lilly bekymringsfullt.
– Meg?
– Ja, sa Lilly og holdt opp en pekefinger for å vise hva hun mente. Musikken. De to fingrene som var blitt til en.
Moren så ned på sin venstre hånd. – Å, sa hun, – det.
Så smilte den vevre kvinnen. Men det munnen var fylt av, nådde ikke frem til øynene. Det var ikke et gledens smil, det var et hukommelsens smil, en lengselsfull grimase som dekket over sorgen ved tanken på gleden som aldri skulle komme tilbake.
– Det er ingenting, sa Maude Ahlmann.
Men det var det. Men hva?
Nede fra gården kom lyden av vann, sildrende ned over bananbedet.
