Selveste Steffen Kverneland har levert forsiden til Voodoo på Vestkanten. Heldigvis hadde han både stunder og lyst til å lage dette til sin tredje Kjell Nilsen-bok. (For de uinnvidde, det vil trolig si de fleste: Nilsen er forteller i mine tidligere bøker Døde menn går på ski og De dødes båt.) Steffen har overgått seg selv i et elegant tablå som viser både voodoo og vestkant. Hvis boka blir bare halvparten så god som forsiden, vil den fortsatt være svært god. Riktignok bare halvparten så god som forsiden, men det holder lenge for meg.
Jeg har hatt møte med to av konsulentene i dag, durkdrevne krimlesere som har tatt i bruk all sin durk under arbeidet. Ingen av dem sa at jeg ikke må finne på å gi ut dette, men det vanket gode råd. Som for eksempel å sørge for at flere enn én person kan være morderen når det drar seg til. Enkelte krimfaglige svakheter forekommer altså fortsatt i manus, og det er nå opp til meg å bruke innspurten til å luke dem ut. Jeg har noen ideer, det gjenstår å se om de virker. Ting faller på plass, det er bare å håpe at noe holder dem sammen. Og at vi ikke er på vei mot det W.B. Yeats skriver i diktet «The Second Coming»:
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world (…)
Kartet over åstedet, det jeg har lovet min redaktør å tegne selv, skyver jeg fortsatt foran meg. Det kommer til å skje. Her er et eksempel på krimkart i bøker, i dette tilfelle fra «Hidden Ways» av Frederic F. van der Water.
Av oppløftende ting fra bokarbeidet denne uka: Jeg har møtt bokhandlere på to høstmøter og lest høyt fra boka. Da jeg sa at den ikke var ferdig, lo de av meg og trodde antakelig at det var en spøk. Men det var humring og tilløp til gisp på de stedene hvor jeg håpet på disse reaksjonene. Og på riktig sted. Ingen humret der det skal være mystisk. Ingen gispet av vitsene. Det siste hadde for så vidt vært helt ålreit.
Filmsnutten som ble spilt inn i leiligheten for noen uker siden ligger nå ute på forlagets Facebook-side, hvor den fikk 5000 visninger på et døgn. Mer enn de fleste norske filmer. Kanskje dette er feilen med norske filmer: De er for lange, og du kan ikke se dem på Facebook.
SATIRE
«De der Miljøpartiet De Grønne, de tror visst at alle bor i byen og kan ta bussen. Også vil de ha ulv som kjæledyr. Og at vi skal spise kongler. Og klare oss uten hjul og elektrisitet. Bare drasse med oss et ulmende tre i tilfelle vi vil steike konglene.» Jeg er overrasket over hvor overrasket folk er over at MDG i all hovedsak er opptatt av miljøsaker. Som å komme hjem med en kartong det står Melk på og bli opprørt over at den er full av hvit fettholdig væske.
LEST
Råstam: Tilfellet Thomas Quick. En seriemorder blir skapt
Oppsiktsvekkende om han som likevel ikke var Skandinavias verste seriemorder, og hvordan man frambringer falske tilståelser.
Dickson Carr: Sort messe
Det slo meg under skrivingen at Voodoo på vestkanten kan ha lånt noen elementer fra denne krimklassikeren, så jeg tok den fram igjen og leste den for tredje eller fjerde gang. Og det viste det seg at den har. Lånt passe mye til at jeg ble fornøyd. Fortsatt en skummel fortelling med først en utspekulert og deretter en omstridt slutt.
SETT
La Chambre Ardente (dvd)
Fransk filmatisering av Sort messe fra 1962. Tittelen er en direkte oversettelse av originaltittelen The Burning Court, eller som det kalles inne i Brøggers norske oversettelse: «Ildtribunalet». Filmen er sekstitallsstilig og tidvis skummel, men sjonglerer ikke hovedpersonens og publikums mistanker like suverent som boka. Slutten blir hengende. Likevel vel verd å se. Kanskje enda bedre om man forstår replikkene. Jeg stavet og stoppet meg gjennom hele greia, siden den bare kunne fås med franske sous-titres fra Amazon. Jeg har bare to år med fransk fra videregående. Je suis desolé.
Everest (på kino)
I fjor leste jeg seks bøker om Everest og de som betaler i dyre dommer for å komme til topps. Den nye filmen tar for seg sesongen 1996, da 8 mennesker døde oppunder toppen på ett døgn. Dette var det verste året fram til i fjor, som var det verste fram til i år, da minst 22 mennesker døde i et snøskred. Filmen er et drama fritt etter virkeligheten, hvor øyenvitneskildringer er forsøkt stappet inn i en dramaturgisk form. Sherpaene er mindre synlige enn i de fleste av bøkene, selv om det for de fleste av de betalende klatrerne ville vært umulig å komme seg over Base Camp uten at sherpaene gikk i forveien med bagasjen og festet tau og stiger. Best av bøkene er fortsatt Jon Krakauers I tynn luft. De moralske problemene er mange og uavklarte. Viktigst av dem, oversett av filmen: Om rike mennesker bør kunne betale fattige mennesker for å risikere livet for at de rike kan få en minneverdig opplevelse. Men svimlende scener.
PER SANDBERG
er klar for å bli statsråd, men sier at da må det opprettes et nytt departement for ham og hans evner. Et utspill som får en til å komme tilbake til «The Second Coming»:
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.
MENYTIPS
Hva spiser man til bløtkokt egg? Ristet brødskive med smør og brunost. Noen av de små tingene som bringer verden fremover.
NY KALD KRIG
Russland sender våpen og rådgivere for å hjelpe Assad. USA utplasserer nye atomvåpen i Tyskland. Den nye kalde krigen er i anmarsj, men det gikk bra sist. Muren falt, og alle ble glade.
FLYKTNINGENE
Det er mulig at vi slipper å ta imot dem dersom vi heller kaller dem migranter. Bare en tanke.
