– Man kan nesten kalle det en ikke-reaksjon, sier Petter Brevik om hvordan bokas forteller og hovedperson, en ressurssterk ung mann fra Oslo vest, reagerer da han i åpningen av Over veien får vite at han har en dødelig, genetisk sykdom:
«I august ble jeg fortalt at jeg var syk. David hadde tidligere diagnostisert min far. Jeg tenkte at han kanskje ville synes det var komisk, ville sammenligne tilfellene våre for seg selv, men det var ikke nødvendig, for jeg lignet ikke min far.».
– Kanskje er nyheten overveldende, kanskje er det noe i ham som gjør at han er avstumpet allerede før vi møter ham. Eller kanskje makter han ikke å formidle følelsene gjennom språket, forteller Petter Brevik.
Når kommunikasjonsevnen forvitrer
Utover i boka prøver hovedkarakteren i møte med familie og venner nokså halvhjertet å rømme fra sin tilstand. Underveis blir han gjenfortalt livshistorien til faren, en mann han ikke kjente og som han har arvet sykdommen fra.
Noe av det som fikk Brevik til å begynne å skrive romanen var tanken på det å miste evnen til å kommunisere med omverdenen.
– Det interessante og forferdelige ved sykdommer som rammer hjernen, er blant annet hvordan de kan påvirke kommunikasjonsevnen. I tilfellet jeg så for meg, og som har blitt utgangspunktet for romanen, er det snakk om et gradvis språktap, samtidig som også kroppen slutter å lystre. Og nettopp fordi kommunikasjonsevnen svekkes, er det lite man kan vite om hvordan det hele oppleves på innsiden.
Det er en overgang fra noe realistisk psykologisk til noe nesten-absurd, eller kanskje fullt ut absurd.
Petter Brevik
Språket speiler dødsreisen
Det at jeg-forteller opplever et slikt gradvis språktap, preger nødvendigvis språket gjennom romanen.
– På en måte manifesterer sykdomsforløpet seg i språket: forstyrrelser forekommer hyppigere etter hvert, vendingene blir mer abrupte. Ved starten er han ganske dannet, underveis er det noe som slår sprekker, men ikke fullstendig. Det er en overgang fra noe realistisk psykologisk til noe nesten-absurd, eller kanskje fullt ut absurd, forteller Petter Brevik.
På samme tid, påpeker Brevik, er det en søken i språket i Over veien, etter frihet, etter sammenheng, eller mening, ettersom hovedpersonen innser at han må lete etter dette mens det ennå er mulig.
– Samtidig som han er dødssyk, opplever hovedpersonen i sykdommen en mulig frigjørende kraft, og kanskje også en slags forsoning med sin far. Sånn sett er ikke dette en roman om sykdom, men om noen som ikke tåler å være seg selv, eller et menneske som ikke vil være et menneske. Det er en dobbelthet der, sier Petter Brevik.
Sæterbakken, Faulkner og Handke
I årene han var mellom 16 og 20 leste han mye Espedal, Sæterbakken og Enquist. I senere tid har det vært særlig Faulkner, Handke og Kafka. Av annet som kan tenkes å ha vært viktige for Breviks skriving nevner han tegneseriene til Jason og filmene til Joachim Trier.
Også det at han bidro i Signaler 2017 har hatt stor betydning.
– Det er banalt – jeg liker ikke det ordet – men det handler om å bli godtatt, særlig med hensyn til kvalitet. Det var like etter Signaler at jeg begynte å skrive på denne romanen. Dessuten møtte jeg redaktøren min, og det førte jo til noe bra.
En norsklærers avgjørende ord
Men det var en norsklærer på videregående som skulle komme til å utgjøre det første store veiskillet i Petter Breviks forhold til litteraturen. Og det var kanskje ikke på den mest alminnelige måten.
– Hehe, nei. I første klasse på videregående jukset jeg på en hjemmetentamen i norsk. Jeg kopierte mesteparten av besvarelsen fra en nettside, og da jeg ble tatt, sa læreren at jeg fikk lov til å ta tentamen på nytt. Jeg skrev et kåseri, siden jeg ikke orket tanken på å bli avslørt igjen. Teksten var ambisjonsløs, jeg var først og fremst ute etter å ikke bli tatt i fusk, så jeg kunne like godt skrive hva jeg ville, kunne kødde det litt til.
– Da hun etterpå kalte meg inn til samtale, trodde jeg at jeg skulle bli tatt igjen, selv om jeg ikke hadde jukset. Men i stedet sa hun at jeg måtte fortsette, at jeg måtte bli forfatter. Og selv om det kom ut av ingenting, tok jeg henne på ordet. Det var en viktig følelse, jeg skal sende henne et eksemplar av Over veien.
