Det finnes et alfabet / Endeløst av tegn og bokstaver
Som venter tålmodig inni deg / På å få gi sine lysende gaver
Sånn som skulpturene venter inne i / Sitt kalde berg av granitt
Venter også de på å slippe fri / For å stave livet ditt (Alfabet 2001)
Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted? Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?
Jeg skulle til Paris. Jeg trengte et mobilnummer. Jeg fant fram en arvet adressebok.
Adresseboken åpnet seg tilfeldig på P. Der sto navnet til Anne Grete Preus. Jeg så på det litt slitte, gule moleskinepapiret og på navnet som var skrevet ned med store, kraftige blyantbokstaver.
Millimeter, tenkte jeg. Av og til er en millimeter nok.
Jeg dro til Paris. Og gikk gatelangs. I regn og sur marsvind. Lot storbyen ta plass i meg, gikk over broene, lette etter kaffe i bakgatene, kjente at det var fint å puste i vinden og å kjenne tyngden fra Louvre når jeg lente meg bakover og betraktet tårnene. Jeg er en by, tenkte jeg, da jeg hadde gått meg bort og lette på kart og gateskilt etter noe som kunne vise meg retningen og jeg igjen så adresseboken foran meg i tankene: Jeg er fri her jeg går på gater og streder. Og i min frihet har jeg gått en god del lenger enn en millimeter. Jeg lo litt for meg selv over den overraskende bildekoblingen. Før jeg tenkte at nå går jeg i gater jeg gikk for lenge siden med et urolig hjerte, men det ligger langt tilbake og nå er jeg en helt annen enn jeg var da. Og så slo det meg hvor riktig tanken kanskje allikevel var. På den veien jeg hadde gått siden den gang, var av og til en millimeter nok. Og de millimetrene hadde kanskje endret bylandskapet.
Mer av teksten til ”Jeg er en by” for gjennom tankene, og bildene av bevegelsene i teksten skapte en film med Seinen og broene over den og Tuilerieshagen som location:
Jeg er en by med hundrevis av gater / Og skal jeg være ærlig kjenner jeg bare noen av dem / Og når jeg reiser fra et sted til et annet / Tar jeg en velkjent vei der jeg vet jeg finner frem /[… ]Jeg er en by jeg vil kjenne hvert smug / Jeg vil kjenne hver park / Jeg vil sitte på benker / Gå over torg og jeg vil danse på tak / Jeg vil opp opp opp i det høye tårnet / Jeg er en by og jeg vil kjenne den ut og inn og fram og bak / Du tar meg med / til fremmede steder / Jeg er fri her jeg går / på gater og streder / Jeg går på en ukjent vei / så fri fri fri fri er jeg. (Lav Sol, Høy Himmel,1989)
Bevegelse, tenkte jeg. Teksten handler om bevegelse. Bevegelsen gjennom livet som skaper meg, bevegelsen inne i meg når jeg prøver å bli kjent med meg selv, bevegelsen som skapes i meg når jeg våger å bevege meg ut i det ukjente, bevegelsen, mulighetene og motet i den som skaper frihet. Den indre forvandlingen la seg som et ekstra lag over den fysiske vandringen i teksten. L’oeil ecoute, øyet lytter, gikk det opp for meg, jeg tenkte på den lille bokhandelen med dette fantastiske navnet jeg var på vei til. Når jeg leser, lytter jeg til en annens stemme med blikket, og når jeg lytter til sangtekster er det et lesende blikk som viser meg betydningen. Jeg ser byen med mitt indre blikk og sangen kommer fram som en respons på dette blikket.
Og da jeg satte mental musikk til, i mangel av ørepropper, hørte jeg hvordan musikken bygger opp under bevegelsene i teksten når den innledningsvis fortellende eksposisjonen starter med en selverkjennende følelse av vaner og stagnasjon og gradvis beveger seg over i en vilje til å utforske større deler av jeget og bryte kjente mønstre. Når teksten går fra væren til vilje skaper lydsporet en intens stigning, (Opp opp opp i det høye tårnet!), og teksten og melodien øker i tempo når den når kjernen i budskapet: Det er enkelt og fristende å tråkke i vante spor. Men jeg vil kjenne meg selv i alle fasetter, jeg vil granske meg selv, for jeg må vite hvem jeg er. Det er krevende og utfordrende og skremmende, men skal jeg bli et helt menneske, må jeg gå inn i det. Jeg er rede til å gå ukjente veier, for i søken etter min egen eksistens er jeg gitt en frihet til å utforske det fremmede.
Og der, den kalde søndagsettermiddagen, da køen inn til Musée d’Orsay var for lang, og uroen drev meg rundt i gater jeg hadde gått i før, kom tekstene til Anne Grete Preus langsomt til liv i meg. De har alltid vært med meg, lenge og sterkt, et lydspor i livet, men det var en stund siden jeg hadde lyttet til dem. Jeg begynte å tenke på sangene hennes og hvordan de hadde fulgt meg gjennom to tiår. Jeg tenkte på at Fullmåne, solodebuten med tekster av Jens Bjørneboe var den første cd-en jeg kjøpte, og at jeg måtte kjøpe cd-spiller for å kunne høre på den. Jeg tenkte på ”Ynglingen”, diktet som lå som et bakgrunnsspor av inspirasjon under flere års studier (Å, jeg som skulle være som en pil! På vei mot målets høye helligdom!). Og jeg tenkte på hvordan jeg syklet rundt nattestid i en annen europeisk storby mens jeg sang ”Månens elev” og prøvde å virkelig forstå tekstbildene. For meg var Preus først Bjørneboeformidleren, som åpnet forfatterskapet for meg. Så ble hun en låtskriver jeg hadde et nesten terapeutisk forhold til i perioder: Du er god nok som du er! Av og til er en millimeter nok! Jeg vil være en fin amatør som prøver vil og lærer og håper drømmen bærer! Hun var også tekstforfatteren med klare politiske holdninger: Mot krig. Mot urettferdighet. Mot maktmisbruk. For frihet. For toleranse. For åpenhet. Den terapeutiske Preus hadde ledet meg gjennom perioder fulle av tvil, store valg og ung rastløshet. Uro for at livet tikker i samme takt, sa Anne Grete på Millimeter, ja sa jeg, lyttet, og slo om takten. Og sist og nesten selvfølgeligst hadde musikeren Preus gitt meg noen bra rocka konsertopplevelser.
Parisvandringen tok slutt. Men noe hadde begynt. Jeg må vende tilbake, tenkte jeg, jeg vil tilbake til Preus’ univers og lytte til sangene om igjen. Sangene beveger meg like mye nå som før, jeg kjenner dem og jeg kjenner meg selv igjen i dem, men kan jeg finne hva det er i dem som skaper gjenkjennelsen? Jeg dro hjem. Lastet iPhonen full. La nye batterier i Bose’ne. Da jeg begynte å lytte gjennom albumene på nytt, oppdaget jeg mange nye låter som jeg ikke hadde lyttet godt nok til tidligere. Sangene jeg kjente fra før lyttet jeg til med en ny åpenhet.
Og det er da det skjer. Det er da, i de magiske øyeblikkene man kjenner at man er i ferd med å gå inn i en nær kommunikasjon med musikken man hører på, man begynner å legge merke til ting. Observere. Lytte seg inn. Leve seg inn. Se temaer, bilder og motivkretser som skaper sammenhenger og linjer, betydninger og betydningsforskyvninger som gjennom en tekstlig og musikalsk vev løfter fram en helhet i et musikalsk og lyrisk verk.
Jeg hører ikke lenger bare på musikk, jeg lytter også til lyrikk, gikk det opp for meg, og det musikalske og tekstlige universet er mye mer sammensatt enn jeg oppfatter når jeg bare hører på enkeltlåter. Mens øynene mine lyttet til tekstene, trådte poeten Preus stadig tydeligere fram for meg. Og jeg tenkte: Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted? Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?
Tekstene er gjengitt etter Anne Grete Preus: Sangbok, Gyldendal 2007, http://www.annegretepreus.no og CD-teksthefter.
