Når man skriver en bok, selv en roman, risikerer man å komme til et punkt hvor man må slutte å finne på og begynne å ta rede på hvordan ting arter seg i virkeligheten. Jeg hadde lest meg opp på giftige planter i Norge, og kommet til at hovedpersonen må bruke barlind når han forsøker å forgifte sin kone. Uttrekk av 50 til 100 gram friskt plantemateriale utgjør en dødelig dose for et menneske. Men hvor kan en hovedperson bosatt i Oslo finne barlind? Botanisk hage virket som et naturlig valg, så jeg dro dit, lokaliserte barlinden og smakte på den. Ikke mye, bare en nål. Tygget ikke, slikket bare på den. Smaken er syrlig som gress, besk og søt, og den beske smaken blir på tunga i timevis, uansett hva man spiser og drikker i mellomtida.
Jeg kjente et lite knip i hjertet på vei fra botanisk hage, men det kan ha vært innbilning. Det går bra nå. For øvrig gjør jeg oppmerksom på at det ikke er tillatt å plukke verken nåler eller noe annet i Botanisk hage uten avtale.
Boka kommer ut neste år, med mindre jeg driver for inngående research og etterlater den ufullendt.
SYKKELTUR
Syklet hjemmefra lørdag morgen, kom hjem mandag etter lunsj, hadde sett høsten komme dryssende og tilbakelagt et antall mil som neppe ville imponert folk som er vant til sykkelturer. Syklet til et ferdig oppsatt telt med oppredd seng og utsikt mot Randsfjorden. Tilbrakte neste natt på en av Turistforeningens ubetjente hytter. Sov utmerket begge steder.
Ting jeg fant ut underveis:
# Nordmarka er unødvendig bratt. Ikke at jeg ønsker den helt plan, men noen av bakkene kan med fordel bli slakere. Dette peker seg ut som en naturlig oppgave for det rødgrønne byrådet.
# Folk på tur hilser på andre folk på tur.
# Hvis folk på tur hilser på folk som trener, hilser overraskende mange av dem tilbake. Hvis de ikke hilser, er det helt greit. Folk på tur skjønner at folk som trener fokuserer på arbeidsoppgavene og sparer på pusten.
# I deler av Krokskogen kommer man ikke på nett med mobil. Dette forhindrer ikke at VG når deg med det de mener er de viktigste nyhetsoppdateringene.
# VG-s viktigste nyhetsoppdateringer handler i all hovedsak om at mennesker har blitt drept.
FRYKTEN FOR Å STILLE SPØRSMÅL TIL EN TOM BOKHANDEL
Fredag og lørdag arrangeres Sagene Litteraturfestival for første gang. Jeg litteraturquizzer etter åpningsfesten og håper at det kommer folk. Mer om hele programmet her.
INCENTIVORDNINGER FOR NORSK TURISME VIKTIG ER
Yoda kan komme til Prekestolen hvis ikke byråkratiet stanser det. Altså: Hvis det ikke fins en forutsigbar incentivordning for utenlandske filmproduksjoner i Norge. Nå haster det å få på plass en forutsigbar ordning for å overføre penger fra norske skattebetalere til Disney-konsernet, sånn at neste Star Wars-film vil inneholde scener fra norsk natur, slik at flere utenlandske turister kommer til Norge og legger igjen 13 kroner for hver krone vi har gitt til Disney. Og dette er grunnen til at dyre og formelbaserte Hollywoodfilmer er god norsk distriktspolitikk.
SKREKKFILM: EN RETTELSE
Forrige uke skrev jeg at Whatever happened to Baby Jane?, Rosemary’s Baby og Exorsisten er de tre største amerikanske skrekkfilmene mellom Psycho (1960) og Halloween (1978). I beste fall diskutabelt. Disse filmene er sånne som ofte havner på lister, men noen skrekkfilmer – Haisommer (1975), The Omen (1976) har trolig blitt sett av flere enn de to første her, mens andre – Night of the Living Dead (1968), Motorsagmassakren (1974) og Carrie (1976) – har påvirket sjangeren vel så mye. Beklager dette, og håper skaden ikke er uopprettelig.
BURKINI
Det franske burkiniforbudet viste seg dessverre å være grunnlovsstridig. Hvis kvinner får bade i den påkledningen de vil, vinner terroristene. Er det en ting IS står for, så er det mer bading.
LEST:
Michael Fiffe: Copra. Round One
Uavhengig superheltutgivelse. Da Karstein Volle og jeg ga ut tegneserieboka Muffens i våres, mente flere av anmelderne at det var kompakte og tungleste saker, hvor leseren virkelig måtte jobbe, kanskje i overkant mye, for å holde tråden. Vel, den boka ligner på Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans sammenlignet med Copra. Fiffe skriver elliptisk med flere fortellerstemmer enn jeg klarer å holde oversikt med, og tegner dynamisk i en hurtig strek som minner om både Frank Miller og Gilbert Hernandez. Finishen er langt fra det vanligvis glatte superheltpreget – Fiffe bruker både tørr pensel og fargeblyanter. Den fysiske handlingen er lett å følge. Hvem som er hvem, derimot, og hva de vil: Aner ikke. Kopra er et superheltlag og har her ingenting med tørket kokosmasse å gjøre.
John Morris: The League of Regrettable Superheroes
En katalog over dustete superhelter fra trettitallet og fram til vår tid. Oppsiktsvekkende dårlige påfunn. Morsom og helt unødvendig lesning. Fordi livet er for kort til ikke å søle bort noe av det på dusterier og unødvendigheter.
Maurice Sendak: In the Night Kitchen + Outside Over There
Bildebøker. Del to og tre i trilogien som begynner med Til huttetuenes land. Mer detaljerte fortellinger her i disse frittstående oppfølgerne – ingen Max –, men disse er også som å være i et annet menneskes drøm.
Kari Stai: Jakob og Neikob og det tomme rommet
Bildebok. Jakob sier ja til alt, Neikob nei og de bor sammen. Rene sitkom-en, men morsommere enn de fleste av dem jeg zapper forbi. Bildene ser ut til å være klippet i papir, enkle former i rødt opg blått og hvitt og svart. Å, den som var seks år og kunne få dette lest for seg. Med forskjellig stemme på alle. Det er ikke så verst for en voksen å lese heller. NB! Ny Jakob og Neikob-bok fikk knallanmeldelse i Dagbladet i forrige uke.
Hanne Sigbjørnsen: Tegnehanne
Jeg stilte opp med høytlesing av krimdikt da Hans Olav Lahlum lanserte sin nye kriminalroman om K2 og Patricia, Sporvekslingsmordet, sist uke. Da fikk jeg også denne boka overrakt til takk, med bånd håndtegnet av – og hilsen fra – tegneren. De som har lest Tegnehanne i Aftenposten, vet at hun løfter selvbiografisk kleinhet til Knausgårdske/Bonde Tusvikske høyder. De enkle og uttrykksfulle tegningene får meg til å angre de tusenvis av timene av mitt liv jeg har brukt på å skravere.
SETT:
Løvekvinnen (kino)
Stort og flott og skamløst sentimentalt. Finstemt spill av Rolf Lassgård som stasjonsmesterpappa og særlig av Aurora Lindseth-Løkka som den syv år gamle og imponerende hårete Eva Arctander. (Jack Pierce hadde grått av glede.) Filmen kunne sikkert tatt det mer ut i svingene, men har minst to scener som vil kalle fram tårene hos alle unntatt de mest hardbarkede publikummere, begge i forbindelse med tog, og man føler gruen hver gang jenta som er annerledes skal utsettes for verden utenfor hjemmet: «Å nei! Bli heller hjemme!»
Eddie Izzard. Dress to Kill (dvd)
En av mine favorittstandupkomikere. Mest fordi han er morsom, på en britisk og kunnskapsrik og surrealistisk og liksomsleivete måte, men også fordi han snakker til sitt publikum som om de vet ting og fordi han ikke opererer med oppbrukte og usanne komiske premisser om kjønn eller folkeslag. Dress to Kill er fra 1998, tatt opp i San Francisco og et av hans beste show. Izzard påstår i likhet med en del andre komikere at religiøse terrorister ikke har noe med religion å gjøre, dessuten forveksler han Europa med EU og rekker i overkant mye tunge, men signe ham, 11. september hadde fortsatt ikke hendt den gangen og alle disse tingene er jeg uansett villig til å overse i et show hvor han bruker de siste fem minuttene på å gjenfortelle handlingen i Speed på fransk, på en sånn måte at det er morsomt også for oss som ikke kan fransk. Eller bare litt. Très drôle!
