TOKANTDRAMA
– Jeg har noe å fortelle deg, skatt.
– Ikke noe grusomt, håper jeg.
– Det er som man ser det. Jeg har bestemt meg for å gå fra deg.
– Hva? Jeg håper det ikke er en annen.
– Å, langt ifra.
– Hva er det da?
– Jeg har blitt så usigelig forelsket i meg selv.
– Deg selv!
– Og jeg har kommet til at det jeg har å gi meg er så vidunderlig at det ikke lenger finnes plass til noen andre i mitt liv.
– Så farvel da, kjære.
– Det er visst noen som snakker, men jeg hører ikke etter.
HVA SOM SKJER I MOLDE
Denne uka er det Bjørnsonfestival i Molde. Ikke festival for kinnskjegg og nasjonalt sinnelag, men for litteratur. Fredag holder jeg folketale på torget midt på dagen en gang, og foredraget «Krim som knirker» på tidlig kveld. Det som skjer i Molde, blir ikke i Molde: Hvis noen er nysgjerrige på talen, men syns Molde blir litt ute av leia, – for eksempel de som bor i Kristiansund, for å ta en tilfeldig valgt by – vil den kunne leses her eller like i nærheten om en uke.
TENK AT DET KAN NYTTE
Mandag 12. september kan man høre vitser for en god sak, når Latter holder StandupAid til inntekt for Sabonas prosjekter i Zimbabwe. Hjelp til selvhjelp, grasrotinnretning, bærekraftig. Det blir en lang remse av flinke komikere hvorav noen er sånne som alle har hørt om, og noen er sånne man burde ha hørt om. Billettene koster 300 pluss avgift. Jeg skal ikke forsøke meg som standupkomiker, men har lovet å lese noen vitser.
NÅR OLJEN TAR SLUTT
Alle har vi vårt å stri med, alle liker vi å følge med på serier. Da er løsningen serieterapi. Samfunnet må ta ansvar for å bygge opp fagutdanningen for serieterapeutene, de som skal hjelpe oss å løse våre personlige og psykologiske plager gjennom å anbefale de rette seriene, de som – direkte eller indirekte – skildrer våre problemer, får oss til å se dem tydeligere og dermed fungerer proaktivt. Serieterapeut vil være en av mange nye stillinger innen mediecoachfeltet.
BUKSER
Nå som damebukselivet nærmer seg armhulene, er det godt å se at noen ivaretar sægginga. Så en fyr som syklet med bukselinningen nedenfor rumpeballene, den passerte under pungen. Godt å se noen ta ansvar for å bryte ned det kunstige skillet mellom under- og annet tøy.
Hva vil vi ha? Slutt på klesapartheiden!
Når vil vi ha det? Nå! Eller med det aller første!
FRANK OCEAN
Leser side opp og side ned om den nye plata, om tekstene og utgivelsemåten, men ingen skriver hvordan musikken høres ut. Fortsetter det på denne måten, blir jeg pent nødt til å lytte selv. Det burde ikke være nødvendig.
KONGEN:
hyllet etter tale for de tykke og de smale.
ENDELIG OVER MIDDAGSHØYDEN
Jeg fikk bladet 55pluss i posten. «Magasin for livsstil, litteratur, kunst, reise, mat og samfunn». Bladet for mennesker som drar på langhelg til Firenze. Hadde ikke bedt om det, men noen vet visst at jeg har blitt så gammel og befinner meg i målgruppa. «Endelig voksen», står det kokett over tittelen. Som om man ikke har vært voksen lenge. Som om alle under 55 er barn og ungdom. Som om den formen for aldersbasert arroganse er noe jeg vil være med på. Som om ikke de to ordene er ment å skjule andre tanker. Som om det var mulig å få dette bladet i hende og tenke noe annet enn «Snart død».
ROCKELYRIKK
Vi er gamle menn med gitarer.
Vi reiser rundt i hele verden
og spiller på fotballstadioner
og spør folk om de har det bra
og oppfordrer dem til å rocke.
De fleste problemer i verden
kan løses med rock.
Og der hvor det fortsatt fins problemer,
for eksempel i Syria, skyldes
problemene mest sannsynlig
at folk ikke har rocket nok.
SETT:
Lost Horizon (dvd)
Film fra 1937. Amerikanere og briter flykter fra kommunistopprør i Kina, kræsjlander – av grunner som ikke skal nevnes her – i Himalaya og havner i Shangri-La, der kornet står høyt, freden hersker og alle blir to hundre år gamle og snakker lavt. Filmen begynner tilsynelatende rasistisk, men henter seg snart inn når den svinger svøpen over vestlig arroganse og den dumme kulturen som har ført verden til randen av ødeleggelse.
Fremstillingen av Shangri-La, det mystiske landet skjult i fjellene, der vestlige gjester kan tilegne seg ny visdom, har inspirert både Batmans backstory og Barksklassikeren om Tralla La, «Onkel Skrue rømmer fra rikdommen», den med flaskekapslene.
Nyinnspilt på 1970-tallet som musikal, med musikk av Burt Bacharach og Liv Ullmann i syngende rolle. En angivelig kalkun som Hollywood har dysset ned, og Netflix ikke har tilbudt siden den gang de var en leietjeneste for dvd-er. Heldigvis har den latt seg oppdrive på dvd i en tvilsom spansk utgave, som jeg strigleder meg til å se.
Upstart Crow S1 E01 (dvd)
Komiserie om Shakespeare og hvordan tullete hendelser i hans eget liv ble til skuespill. Skrevet av Ben Elton, som skrev The Young Ones og Blackadder, men langt fra like morsomt. Hvorfor ikke? Trolig fordi skuespillerne denne gang betjener teksten og ikke omvendt. Og de er mange i rommet, blir stående og trosse troverdigheten mens de venter på å levere sin replikk. Med David Mitchell fra «Peep Show» og «Would I lie to you» som den plagede Will.
Min kamp (Riksteatret)
En dramatisering av 3622 boksider som fremføres på to timer og tjue minutter, med pause. Teaterstykket som bygger på romanene som bygger på virkeligheten, slik Karl Ove Knausgård husker den.
Om gutten som vil være gutt og holdes nede av sin far, og om mannen som vil være mann, men holdes nede av damesamfunnet. Men aller mest handler det om forfatteren som vil være verdens beste forfatter, men holdes nede av seg selv, av alt dette andre tjafset, av livet. Som – med nettopp disse bøkene – lykkes i å bli en av verdens mest anerkjente forfattere, men fortsatt påstår at han har mislykkes. Og det er spennende, ikke fordi det er allment, men fordi det er sært, fortalt av han som har levd det, med selvinnsikt og sanselighet og et enormt språklig register. Som han selv er inne på, kan det hende at hele prosjektet handler mer om språk enn om handling.
Skuespillerne veksler lett og funky mellom å være Karl Ove på deling og å spille ut situasjoner hvor han forholder seg til andre. Samtidig blir noe for bastant på scenen: Farens stemme over høyttaler, som Guds stemme eller som en skummel utgave av læreren i Knøttene. Og den store steinen bak på scenen, den som skal si «tungt» og «Sisyfos», men som slutter å fungere som metafor når skuespillerne klatrer opp trappa bak den og vi blir påmint om at steinen ikke er laget av stein.
Jeg har kviet meg for å lese Bok 6, den som inneholder et fem hundre siders essay om Hitler. Likevel: Mer nysgjerrig nå.
Mannen med den nakne pistol (dvd)
Austin Powers: International Man of Mystery (VHS!)
Fortsatt morsomt.
LEST:
Mark Kermode: The Exorcist. Revised 2nd Edition
Fra Modern Classics-serien til British Film Institute. Om hvorfor filmen egentlig ikke handler om djevelen, men om forholdet mellom foreldre og barn i en urolig tid. Og om uenighetene mellom forfatter-produsent William Peter Blatty og regissør William Friedkin, om redigering og utelatte scener og hvordan en ny og lengre versjon så dagens lys i 2000.
Da den norske sensuren ville klippe i Exorcisten i 1973, sa Friedkin nei. Dermed måtte åttendeklassinger fra Østlandet ta bussen til Sverige og se den der. Først i 1978 kom filmen på norske kinoer, uklippet.
I tilfelle noen fortsatt lurte: Produksjonen av denne filmen ble ikke mer rammet av død, ulykker og sykdom enn andre virksomheter med like mange involverte.
Boka som filmen bygger på er inspirert av en angivelig djevleutdrivelse i Mount Rainier i USA i 1948, behørig omtalt i boka Possessed. Blatty hadde opprinnelig tenkt å skrive om den virkelige saken, men slo det fra seg da ingen av de involverte partene ville snakke med ham.
Paula Hawkins: Piken på toget
Bestselgende thriller om død, forsvinning, voyeurisme og ferdigblandet gin tonic på boks. Tre fortellere forteller om sine møter med hverandre og flere. To tidsløp flettes i hverandre og beveger seg henholdsvis mot og bort fra kvelden Det skjedde. Uvanlig mye oppkast i én bok. Hvis du likte andre bøker som ligner på denne, så vil du garantert like denne også.
