En hyggelig følge av å skrive bøker er at man blir invitert til litteraturfestivaler. Forrige uke var det tjuefemte gang Bjørnsonfestivalen i Molde gikk av den berømte stabelen. Ledelsen har sørget for å åpne festivalen mot byen, blant annet ved å be noen av gjestene holde folketale på Plassen. Talerne i år var leder ved Nobels fredssenter Liv Tørres, Dag O. Hessen, Shabana Rehman og jeg.
Og her er talen. Bortsett fra det jeg sa aller først, da jeg forklarte den corny fargen på håret mitt.
FESTIVALTID
Ny litteraturfestival, nye muligheter. Hvis man er sørvestpå, kan man oppsøke Kapittelfestivalen i Stavanger 14.-18. september, med en skokk av spennende arrangement. Skal dit selv: Karstein Volle og jeg snakker Muffens med Guttorm Andreasen (med én s) torsdag ettermiddag, jeg holder foredraget Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen (med illustrasjoner på lysark) torsdag kveld, Bjørn Ousland og jeg tegner fra, forteller om og leser Glemmestedet for inviterte skoleklasser fredag formiddag.
TAKK, MATHISMOEN
Miltbranndød rein i Sibir, varmere hav og vær som dreper mennesker. Hadde det ikke vært for Ole Mathismoens miljøgladnyheter i Aftenposten, hadde jeg gått ned i kjelleren og blitt lenge.
DET FINESTE JEG SÅ DENNE UKA
Kjørte over Valdresflya, inn i en sky, og fikk med ett se en reinflokk helt inntil veien, flere titalls dyr i bevegelse noen meter unna, stille, som i sakte film, nesten blå i tåka. Ikke veldig ville dyr, men likevel. Et syn som kan få en til å glemme miltbrannbakterier.
DET NEST FINESTE JEG SÅ DENNE UKA
Gene Wilders bruk av pauser for komisk effekt.
OGSÅ SETT:
Frankenweenie (dvd)
Tim Burton presenterer: Historien om gutten som vekker sin ihjelkjørte hund til live med Frankenstein-metoder. Oppfinnsomt og bortimot rørende. Kunne stått seg på å fortelle historien om en gutt som gjør noe rart og skummelt i en vanlig verden i stedet for, som her, en gutt som gjør noe rart i en verden der alle er rare og skumle. Vakkert stop-motion-animert i svarthvitt.
Elementary S3
BBCs oppdatering av Holmes-fortellingene, Sherlock, er ambisiøs, selvforelsket, fascinerende, frustrerende og egnet for kultstatus. Sherlock har hittil blitt til tre sesonger á tre halvannentimers filmer pluss en julespesial sendt for et år siden. CBS’ amerikanske fetter Elementary har blitt til fire sesonger på til sammen 96 episoder, hver av dem på litt over førti kompakte minutter. Det er bare å glemme tacos eller andre snacks som forutsetter at du tar blikket fra skjermen; da kommer du til å falle av. I Elementary har Sherlock flyttet til Manhattan for å avruse seg, jobber som rådgiver for NYPD og har en kvinnelig Watson, spilt av Lucy Liu. Den amerikanske serien er lettere i steget, men inneholder de samme gjennomgående temaene knyttet til Holmes-rollen: Vanskene med å knytte seg til andre mennesker, fremmedgjøringen og misbruket. Femten Emmy-nominasjoner, fem priser.
I kategorien «Skulle gjerne ha sett»: De to Sherlock-skuespillerne Benedict Cumberbatch og Johnny Lee Miller har begge bakgrunn fra det britiske National Theatre, og spilte mot hverandre i Frankenstein i 2011, der de vekslet på å spille henholdsvis Doktor Frankenstein og Monsteret. I regi av Danny Boyle, med musikk av Underworld. Oppsetningen ble overført til kinoer i store deler av verden, men dessverre ikke Norge.
SLÅTT AV FØR RULLETEKSTEN:
För att inta tala om alla dessa kvinnor
Bergman lager komedie og sin første fargefilm, om en sleip biografiforfatters forsøk på å få verdens største cellist i tale, mens kvinnene i tittelen kjemper om hans oppmerksomhet. I likhet med en del andre komedier laget av genier er denne jekselgnissende umorsom. Flinke skuespillere fjaser i fort film med ragtimepiano på lydsporet. Filmen er fra 1964, men det er tute meg også Dr. Strangelove, A Hard Day’s Night og Rosa Panter-filmen Et skudd i mørket. Bergmans kvinner er vakre, det skal de ha. Og de fargene.
LEST:
Rørvik & Aalbu: Purriot og den forsvunne bronsehesten
Grønnsakdetektiven tar saken. Ikke for lesere med ordspillvegring.
Philip Newth: Marmelade på månen
Munter kultbarnebok om en smart hund som tenker som et menneske og rømmer hjemmefra. Bildene kommer tett og til dels uforklarlig: «Feite Fred skrek som en gris i stekeovnen.» Fint og Graff-inspirert illustrert av Hilde Kramer.
Mímir Kristjánsson: VEStKANtTROLL
Satire over Ap-politikere, VG og Øystein Stray Spetalen i thrillerformat. I form kliss likt Per «Anonym» Kristiansens Kongepudler og oppfølgere. Jeg lo ikke høyt under lesinga, men mistenker at jeg kan ha smilt en del. Kristjánsson kan stoffet sitt, men noen av avsløringene om hovedpersonene er mer ærtabærtapåfunn enn skarpsynt satirisk avkledning. Friksjonsfritt skrevet, særs lettlest.
Lucas Varela: The Longest Day of the Future
Tegneserie fra fremtiden. Store selskaper i krig med hverandre, roboter, lemlestelse og en smule Chris Ware-aktig patos.
Benjamin Barra: Terror Assaulter: O.M.W.O.T. (One Man War Against Terror)
Voldelig, banal og teit actionfortelling av intelligent serieskaper som vet bedre, men ikke kan dy seg. Med sex av både hetero- og homovarianten. Kunne vært tegnet av den flinkeste gutten til å tegne i åttendeklassen din. Replikkene er så stusslige at figurene knapt er i stand til å fortelle annet enn hva som skjer der og da. «You shot the gun out of my hands.» «You’re licking my breasts.» Det burde ikke være morsomt, men det er det.
LAGT BORT:
Elena Ferrante: Mi briljante venninne
Følte meg etter 252 sider såpass sikker på hvilken vei dette bar at nysgjerrigheten glapp. Denne boka er på over 400 sider og er det første av fire like tjukke bind. I Gyldendals klassikerserie er Sult på 195 sider. Hele smæla! Hvis du ikke kan si det på under 1100 sider, har du for mye på hjertet.
HØRT:
Axel Kielland: Farlige hvetebrødsdager (cd)
Etter en bok av Dagbladjournalisten og teaterkritikeren, først utgitt på svensk i 1944. Dramatisert og instruert for NRK av radioteaterkjempen Jon Lennart Mjøen i 1977. Regelrett spennende. Den scenen man gleder seg til når man ser Hitchcock-filmer igjen: Her kommer sånne som perler på en snor. Den kvinnelige hovedrollen blir gradvis mindre selvhjulpen og snartenkt utover i handlingen, stadig mer henvist til å fortelle sin mannlige ledsager hvor vågal han er, men det er straffen for å være en kvinnerolle fra 1940-tallet. Med Lise Fjeldstad og Per Sunderland som amerikansk journalist og svensk forretningsmann, pro forma-gift og på flukt i Tyskland i 1944. Utgitt av Lydbokforlaget i 2007.
The Millennial Whoop (Youtube)
Leste om dette fenomenet i Klassekampens musikkmagasin. Endelig noen som satte ord på det.
