Ved et ulykkestilfelle kom jeg til å se meg selv i speilet og oppdage at det var noe trumpsk ved håret: Stort, gult, teit. Måtte bare se om jeg nå faktisk ligner en sytti år gammel personlighetsforstyrret presidentkandidat, og tok på meg skjorte, slips og jakke. Resultatene var skremmende.
Inntil Trump har startet tredje verdenskrig er dette imidlertid å anse som uskyldig lek. Det var trolig verre, det jeg gjorde under julekarnevalet på Skjeberg folkehøgskole i desember 1979, da jeg kledde meg ut som Ayatollah Khomeini mens iranerne fortsatt holdt 53 amerikanere som gisler i USAs ambassade i Teheran. Først da jeg sto der og øste fruktpunsj i et beger slo det meg at min norsk-amerikanske kullkamerat Karl Lundeberg kunne ta kostymet ille opp. Som om jeg hadde gått på karneval med familien Sekkingstad og kledd meg ut som Abu Sayyaf-medlem. Heldigvis for meg var Karl mer forarget over han som stilte i Ku Klux Klan-kostyme. Sant.
Lærdom nr 1, også kjent som «Prince Harry-leksa»: Vær forsiktig med å kle deg ut som kontroversielle politiske og religiøse skikkelser.
Lærdom nr 2: Når man går med bomullsskjegg, bør man unngå å drikke farget punsj.
Hva som skjedde siden:
# De siste gislene ble løslatt etter forhandlinger, i januar 1981, sent nok til at Carter mistet gjenvalget og at Reagan ble president. For de konspirasjonsglade anbefales et søk på «October surprise».
# Karl Lundeberg bor i Los Angeles og er komponist, pianist og dirigent. Han spiller også norsk-amerikansk gammeldans i familieensemblet The Berntsons, som holdt konsert på Nasjonalbiblioteket i vinter.
UTENRIKSPOLITISK
Rockabilly-revivalistene Stray Cats lagde en låt den gangen, hvor de kom med sitt råd til hvordan gisselkrisa kunne løses. Rådet deres ble forsøkt, og mislyktes grundig og tragisk. Men tøff låt, da. Atypisk, men tøff.
VARME DAGER
Sist uke var det Kapittel-festival i Stavanger, takk for meg, men det var aldeles for varmt både inne og ute. Inne er greit, det er det alltid. Men ute. Det kjentes klimapolitisk feil å glede seg over det, og jeg kunne ikke la være å tenke på denne ruta fra Tintin-albumet Den mystiske stjernen,
hvor bråvarmen skyldes at en komet nærmer seg jorda og undergangsfølelsen snart brer om seg. På sida før får vi også dette endetidstegnet,
som jeg parafraserte i min egen tegneserie Bloid på slutten av 90-tallet.
DEN 24 ÅR GAMLE PARODIEN
Mens i Stavanger: Oppsøkte Løvås Bruktbu. Utmerket sted, med høy og lav kultur – mest lav – om hverandre, fra tak til gulv og i stabler oppetter. Skuet en bladlogo jeg husket fra for lenge siden. Det var et nummer av Stupido, humormagasinet som på tidlig nittitall var den fattige fetteren av Pyton og Norsk Mad. Om det går an å tenke seg noe sånt. Med norsk kjendishumor, oversatte sexhumorserier, i det hele tatt en tung snusketendens – undertittelen var tross alt «Bladet som tar Norge med buksa nede» – og nok uappetittlige sexvitsetegninger til å få de yngste leserne til å utsette sin seksuelle debut i flere år.
Der bidro jeg en gang, ukreditert, med en ni siders parodi på Stephen King. Novellen «Bitt» av psevdonymet «Steffen Kong». Mener bestemt at jeg var stolt og fornøyd den gangen. Den begynner med et Gene Vincent-sitat, slik alle King-bøker en gang begynte med et vers fra en rockeklassiker. Så kommer dette: «Den grønne Packarden snodde seg oppover åsen, der høsten hadde frarøvet trærne deres siste blad og etterlatt dem lik gamle, avmagrede strippere som strekker ut armene for å få klærne sine tilbake.» Kvier meg for å lese videre.
IBSEN FOR VÅR TID
Jeg har lurt på hvorfor jeg skyr Ibsenfestivalen, og har kommet til at det ikke skyldes motvilje mot at man tolker Ibsen i lys av vår tid, men frykten for plump Norgessatire: Scenen full av festkledde nordmenn som tenner sigarer med Visakort og dusjer i olje mens de danser Fugledansen på syriske flyktninger. Sikkert bare fordommer fra min side.
DRAR TIL MOSS
Onsdag 28. skal jeg snakke for folk om sosialisme og Trump og andre ting jeg må sette meg inn i før den tid. Det skjer på House of Foundation i Moss, arrangert Rødt Moss og Omegn i samarbeid med huset. Som rommer kunstutstillinger, kafe og en nydelig og kresen bokhandel.
FREMMED I EGET LAND
Jeg: Jeg skulle gjerne hatt noe papir til en skriver.
Ekspeditør: Papir, ja. Er det til en printer?
SETT:
Lost Horizon (dvd)
Den fra 1973, den de har forsøkt å dysse ned, med en dansende og syngende Liv Ullmann som lærer i Shangri-La, i den hemmelige, grønne dalen bak Tibets snøkledde fjell. Langt fra den kalkunen man hadde håpet på. Egentlig en ganske typisk sekstitallsmusikal, laget på syttitallet, med forglemmelig, men typisk musikk av selveste Burt Bacharach, og hippie-aktig tankegods. Musikalen blir bare småteit, og det skjer når den forsøker å få oss til å le med den og ikke av. Liv Ullmann synger åpenbart ikke selv, men mimer adekvat og ser ut som en solfylt og litt trist sommerdag.
Robin Hood Men in Tights (dvd)
Mel Brooks-film fra da jeg hadde mistet interessen. Den begynner svakt og blir morsommere etter hvert. Brooks siterer seg selv, men man unner ham det. “Walk this way”-gagen er selvfølgelig med. (Den går ut på at noen sier replikken, i betydningen “følg meg”, hvorpå den som følger etter hermer etter ganglaget.)
HØRT:
Terry og Gyan Riley og KORK (konsert)
Last Night of the Ultima Festival. Ikke så minimalistisk som en kunne vente. Først en avdeling med far (80) og sønn i tett samspill på flygel og elektrisk gitar. Rytmisk stramt, vel innøvd med innslag av improvisasjon, og en tonalitet som minmer om Vince Guaraldis musikk til Knøttene-filmene. Etter pause ble de to forsterket med hele Kringkastingsorkesteret for samtidsklassikeren In C. Et staselig og melodisk leven.
LEST:
Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes: Badboy
Hvis du trodde at du visste hvor voldelig og hvor kynisk organisert kriminalitet-miljøet er, tok du antakelig feil. Her er den sanne historien, fortalt til Horst av en som deltok i det og i sin tid gikk for å være Norges farligste torpedo. Igjen lurer man tafatt på hvor mye som hadde vært igjen av disse miljøene om vold mot unger og dop ikke hadde eksistert. Nå er Frednes rehabilitert og bruker tida si på å advare unge mennesker mot å følge i hans fotspor. Tøft. Og han forteller at det er verre der ute nå enn den gang han drev på.
Karin Fossum: Hviskeren
Intenst.
MER PENGER
Men nye norske bøker inneholder for mange feil. Varemerker stavet feil, språkfeil, utelatte ord. «Innfinne» i stedet for «avfinne». «Wembley» i stedet for «Webley»; det er en revolver og ikke et stadion. «Tenkt til å». Det går ikke an å be folk betale full pris for sånt. Forlagene må betale korrekturlesere og språkvaskere nok til at de kan ta seg tid til å gjøre en grundigere jobb.
TEGNESERIER:
Sonny Liew: The Art of Charlie Chan Hock Chye
Singapores historie på 1900-tallet, fortalt gjennom tegneseriene og biografien til en fiktiv serieskaper. Stort tenkt og strålende gjennomført.
