– Boka kan nok kalles en roman, men hvis noen kaller den noe annet er det helt i orden, sier László Krasznahorkai.

Det vil si, det er tolken hans som sier det. Krasznahorkai snakker egentlig godt engelsk: Siden det ungarske reiseforbudet ble opphevet etter kommunsimens fall, har forfatteren reist verden rundt og bodd lengre perioder i New York, Kyoto og Berlin. Likevel vil han helst snakke om sin ny-oversatte roman (for å kalle den det), Seiobo der nede, på morsmålet ungarsk.

Det er forståelig: Krasznahorkai er en forfatter du fort kan se for deg leve og ånde sitt egne særegne språk.

Bøkene hans har en umiskjennelig stil, ofte preget av lange, ubrutte setninger som fortsetter over flere sider: «Punktumet er forbeholdt Gud», som han sier.

Det har gjort at han har fått rykte på seg for å være en vanskelig forfatter. Slik må det kanskje være når mannen stadig vekk står høyt på lista over potensielle Nobelpriskandidater.

Han lever i språket, eller er det heller sånn at han gjør språket levende når han skriver?

Det jeg skriver er ikke fiksjon for meg, det er ikke jeg som finner på historier.

– Det jeg skriver er ikke fiksjon for meg, det er ikke jeg som finner på historier. Uansett hvor jeg går, møter jeg figurer og personer. De eksisterer ikke enda, men de banker på døren og vil inn. Jeg er bare en skribent, jeg gjør det mulig for disse menneskene å delta i tilværelsen, sier han.

Akropolis i sollys

Slik kan man for eksempel se for seg den eldre mannen i fortellingen «Oppe på Akropolis», han som har ett siste ønske før han vil takke farvel til livet: Å se Akropolis.

Han står der og banker på, et sted inne i Krasznahorkais bevissthet, og Krasznahorkai lytter, skriver ned historien om da mannen ankommer Athens flyplass, det er varmt og svett, horder av taxisjåfører følger etter ham med griske smil, og mannen blir mer og mer irritert, men han er fast bestemt: Det eneste han vil er å se Akropolis. Han beveger seg gjennom den trafikkerte byen, opp mot den turistifiserte høyden der målet ligger. Problemet er bare at han ikke har solbriller.

– Når han kommer dit, ser han ingenting. Alt er kritthvitt, det sterke solskinnet gjør det umulig å se noe som helst. Om det er komisk eller tragisk, kan leseren selv avgjøre, sier Krasznahorkai.

Tålmodighetens tjener

De mer eller mindre sammenhengende fortellingene (dette kommer vi tilbake til) som utgjør Seiobo der nede, omhandler ofte slike møter: Mellom det kunsteriske, geniale, skjønne – og hverdagens verdslige banaliteter.

– Dette forholdet er ofte ganske humoristisk, nettopp fordi mennesket som skaper kunst er vanlige, hverdagslige mennesker, sier Krasznahorkai.

Jeg ser ingen konflikt mellom smarttelefoner og kunst.

– I fortellingene dine er det en dragning mot tålmodighet, konsentrasjon – «mindfulness» om du vil – i møte med kunst. Forsvinner denne tålmodigheten i en moderne verden preget av smarttelefoner og umiddelbar tilfredsstillelse?

– Det er kanskje en ny oppfatning. Jeg ser ingen konflikt mellom smarttelefoner og kunst. Det finnes folk som har sluttet å lese fordi de ikke har tålmodighet lenger. Jeg prøver å tjene de menneskene som har tålmodighet, sier Krasznahorkai.

Jeg prøver å tjene de menneskene som har tålmodighet.

Hvordan er det da med han selv, er han et tålmodig menneske?

– Jeg er nok langt i fra å være så tålmodig som personen som skal lese boken.

Hyllest til menneskelig skaperkraft

Ubegrenset tålmodighet trenger du derimot ikke: I motsetning til hans debut, den dystopiske Satantango fra 1985 (utgitt på norsk i 2016), er Seiobo der nede langt lettere og lystigere – ofte beskrevet som en hyllest til menneskelig skaperkraft.

Der man i Satantango kan skimte det Ungarske kommunistregimets reiseforbud i kulissene, kan det virke som Seiobo, originalt utgitt i 2009, har beveget seg videre og ut i verden.

Hvis man lever i et regime der det er forbudt å reise, bruker man fantasien.

– Hvis man lever i et regime der det er forbudt å reise, reiser man i fantasien. Og etter at kommunismen falt, dro jeg over hele verden. Nå som jeg er voksen, føler jeg derimot at jeg må komme meg vekk fra steder. Noen steder blir uutholdelige for meg, sier Krasznahorkai.

Nå som jeg er voksen, føler jeg at jeg må komme meg vekk fra steder.

For å forklare, setter Krasznahorkai i gang med en av sine lange, kryptiske anekdoter – en slags allegori som jeg mistenker blir litt tapt i oversettelsen – litt for lang og uklar til å gjengi her, men som involverer om den romantiske komponisten Hector Berlioz og hans forelskelse i en vakker, men falmende prinsesse.

Hvis vi ikke klarer å fargelegge virkeligheten, klarer vi ikke leve med det.

– Vi kan beundre noe, men så blir vi kjent med det. Vi er ikke i stand til å akseptere at det ideelle taper seg. Hvis vi ikke klarer å fargelegge virkeligheten, klarer vi ikke leve med det.

– Og det er sånn du forholder deg til steder?

– Jeg var forelsket i Kyoto, for eksempel. Jeg bodde der i mange år, men så ble jeg kjent med det etter hvert. Og fra å være en ideell by, ble det noe vanlig. Da måtte jeg dra.

Skjønnheten har vært her

Seiobo der nede kretser rundt nettopp slike forhold til skjønnhet. Krasznahorkai forteller at tittelen refererer til den ubeskrivelige vakre gudinnen Seiobo, som ifølge japansk og kinesisk mytologi kommer ned til jorda en gang hvert tretusende år.

Gjennom fortellingene, som strekker seg vidt i tid og rom, dreid rundt buddhistiske skulpturer, russiske ikonmalere eller det spanske palasset Alhambra, vil Krasznahorkai fortelle at skjønnheten har vært her – nede på jorda, hos oss dødelige.

Alt handler om det samme: Menneskets forhold til det skjønne i kunsten.

– Det er mange kulturer og et stort tidsspenn, men alt handler om det samme: Menneskets forhold til det skjønne i kunsten. Geniene og oss som prøver å delta i det de har skapt. Hverdagslige folk som forsøker å nærme seg det geniale.

Fibonaccis hemmelighet

Det er imidlertid ikke det eneste som binder boka sammen. Blar du opp i innholdsfortegnelsen til Seiobo vil du kanskje stusse over kapittelnummereringen, som riktignok begynner på én, to og tre, men som så hopper videre til fem, åtte, tretten – helt til 2584.

Den hemmelighetsfulle fibonacci-sekvensen viser akkurat det – at det finnes hemmelige sammenhenger.

– Det er en sterk sammenheng mellom kapitlene. Den hemmelighetsfulle fibonacci-sekvensen viser akkurat det – at det finnes hemmelige sammenhenger. Da jeg skrev det første kapittelet, kom jeg til et punkt som trigget meg til å skrive neste kapittel. I kapittel tre eller fire, fant jeg ut at historiene tvinger meg til en fibonacci-sekvens. Det er min arbeidsmetode.

– Fibonacci-rekken kan tenkes å signalisere en form for akselerasjon?

– Ja, farten øker, det er en akselerasjon der. Jo lenger man kommer ut i kapitlene, jo mer konsentrerte blir de, og jo mer press øver de på at det neste kapittelet blir til. Desto flere kapitler jeg hadde ferdig, desto mer press følte jeg på meg for å skrive det neste.

– Nobelprisen er en drøm

Krazsnahorkai har virket som forfatter i over 30 år og har utgitt rundt 20 bøker i hjemlandet. Likevel er det først de senere årene han har fått internasjonal anerkjennelse. I 2015 vant Krasznahorkai den Internasjonale Booker-prisen, sammen med sin engelske oversetter.

– Jeg har alltid satt Booker-prisen høyt, den moralske uavhengigheten som veldig få andre priser har. Det er mange store kunstnere som har fått den prisen, sier han.

Nobelprisen er en drøm, ikke en realitet.

Nå nevnes han stadig i forbindelse med Nobelprisen. Det har han et avmålt forhold til:

– Nobelprisen er en drøm, ikke en realitet. Jeg tror ikke at noen regner med å få Nobelprisen.

Til tross for at de engelske oversettelsene har ført til stadig økende interesse i utlandet, er Seiobo der nede kun den andre boka som har blitt oversatt til norsk. Fortsatt har Krasznahorkai gått nokså upåaktet hen her til lands.

– Jeg vil takke Knausgård

En som derimot har fått med seg forfatterskapet er Karl Ove Knausgård. I et intervju med The New York Times fikk han spørsmålet om hvem han helst ville ha til å skrive sin livshistorie. Svaret? Krasznahorkai, «without a doubt». 

Krasznahorkai er smigret:

– Jeg ser veldig opp til Knausgård. Han har skrevet et veldig spesielt, bemerkelsesverdig livsverk. Den utrolige åpenheten er akkurat det som mangler hos folk: Vi prøver å unngå å se oss i speilet. Jeg vil takke Knausgård, for at han gikk i en offerrolle. At han viste at det var mulig.

Jeg vil takke Knausgård, for at han gikk i en offerrolle.

Men å skrive en biografi er nok heller unødvendig, tror Krasznahorkai:

– Det er veldig fint at han tenkte på meg, men jeg tror han selv har skrevet selvbiografien sin for lenge siden.