Mannen min, Ivar, døde i 2009. Det var et stort tomrom i livet mitt. Et kaos av tanker og følelser. Jeg følte meg motløs, og uendelig sliten. Det verste var allikevel alenefølelsen. Selv om jeg hadde familie og venner rundt meg. Vi hadde lagt så mange planer for fremtiden sammen. Hvordan skulle jeg gå videre – alene?
Det var nokså nøyaktig to måneder etter at han døde, at jeg plukket opp en notisbok.
Jeg erfarte at mange «filleting» fikk unødvendig stor plass. Bekymringer og kverning gjorde dagene enda verre for meg. «Sånn vil jeg ikke ha det», sa jeg til meg selv. «Du kjører deg selv enda lenger ned sånn som du holder på.»
Ivar var en sprudlende optimist og livsnyter, som så muligheter og løsninger. Jeg har lett for å se livet litt mer i grått, bekymre meg, og ville så gjerne ta med noe av det Ivar stod for videre i mitt liv.
Notisboken skulle være i Ivar sin ånd. Her skulle det stå gode ting, ting som kunne løfte meg. Hjelpe meg å se det som var bra i livet mitt. Tross alt. Tegningene, smilene, de sterke, glade fargene var ikke planlagt. De bare kom da jeg satte meg ned og begynte å skrive.
Slik utviklet notisboken seg:
Den smilende jenta kom nærmest ramlende ned på første side, og siden har hun blitt værende i alle notisbøker, skrivebøker og på utallige bilder og akvareller som jeg har laget.
Hun er jo meg – som reflekterer, sorterer, kaver og kjemper, ler og gråter – på sin vei gjennom livet. Jenta betyr mye for meg, fordi hun har hjulpet meg til å holde meg fast i livet, i det gode. På tross av. Også når det koster mye, og livet føles som noe dritt, så kan jeg være ærlig gjennom henne.
Tiden går. Det er plass til vanskelige og vonde dager også. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg tegner og skriver som jeg gjør. Det er en underlig prosess. Men boka hjelper meg å holde meg fast i livet. Finne gode måter å løfte meg selv på. Gir mot til å gå videre.
Dette er et bilde som jeg vet betyr mye for mange. Alle har vi sorg, eller byrder, som vi bærer på. Vi forstørrer det vonde ved å fokusere på, dvele ved, de tunge steinene i «sorgbøtta». Ved å putte gode ting i «gledesbøtta», også mens vi har det vanskelig, blir det lettere for oss å leve med det som skjer.
Jeg var i Italia sammen med en nabo. Det er tre måneder siden Ivar døde. Denne uka gjør noe med meg. Jeg tar inn alle sanseinntrykkene, finner en bok som gir meg viktige impulser midt i alle endringene jeg står oppe i: «When everything changes, change everything». Jeg finner en egen ro i forhold til livet videre. Jeg skal klare meg, tenker jeg.
Jeg har blitt så veldig klar over verdien av selve livet. Hvor viktig det er å LEVE. Det er ingen selvfølge.
Elin Furubotn sin sangtekst er veldig viktig for meg. Å tenke én ny tanke er overkommelig. Det klarer jeg. Jeg erfarer kraften i den ene tanken. At jeg kan være en god og konstruktiv støttespiller for meg selv. Ikke alltid. Men ganske ofte.
Jeg vil ofte ha full kontroll på det meste. Nå erfarer jeg at en del små og store fine ting skjer når jeg våger å gi litt slipp. Når jeg er åpen for å prøve nye ting, åpen for nye mennesker. Våger å ikke ha kontroll.
Trengte den gode energien
Andre så den lille notisboken, og mente at dette hadde flere også bruk for. Tegninger og tekster ble bearbeidet og gitt ut som boka Livet er, et og et halvt år etter at Ivar døde.
Det er fra en setning i boka Kaja av Olav Ballo. Den satte i gang noen refleksjoner som igjen førte til et stort vendepunktet i min egen sorgprosess. «Livet er ikke rettferdig eller urettferdig, livet bare er», leste jeg. Jeg måtte tenke lenge over denne setningen.
For oss kan livet virke urettferdig, grusomt, uforståelig. Vi synes vi burde ha sluppet det vi går gjennom. Men så er realiteten der. Livet ER. Vi må vi faktisk forholde oss til livet som det er, ikke som vi skulle ønske det var.
Livet er var en sprudlende, fargerik bok. Jenta smiler på alle bildene. På denne tiden klarte jeg ikke å tegne triste jenter. Antakelig trengte jeg den gode energien der og da, for å komme gjennom den perioden.
Nye refleksjoner, ny bok
Ni år senere, gir jeg ut en ny versjon. Fra «Livet er», som den første het, til «Livet bare er».
I den nye boka har jeg fått tilføye ting, reflektere rundt prosessene jeg har vært i, komme med nyanser rundt ting jeg skrev om, bilder jeg laget. I tillegg har jeg flettet inn en del fagstoff som har hjulpet meg underveis. Jeg synes at den nye boka har en viktig tilleggsdimensjon, og at den favner enda flere nyanser av dette livet.
Haakon Larsen, som har vasket teksten, har gitt noen verdifulle refleksjoner sett utenfra:
«Livsmestring. Det mest basale av alt. Og likevel kan det virke så banalt, med en gang vi prøver å sette ord på det. Åse Frafjord Johnson bare sier det som det er, slik hun har følt det, kjempet med det, lært av det og uttrykt det visuelt. Veldig, veldig mange har takket Åse for alle tankene og erfaringene hun har delt. Selv har jeg hatt gleden av å språkvaske hennes helt ferske bok, LIVET BARE ER. Eksistensialisme på sitt mest folkelige.»
Se Åse Frafjord Johnson på Cappelen Damms nettside her.
Åses egen nettside finner du her.
