Vi treffer henne på en jazzbar i strøket. Hedda H. Robertsen har skrevet Cut Piece, en intens tenkende og seksuelt ladet roman om kunst og destruktiv kjærlighet. Hun skriver som en fransk film vi gjerne vil se, men ikke sammen med mødrene våre.
De uryddige kroppene
Hun har utslått hår, rød leppestift og en sjukt fin trillende latter. Hun sier slike ting som: – Det var et mål for meg å skrive om kroppslig uryddighet i et kapitalistisk system.
Boken hennes har så visst både kjønnsorganer og hjerne. Kroppene er alltid utsatte. Det samme er menneskene. Hedda skriver om sex som når noen tar løpefart utfor et stup og finner friheten i svevet. Karakterene hennes lever ut impulsene sine til de står i fare for å miste seg selv, hverandre og grepet om alt det mest stabile de har i livet.
Pripne forfattere
Det må ha vært en absurd idé fra en kanonisert mannlig forfatter: Å påstå at det ikke går an å skrive bra om sex. Likevel er det noe mange respektable forfattere unngår så langt det lar seg gjøre. Som om sexskildringer skulle være en profesjonell giljotin. Som om der går grensen for hva god litteratur kan beskrive. De har nok holdt på med greier på fritida, men ved skrivebordet er forfattere ofte utrolig pripne.
Satset alt på å skrive
Da er det kanskje lettere hvis du ikke har noe å miste. Heddas forhold hadde gått i stykker. Hun hadde flyttet ut av leiligheten sin i Oslo og stod uten bosted. Hun hadde ingen jobb og forlaget hennes sa nei til boka hun hadde jobbet med å skrive.
– Jeg begynte å stille meg selv spørsmål om hvem jeg er. Jeg mistet mye. Jeg hadde lyst til å skrive. Det var nødvendig for meg, sier forfatteren.
Hjemløs, arbeidsledig, singel og refusert reiste hun vekk, til et hus hun lånte av et vennepar i Frankrike. Der plukket hun opp igjen manuset sitt og skrev flere nye deler som til slutt skulle bli til romanen Cut Piece.
Klippet vekk klærne
Tittelen er hentet fra en performance av Yoko Ono. Kunstneren sitter på et gulv i et løst antrekk. Hun har en saks foran seg og ber publikum om å klippe med seg biter av klærne hennes. Noen klipper høflig av en liten flik av et erme, mens en tilskuer klipper av stroppen på behåen.
Det skal en del mot til for å skrive om seksualitet på en så åpen og utforskende måte som det du gjør. Føler du at denne boken er din «Cut Piece» med tanke på det å stille seg foran publikum med sårbarhet?
– Jeg har tenkt at jeg gir mer, at jeg er tettere på meg selv enn tidligere. Likevel er ikke jeget i boka meg. For meg handler Cut Piece om tilstedeværelse. Situasjonene jeg var i da jeg skrev har jeg tatt med i teksten. Relasjoner jeg hadde er også tilstede i handlingen. Relasjonen til S er tett på et forhold jeg har hatt selv. Vi snakker ofte om kvinners kunst som sårbar, men kanskje det handler like mye om å ha en sterk tilstedeværelse. At det også handler om styrke og ikke bare noe sårbart. Og at det er vekslende hva man ser på som styrke.
– Jeg synes at sex må skrives om
Du skildrer sex på en veldig konkret, nesten teknisk måte. Var det viktig for deg å ikke bli sentimental? Ser du på det som en felle?
– Jeg har kanskje vært litt opptatt av teknikk, sier Hedda Robertsen.
Hun ler.
– Det finnes mange dårlige beskrivelser av sex, så det er et litt skummelt område å gå inn i litterært. Jeg prøver å holde meg til det som er konkret, og det er kropper. Jeg har også hatt litt lyst til å skrive dårlig. Skrive feil. Jeg synes at sex må skrives om. Det er en stor del av det å være menneske.
Ofte er det med metaforene det skjærer seg, eller?
– Ja, da blir det skummelt. Det er vanskelig å skrive om god sex. Hvis forholdet er dysfunksjonelt blir det mer interessant å skrive om. Å ikke prøve å gjøre det pent er et mål.
Snur Philip Roths manneblikk
Et sted i boka kaller du den en skitten roman. Hva mener du med det?
– Den inneholder mye kropp, sex, onani og porno. Boka er delt opp på en måte som ikke følger konvensjonen for hvordan en roman skal skrives, sier Robertsen.
Cut Piece består av tre parallelle historier. Hovedpersonen er på et skriveopphold i Frankrike. I skrivingen undersøker hun forholdet hun har hatt til karakteren S., som hun er lidenskapelig forelsket i, samtidig som hun innser at forelskelsen er ubesvart og at han har mer makt over henne enn omvendt. Kunstneren Lydia spiller inn en kunstfilm av sine seksuelle møter med den gifte eldre kritikeren Philip. Consuela finner ut at hun har brystkreft og oppsøker en tidligere elsker. Sistnevnte karakter har Hedda lånt fra en roman av den nylig avdøde forfatteren Philip Roth. Hun tar utgangspunkt i Roths mannlige blikk på karakteren og gir sin egen tolkning av henne.
Big Dick Energy
– Jeg følte at jeg ikke hadde noe å miste. Og så var jeg inspirert av Philip Roth, og i hans bøker er det mye Big Dick Energy. Han skriver om død, onani og sykdom. Og når han skriver om det så er det universelt, mens når kvinner skriver om det samme blir det ofte oppfattet som klisjé. Jeg ville skape litt mer rom og tørre å skrive noe svulstig! Her kommer historien om Consuela inn. Jeg ville skrive hennes stemme. Cut Piece handler om tre kvinnelige karakterer som alle er for mye. Selv om det kan bli slitsomt så synes jeg at det var interessant. Jeg er litt redd for å bruke mye plass på smerte, følelser og tristhet. Så jeg ville trekke det langt, gå inn i noe uregjerlig, ikke-fruktbart, destruktivt, sier Robertsen.
Underkaster seg
Et tilsynelatende paradoks ved kvinnene vi møter i romanen er at de gjerne ser seg selv som feminister, men likevel stadig går inn i forhold der mannen har mest defineringsmakt og seksuelle situasjoner som fysisk holder dem nede og på plass.
– Det handler kanskje om at jeg har vært i konflikt med feminismen når jeg har skrevet. Det er så mange måter å være kvinne og menneske på. Jeg er opptatt av at karakterene setter sine egne premisser. Jeg har vært opptatt av underkastelse. I den pornografiske romanen Historien om O skriver forfatteren Anne Desclos om underkastelse som en form for frigjøring. Det handler om å søke frihet fra seg selv, samme behov som får en del menn til å drive med ekstremsport. Jeg-personen vil at S. skal ville ha henne, men hun elsker også umuligheten som definerer forholdet deres. Karakterene mine har alltid mulighet til å sette en grense, men de velger å la være, sier forfatteren.
– I skrivingen har jeg villet skape rom som jeg ønsket å være i. Så der har jeg i hvert fall hatt kontroll.
