Jeg skriver dette for hånd. Nesten alle tekster jeg skriver, er i sin første inkarnasjon håndskrevne. Det føles som en mer naturlig prosess at setningene finner vei fra hjernen ut i armen, og blir til i enden av blyanten fingertuppene klamrer rundt (på skolen ble det alltid påpekt at jeg holdt blyanten helt feil), der grafitt møter papiret, for å feste seg i fibrene der, i mer eller mindre lange streker som svinger opp og ned og rundt mellom linjene (hvor mange kilometer kan jeg ha skrevet, egentlig?), enn at dikt og prosatekster skal oppstå for første gang i verden på en pc-skjerm ved at jeg lar fingrene fare mer eller mindre uvørent over tastaturet.
Når jeg skriver på tastatur må jeg stadig gå tilbake og rette, fordi det kommer eksrtra bokstaver midt inne i ordene, eller bokstavene kommer i fei lord, og andre ortografiske feil som bare er forstyrrende når det handler om å få synliggjort en første versjon av en tekst. Det hender nok at jeg skriver feil når jeg skriver for hånd også, men det er svært mye sjeldnere. Å skrive for hånd føles på samme tid mer som å jobbe (med det jeg helst vil gjøre), og mer som hygge enn å skrive på pc.
Et av de beste minnene jeg har fra de siste par årene, er av de vinterukene jeg satt foran ovnen hjemme i stuen, og skrev historien Snille gutter. Det var den kaldeste vinteren på lenge i Bergen, men akkurat det ble lettere å holde ut på grunn av arbeidet, som altså fant sted i arbeidsboken som var oppslått på lårene mine mens jeg lente meg inn mot varmekilden.
Og jeg skrev meg hele veien gjennom fortellingen før jeg begynte å føre den inn på maskinen, en arbeidsform som kanskje er mest passende nettopp for noveller. I arbeidet med et diktmanus (eller kortprosa, som det endte opp med i Skogen åpner lenge før jeg våkner, som kommer ut i februar) kan det gå kortere tid fra en tekst skrives for hånd, til den finner veien inn i en manusfil, mens i arbeid med en roman vil det bli for vanskelig å skrive alt for hånd først. Men en god novelle kan bli til i én bevegelse, der det å bryte av for å føre inn vil kunne ødelegge det drivet som er igangsatt. Noen dikt blir en sjelden gang til i omtrent ferdig form første gang de rables ned for hånd, men dette er absolutt et unntak, og regelen det bekrefter må være at dikt tar tid og krever mye arbeid.
Å skrive ny tekst rett inn på pc, er for meg nesten like uvanlig som å skrive fullt ferdige dikt for hånd. Et tomt ark på skjermen virker mye tommere enn et tomt ark i en skrivebok. Da er det lettere å slå opp skriveboken ved siden av maskinen, og begynne å føre inn noe, enten i en helt ny fil, eller der det hører hjemme, om det er tekst til et manus jeg allerede er i gang med. Så når jeg begynner å føre en tekst inn i en fil, er jeg altså også i gang med redigeringen. Teksten som kommer opp på skjermen, blir sjelden ord for ord den samme som den jeg hadde i skriveboken. Senere går teksten ofte gjennom hele møllen flere ganger. Utskrifter videreredigeres, både på selve utskriftsarkene, og i tillegg eller nye versjoner i arbeidsbøker.
Men jeg kommer ikke fra at det føles mer som å skrive når jeg arbeider med blyant, eller med kulepenn. Oftest med blyant, jeg foretrekker egentlig det; jeg skriver gjerne med en Pilot Super Grip 0.5 trykkblyant, det blir mindre søl og griseri enn med kulepenner. Arbeidet på pc blir alltid mer oppstykket, både på distraksjoner maskinen ofte selv byr på, og fordi jeg står fast, blir sittende å overveie noe. Arbeidet glir rett og slett lettere for hånd, slik blyanten glir over papiret, mens fingrene hakker på tastaturet, og det er nesten utelukkende ved skriving for hånd at jeg kan oppleve det som kalles for flow, der man er så oppslukt i arbeidet at selvet later til å forsvinne.
Håndskriften min er ikke særlig vakker. Den kan også være vanskelig å tyde, noen ganger også for meg selv, hvis det går for lang tid fra jeg har kladdet noe, til jeg kommer på å føre det inn. Læreren min på gymnaset sa at etter skriften min å dømme, ville jeg bli lege. Og jeg skrev penere den gangen enn jeg gjør nå; da hadde jeg tross alt stort sett alltid i tankene at det jeg skrev for hånd skulle leses av noen andre. Jeg har aldri lært meg stenografi, men tenker av og til at skriften min kanskje har preg av det. Det er som regel de første bokstavene i ordene som er mest tydelige, deretter kommer noen krøller som som regel samstemmer noenlunde med lengden på resten av ordet. Og det pleier vanligvis å gå greit når jeg senere er min egen sekretær og skal føre inn.
Preferansen for håndskrift har helt sikkert også noe med alder å gjøre. Jeg kjenner folk som er yngre enn meg som oppfatter det som fullstendig utenkelig å skulle sette seg ned og skrive en skjønnlitterær tekst for hånd. Man skrev fortsatt stort sett for hånd da jeg gikk på skolen. Riktignok kunne man ta maskinskriving som valgfag på ungdomsskolen (jeg valgte av en eller annen grunn heller ballspill), og på gymnaset var det et datarom (et sirkulært anneks man kun kunne komme til gjennom en blindtarm av en korridor, som om datamaskinene måtte holdes unna det øvrige pedagogiske), men alt skolearbeid foregikk for hånd. Datamaskiner var for meg forbundet med fritid og frivoliteter som spill, som jeg brydde meg lite om. Jeg foretrakk alltid brettspill framfor dataspill (mer om det en annen gang, tenker jeg).
I dag har jeg naturligvis anerkjent datamaskinen som er uvurderlig arbeidsverktøy, og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skulle orket å skrive en så pass tykk bok som Kassadamer jeg har elsket på en skrivemaskin. Men når jeg da gjør som i dag, og etter jobb, der jeg har sittet ved en datamaskin hele dagen, føles det som avkobling å stikke innom stamstedet Vågen Fetevare og sette seg til med en helt ny arbeidsbok, og skrive om hvordan jeg skriver for hånd, men det føles også som arbeid, på grunn av alt skolearbeidet jeg har utført med blyant, og fordi håndens grep om blyanten og bevegelsene over arket for meg føles å være mer synkronisert med det mentale arbeidet skrivingen uansett må være, enten den fysisk utøves med penn eller blyant eller på et tastatur (eller med kritt på tavle, tusj på whiteboard, sprayboks på murvegg, urinstråle i snøen, hammer og meisel på stein, eller negler på hud).
