Nå snur det straks.
Et par til av disse tåkete middagslysstundene vi kaller ’dager’ nå, så er vi gjennom det verste. Kloden bikker umerkelig over i verdensrommet, og vi er på vei oppover.
Hvis noen skulle spørre meg hvilken juletradisjon jeg setter mest pris på, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg ville svare. Den handler om solhvervet.
Skjønt egentlig er det vel knapt noen tradisjon. Ikke i egentlig forstand, og i alle fall ikke på disse tider av året, da alt som har pågått i mindre enn åtte generasjoner er å betrakte som suspekte nymotens påfunn. Dette er så nytt at det var uhørt og usett selv i min egen oppvekst.
Det hjelper lite at man etter hvert har klart å koble det til såvel middelalderens katolske helgenfester som førkristne norrøne myter. Om sannheten skal på bordet (et sted den bare unntaksvis har godt av å befinne seg) har det et svært kommersielt utspring, til overmål brakt hit av den svenske(!) handelsstanden, som en gang i forrige mellomkrigstid fant en måte å tyne mer juleri ut av julemåneden, slik handelsstender har for vane. Likevel er det – for noen av oss – det vakreste som skjer i desember. Skjønt Gud (ja ganske særlig han), skal vite at begynnelsen ikke er vakker.
Jeg snakker om de av oss som lar seg rubrisere under politikerfrasen barnefamiliene, og som i tillegg kan smykke oss med det altfor eksklusive privilegium å ha innpass i en barnehage. For egen del begynner det jo å bli noen år siden, men jeg husker levende hvordan det var: En gang midt i desember jages vi opp i otta, for å bivåne våre barns årlige luciaforestilling. Det vil si, forestillingen har startet rundt i de tusen hjem flere timer i forveien, da utspilt som absurd teater. Jeg har ikke et øyeblikk tenkt å la noen få del i dette, fordi det er en like lite minneverdig historie som den er årviss. Men jeg kan gi en pekepinn om temperaturen når jeg stiller spørsmålet; hvor mange kan, på stående fot og klokka halv sju eller seks en morgenstund svare på det plutselig altoverskyggende spørsmål: Nøyaktig hvor ligger fjorårets juleglitter nedpakket?
Det trengs nemlig. Der og da og umiddelbart. Av slikt fødes det ord og uttrykk små sarte barnesjeler helst ikke bør høre i en morgentime i adventstiden. Enskjønt de små bidrar etter beste evne med sitt. De er revet opp de også, nemlig, for å ta del i høytidelighetene iført pappas hvitskjorte som for anledningen får status av englekjole. Selv om ‘englebarn’ ikke akkurat er den frasen som ligger ytterst på tungespissen når man tar dem under armen og sleper dem ut i en ventende og vinterkald bil, hele tiden med en murrende frykt for barnehagepersonalets mildt irettesettende blikk ifall vi skulle komme for seint i år også.
Det gjør vi selvfølgelig. Og der, i barnehagen, venter kaos. Langt bak i hodet minnes vi hva folkeminnegranskerne har kunnet berette om gamaltida, da åsgårdsreia herjet ganske særlig vilt og farlig i lussinatten. Mens vi stirrer ut over et hav av hvitkledde barn som skal kles og strigles, foreldre som trimmer videokameraer og stjernegutter som slår hverandre i hodet med en slags papphellebarder de burde være forsiktigere med, forstår vi hvor assosiasjonene til åsgårdsreia kom fra.
Når alt omsider er på plass, og den vesle lysluggen som skal være årets lucia-prinsesse har grått av seg prestasjonsangsten og vi kan dumpe ned på en stol som er designet for folk knapt en alen lange kan vi snart se fram til dagens frokostsurrogat: Tørre lussekatter og lunken pulverkaffe.
Ungene er et annet sted, i et tilstøtende rom, under tantenes kyndige oppsyn. Vi kan høre at noen gråter. Det er vel noen av de store stjerneguttene som har kødda med prinsessen igjen.
Så der sitter vi der da, nedsunket med hodet mellom våre egne knær, mens den uspiselige, gurkemeiefargete kaken vokser i munnen, og tenker på hvorfor vi gjennomlever dette, år etter år. Det vil si, vi lurer slett ikke på det. For vi veit hva som skal komme.
Ut av barnehagekorridorens mørke stiger det, like overraskende hver eneste gang, et tog av hvitkledde barn, stille, nærmest sakralt subbende over linoleumen, mens de synger en tekst hjelpeløst dårlig oversatt fra et allerede haltende svensk, så naiv, så enkel og banal, som bare de virkelig store sannheter kan tillate seg å være. «Solen har gått sin vei», synger ungene, og alle barneansiktene er opplyst av hvert sitt vesle lys, og pappan til en eller annen står i veien og blitzer opp i ansiktet til sitt eget barn, men det spiller ingen rolle, for akkurat da, akkurat i dette øyeblikket blir det klart for oss hva dette handler om, uansett hva den svenske handelsstanden hadde for baktanker.
Det er som et mysterium som fødes og løses hver lucia-morgen i de kommunale og private barnehager. Og vi ser det alle sammen, på likt. Og vi snakker ikke om det, enda vi vet vi skal bære det med oss vinteren gjennom. At når det er på det mørkeste, kommer de. Ungene våre. Neste generasjon.
Og de bærer lys i hendene.
