Det er bare å gi seg hen og gi seg over. Tor Åge Bringsværds romanunivers har man ikke sett maken til, og likevel er fenomenene som beskrives gjenkjennelige, problemstillingene tankevekkende.
I april i år utga Cappelen Damm Bringsværds fabelroman Vår verden er dugg. Den handler om Tarak, som har mistet moren sin til de skumle sorgslukerne. Sorgslukerne reiser rundt og behandler folk med noe de kaller trøst. Snart forsvinner også Taraks far, så bestefar Elmer tar vare på Tarak. Elmer viser ham hvordan man lager skyggeteater, og han lærer Tarak om kraften som ligger i den gode fortellingen. Når han blir gammel nok, drar Tarak ut på en lang reise. Han vil finne ut av hva som skjedde med verdenen hans, den gangen maskinene regjerte, vannet steg og store landområder ble giftige. Med seg har han en annen type trøst enn den sorgslukerne bruker som maktmiddel.
Vår verden er dugg var for meg en fortryllende leseopplevelse. Boken falt åpenbart i smak hos Vårt Land-anmelder Karen Frøsland Nystøyl også, for hun skriver:
«Det er få som slår Tor Åge Bringsværd i å bruke det fantastiske perspektivet til å si noe skarpt og treffende om vår egen samtid. … Bringsværd lar Taraks dannelsesreise vise oss farene ved den verden vi lever i nå. Det er samtidig en frydefull roman, rik på det meste, både farger, underganger og håp.»
Jeg bestemte meg for å snakke litt nærmere med Tor Åge Bringsværd om fabellitteratur, og spesielt Vår verden er dugg.
Hvilke forfattere er du inspirert av? Er det særlig noen spesielle som har hatt betydning for de nyeste romanene dine?
Ray Bradbury, Antoine de Saint-Exupéry og Kurt Vonnegut betyr mye for meg. Men bakenfor ruver naturligvis alltid Jonathan Swift!
I Vår verden er dugg omtales blant annet et idealsamfunn som kalles Erusal – hvilket jeg antar er et kryptogram for Jerusalem. På hvilken måte forholder boken seg til verden av i dag?
Ingen såkalt fremtidsroman handler om fremtiden, de handler alle sammen om oss selv, om vår verden og konflikter i vår egen tid.Vår verden er dugg kan leses på flere måter. Selv liker jeg helst å lese den som en håpefull kjærlighetsroman – at kjærlighet og forståelse er mulig, ikke bare mellom forskjellige raser, men også mellom forskjellige arter. At mennesket har fjernet seg fra resten av skaperverket er vår store ulykke. Forholdet mellom dyr og mennesker er noe av det som opptar meg mest for tiden.
Flere av romanene dine er skrevet som fabler. Hvorfor har du valgt denne sjangeren?
Vi trenger eventyr og fabler. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og forstand! Men det er ikke nok å bare fortelle om igjen de gamle eventyrene. Det er ikke nok med Brødrene Grimm eller 1001 natt. Vi må også lage nye. For enhver tid trenger sine egne eventyr. Idag trenger vi for eksempel eventyr og fabler om økologi, om forurensning, om fred, solidaritet, om kunstig intelligens – og om genteknologi. Og for å være personlig: Det er slike eventyr jeg gjerne vil fortelle …
Men likevel … blir ikke dette en omvei? Både for leser og forfatter?
Sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet. På samme måte er det jo hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng!
Du tror på fortellingen – den gode historien?
Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det ofte. Men det er naturligvis omvendt. Et ord sier mer enn tusen bilder. For viser man frem en tegning eller et foto av et tre, så er det bare dette ene treet vi ser alle sammen. Men sier noen ordet «tre» eller lar oss høre suset av vind mellom grener – så kan vi se all verdens forskjelligste trær for vårt indre øye… Og nettopp fordi vi er medskapende, blir det vi lytter til – eller det vi leser – på en underlig måte også vårt.
Det å skrive eller det å lese … nærmere trolldom er det ikke mulig å komme. Å skrive en bok – det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Derfor: For at det skal bli en god bok, kreves det ikke bare en god forfatter, det krever også en god og meddiktende leser. For en bok er ikke bare en melding/ en beskjed/ en informasjon fra ett menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser.
